Gran Canaria: Dag 5

Mandelblomst-rapha

Langtur! Loggen på Garmin Connect viste til slutt respektable 97,46km og totalt 2916m stigning. Ikke verst for en fyr som var så stiv i ryggen av å ligge på solseng at han nesten ikke fikk på seg høyresokken på morgenkvisten.

Bildet over viser den lugubre asfalten der jeg snudde for noen dager siden, men nå visste jeg (etter rekognosering med bil, og fottur til Roque Nublo) at det bare varte noen få kilometer. Game on!

Det var litt disig denne dagen, men det forsvant etter hvert. Her er jeg på vei oppover i/mot høyden et sted inne i naturreservatet, på vei mot Ayacata:

Jeg møtte et par grupper med syklister før Ayacata, og av uviss grunn kom alle bakfra. Sannsynligvis var det fordi jeg stoppet ofte for å ta bilder, som f.eks. dette:

Treningesleieren klaffet perfekt med blomstringen til mandeltrærne, og det satte jo en fin piff på stemningen:

Veien før Ayacata: Fornydelig!

Bare for å understreke at det faktisk var mandelblomstring:

Og et oversiktsbilde av Ayacata (inkludert mer mandelblomstring):

Nå er det vel på tide med et nærbilde av mandelblomster?

Turen til Ayacata gikk veldig greit. Jeg hadde jo syklet mye av den før, og dessuten kjørt strekningen i bil. Ren rutine. Lett. Osv. Ingen store overraskelser på strekningen med dårlig «asfalt», men man rekker jo å studere asfalten bedre på sykkel:

Og:

Og ikke minst:

På bilturen dagen før spiste vi lunsj på en liten café i Ayacata, og vegg i vegg var det en liten kiosk  (med en slags uteservering på plastmøbler) der mange syklister og motorsyklister stoppet for å kjøpe noe å drikke. Dette visste jeg jo godt, så da jeg nærmet meg Ayacata, drakk jeg opp alt vannet jeg hadde med, så jeg kunne fylle på med nytt. Sånn sett var det jo en liten strek i regningen at kiosken var stengt.

På den andre siden slapp jeg jo unødvendig vekt i de innmari bratte bakkene opp fra Ayacata. Ved parkeringen der man går til Roque Nublo visste jeg jo at det var en annen, mobil kiosk.

Her er en av svingene på vei opp fra Ayacata, bratt og flott:

Og her er en til (stien til Roque Nublo kan skimtes i bakgrunnen):

I bakkene opp fra Ayacata ble jeg passert av en svært fargekoordinert syklist, som ha vært italiener:

  • Rosa klær fra topp til tå, inkludert skotrekk
  • Rosa sykkel
  • Kritthvitt hår (tenk Scooter)
  • Rosa solbriller
  • Null hjelm

Noen sekunder senere kom det som må ha vært partneren, en dame i nøyaktig samme outfit og stil, bortsett fra at håret rakk til skuldrene, så ut til å være krøllet manuelt, og var knall rødt. Viva Italia!

Italienerne passerte for raskt til at jeg fikk tatt bilde, men nedover veien så det blant annet sånn ut:

Akkurat på samme måte som den stengte kiosken i Ayacata var en overraskelse, og kanskje enda litt mer, var det en overraskelse at hele kiosken ved Roque Nublo-parkeringen var borte. Bilen var ikke der, borte vekk. Nå begynte jeg å bli ganske tørst.

Sånn så det ut da jeg var der dagen før (Roque Nublo i bakgrunnen):

Heldigvis ble jeg raskt overrasket igjen, denne gang med at det var en annen, mobil kiosk ca 500m etter Roque Nublo-parkeringen. Takk for dét. Her ble det handlet både kolabrus og vann, og den gamle mannen ga meg en eplebit. Velkomment. Her kan forresten den grufulle Free-Motion-flasken ses:

Nå begynte det å bli litt pinjetrær igjen, og her er et stemningsfullt bilde av pinjeskogen:

Ikke et menneske eller dyr å se.

Det er nokså stor forskjell i temperaturen på 0m og nesten 2000m, og i skyggene var det kjølig. Eller kaldt. Når det blåste, var det rett og slett litt kaldt. Løse ermer og bein hadde vært fint på den aller siste biten fra Roque Nublo-parkeringen og opp, men jeg vet ikke om jeg hadde giddet å drasse på dem hele veien. Hvis det er sol og over 20 grader ved start, og det ikke blåser noe særlig: Sats på kort/kort. Kanskje en vindtett vest for nedkjøringen. Vurdér også å ikke tømme flasken(e) helt før Ayacata.

Det er litt dårlig skiltet mot toppen, spesielt hvis du ikke har pugget nummeret på veiene. Jeg så etter kuppelen til militærradaren, og gjettet riktig vei. I tillegg passerte jeg to tyskere på terrengsykkel, og antok at de skulle samme vei, og hadde pugget veinummer i ukesvis.

Og så, vips!, så var jeg oppe på Gran Canarias høyeste punkt: Pico de las Nieves, 1951m.

Det var god utsikt:

Jeg var sliten, men det er maling, ikke blod, på muren under hjelmen:

Også her var det kiosk, som solgte det aller meste (vann, kolabrus, bananer, epler, mandler, nødder, honningrom, osv):

Den veldig trivelige kioskfyren pratet i vei på spansk og en del andre språk, og skjønte  raskt at jeg hadde syklet fra Puerto de Mogán via Ayacata, og sa:

Oh! Terribile!

Han ga meg en banan, og fylte flasken med vann – «Gratis! Gratis!» Han mente også at han hadde gode priser på alt han solgte, og prøvde å overtale en annen fyr til å kjøpe noe (hva som helst, egentlig) ved å peke på det ene etter det andre mens han sa «one euro, one euro, one euro, very economical!»

Bilde av kvalitetsfyren:

Fyren er verdt et stopp i seg selv. Lurt å ha med penger hvis man vil stoppe litt der, men det er altså litt kaldt i kort/kort, selv om det er sol og vindstille.

Med nytt vann i den stygge flaska, kolabrus i kroppen og litt engelsksnakk med noen dansker, gikk turen ned til Ayacata igjen. Øverst er det røff asfalt, men det blir fort bra igjen.

Her er enda et mandelblomstbilde, fra et eller annet sted etter Ayacata mot San Bartolomé – er det rart man koser seg?

Og ikke nok med dét!

Og ett med sykkel, tatt ved den fine nedkjøringen mot San Bartolomé:

I San Bartolomé oppdaget jeg at det ikke bare var å trille av gårde i nedoverbakke ut mot kysten og Maspalomas – det var en del stigning. Fra San Bartolomé er det noen bakker, som kan være litt leie hvis man er mentalt forberedt på å trille nedover.  Jeg ante ikke hvor mye bakker det var, og tok det i sightseeing-tempo (som resten av turen, pluss alle de andre turene, egentlig).

Jeg orket/gadd ikke ta bilde av stignigen, men med en gang det gikk nedover igjen, steg humøret, og jeg tok dette bildet en en fin-fin veibit:

Det ble bare bedre og bedre, og GC-60 var nå uten tvil min favorittvei gjennom tidene:

Fantastisk! Nydelig asfalt, ingen biler, utsikt til kilometervis med mer nedoverbakke, og vissheten om at jeg bare hadde nedoverbakker igjen – herlig! Jeg glemte at jeg egentlig var temmelig sliten, og at jeg ikke hadde spist noe annet enn en eplebit siden frokost (klokken var nå snart halv fire). Utforkjøringene var helt suverene. Kvalitet!

Plutselig ble det mindre nedoverbakke, og så fikk jeg, til min store gru, øye på dette:

Jada, du, det er veien til Maspalomas som krøller og kveiler seg oppover fjellsiden i en serie bratte hårnålssvinger. Normalt hadde dette selvsagt vært helt prima, men  etter mange timer sykling, og uten å ane hvor lang bakken var, eller om det kunne dukke opp enda flere av dem senere, er det rimelig å si at GC-60-euforien forsvant raskt. Dette er vel verdt å huske på for den som skal ta samme turen en gang, og noe å ha i bakhodet når man jubler og fryder seg over GC-60s fenomenale fortreffelighet.

Her er en høydekurve som viser den lille, men temmelig vemmelige oppoverbakken på slutten:

Hele Garmin-loggen ser sånn ut (klikk for alt sammen):

Målgang var ved fyret i Maspalomas, og der bestilte jeg øyeblikkelig denne omelettretten på første og beste restaurant (der directeur sportif og andre familiemedlemmer ventet, etter en dag med shopping, soling og slaraffen), som en apetittvekker før den ordentlige middagen:

Sykkelen ble stappet inn i Poloen, og directeur sportif kjørte meg tilbake til leiligheten i Puerto de Mogán.

Den ordentlige middagen litt senere var en fiskegryte på Patio Canaria ved marinaen. Mye mat, og takk for det!

Patio Canario gir gjestene glass med isbiter og en helflaske honningrom sammen med regningen – sympatisk!

Denne turen var den desidert lengste og mest slitsomme på famileferien treningsleieren, og derfor også den jeg er mest fornøyd med. Anbefales på det varmeste!

Dette innlegget ble publisert i rapport og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

3 kommentarer til Gran Canaria: Dag 5

  1. kalabalaru sier:

    Strålende rapport!

  2. Vibeke sier:

    Morsom lesing! Og for noen fantastiske bilder av mandelblomstrær og vakker utsikt! Fikk jo lyst til å ta en sykkeltur (helst med litt lavere høydekurver..).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *