Jotunheimen rundt 2010

Jotunheimen rundt er Norges hardeste og mest majestetiske landeveisritt (tror jeg – det er det eneste rittet jeg har deltatt i). Rittet starter i Lærdal, og etter 430km, og ikke minst 4600 meter klatring, kommer man i mål i Sogndal, etter å ha vært innom Fagernes, Beitostølen og Lom. Man kan også ta fergen over fjorden, og spare ca et døgn.

Jeg syklet med Bjarte og Øyvind, to av de joviale topprytterne på Team Kjelsåslærerne. Vi hadde satt oss ett eneste mål:

  • Vi skulle sykle sammen hele tiden, uansett.

Også hadde vi ett til:

  • Vi skulle hygge oss!

Forberedelser

Vi trente nokså systematisk og målrettet fra snøen gikk (kanskje til og med litt på ski før snøen gikk) og fram til rittet: To intervalløkter i på hverdagene, og en langtur i helgen. Dette programmet fulgte vi slavisk, i hvert fall var det et par uker vi faktisk fikk gjennomført det. Ellers syklet vi så mye vi hadde lyst til, og prøvde å enten sykle rolig og langt, eller kort og imponerende raskt. Den siste typen sykling bedrev vi blant annet opp til Grefsen og Tryvann, og flere ganger både Grefsen og Tryvann.

Det er forresten skikkelig motiverende å slite seg opp til Grefsen så fort man orker, og så bli passert av en fyr som trener styrketråkk og ser ut som om han triller sakte opp bakken, helt uten anstrengelser.

I tillegg til treningen ble det selvsagt kjøpt inn en god del utstyr. Bjarte kjøpte blant annet to landeveissykler.

På dette bildet fra siste finpakking i Lærdal ses det jeg hadde med meg på turen:
Pikk-pakk på pensjonat i Lærdal.

Her ser vi, fra venstre: Hjelm, norske kroner, en flott vest kjøpt i Italia, løse ermer og bein, sol- og regnbriller, ekstra Garmin pulsklokke (batteriet varer bare 20 timer, så jeg garderte meg med samboers), et par slanger, pumpe, dekkspaker, noe refleksgreier jeg ikke tok med likevel, koffeinpiller (hvis jeg duppet av), rosa Campagnolo-lue (ble ikke med), hansker, miniverktøy, ny energi (i sjokoladeform), sykkeltrøye. Sengetøyet lot jeg bli igjen, og selv om sykkelshorts ikke er avbildet, ble den benyttet under hele rittet.

I tillegg tenkte jeg at hvis jeg noen gang skulle bruke «ballekrem» (som Dag Otto sier det heter), måtte det bli nå. Derfor kjøpte jeg denne da jeg hentet startnummeret:
Kanskje like greit?

Logistikken på rittet imponerte, og det er mulig å sende sekker til (og fra) alle matstasjonene, så man kan f.eks. ha tørt skift og litt varmere klær klart når man kommer til Beitostølen. Eller Lom.

Jeg anbefaler på det varmeste en laksemiddag på Norsk Villakssenter før start.

Lærdal – Øye skole (81km)

Ved starten i Lærdal vurderte vi nøye hvor mye klær vi skulle ha på oss, hvor mange sjokolader vi trengte, hva som skulle sendes til hvilken matstasjon, osv. Noen erfarne veteraner anbefalte å ta på løse ermer og bein fra start, pluss skoovertrekk. Det viste seg senere å være lurt. Det hadde blitt kaldt uten.

Vi følte oss temmelig smarte som hadde skrevet ut høydekurven for å lime på overrøret (legg merke til Hafslobakken helt på slutten, den er det mange som glemmer):H¿ydekurve og matstasjoner på plass på overr¿ret.

Omtrent sånn så det ut ved starten:
Startområdet.

Vi ble naturligvis ganske satt ut av dette synet (som de sa i Seinfeld: «People! They are the worst.»):
Klart regelbrudd.

Starten gikk i tre puljer, og det hele var unnagjort på omtrent en halvtime. Vi startet i puljen som hadde tenkt å bruke under et døgn.

Og vi er i gang! Her er det Øyvind som tetter, eller lager, en luke:

Etappen til Øye skole består stort sett av en lang, lang oppoverbakke. Forhåpentligvis er man ikke utslitt ennå, så det går ganske greit. Ned fra Filefjell og Tyin er det noen helt suverene utforkjøringer, som blir spennende av at det er helt mørkt og av at man ligger i over 70km/t uten annet enn et ynkelig diodelys, og såvidt skimter de hvite stripene på siden av veien. Hvis det i tillegg er litt regn i luften, blir opplevelsen komplett. Episk, selvsagt.

Øye skole – Fagernes (145km)

Første matstasjon var på Øye skole, og kom litt senere enn vi håpet. Vi benyttet anledningen til å fråtse i spekemat, cola, sjokolader, brødskiver med Nugatti, bananer og mye annet godt. Imponerende oppdekking, og flott at det ikke bare var romfartsmat. Samtlige i gruppen var innom vannklossettet. Deilig.

Ukjent mann: «En kolabrus til, takk»:

Topp service!

Etter å ha stappet i oss all maten (og vært på do), syklet vi fornøyde videre til neste matstasjon, på Fagernes. Dette strekket var nokså flatt og intetsigende, og dessuten var det så mørkt at vi ikke så noe. Jeg mener å huske at vi syklet i en slags rulle, og at det føltes nokså effektivt og «pro».

Matstasjonen på Fagernes var ikke i sentrum, men et stykke opp i bakken. Upopulært. Da vi kom fram, fikk vi raskt følelsen av at det hadde vært en god del folk innom før oss, og at det kanskje ikke var så mange igjen bak oss.

Øyvind og Bjarte: «Hvor er alle? Hvor mange skiver med Nugatti har du spist?»

Fagernes – Beitostølen (183km)

Fagernes ligger på 763m (matstasjonen kanskje på 800?), og det høyeste punktet på Valdresflya er 1389m. Det sier seg selv at denne etappen byr på en hel del oppoverbakker. De legger men bedre merke til på sykkel enn i bil.

På vei opover ble det morgen, og det var fint å kunne se hvor man var. Jeg tror det var i bakkene oppover her vi fikk igjen for å ha vært veldig nøye med væskebalansen, og det ble en hel del stopp for å finjustere balansen.

På Beitostølen matstasjon og turistsentrum spiste vi flere typer nydelig, varm suppe, mens vi satt i inntyllet i ullpledd i komfortable hagemøbler. Foreldrene mine var egentlig på hytta, men hadde stått opp grytidlig for å se oss i all vår prakt. Det var veldig velkomment med servicefolk som hentet mat og fortalte oss hvor imponerende vi var.

I tillegg skiftet vi til tørre klær (sendt i forveien), siden det hadde regnet litt både før og etter Fagernes, og vi var gjennomvåte.

Beitostølen – Lemonsjøen (252km)

På Valdresflya regnet det igjen, og vi ble raskt gjennomvåte:

I tillegg blåste det naturligvis noe helt vanvittig, og i bakkene ned mot broa over Gjendeosen opplevde jeg både å nesten bli blåst av veien av kraftig sidevind (i ca 60km/t), og å sette fartsrekord: 86,3km/t.

Den flate strekningen langs Øvre og Nedre Sjodalsvann mot Lemonsjøen gikk fint, og her ble været mye bedre. Her hadde vi antageligvis en slags medvind, uten at jeg husker helt.

Lemonsjøen – Lom (293km)

Man legger ikke merke til det når man kjører bil, men strekningen før og etter Lemonsjøen er uhyre kjedelig. Og lang. Postfuru er høydepunktet, og den er ikke spesiell. Det ser likt ut overalt, og det er så mye skog at man ikke aner hvor man er, hvor langt man har syklet, eller hvor langt det er igjen. Heldigvis hadde vi GPS, men det var bare såvidt det hjalp.

Det ble ikke tatt bilder på denne strekningen.

Jo, forresten!
På vei mot Lemonsjøen - ingenmannsland.

Vi kom fram til Lemonsjøen akkurat i tide til å spise de siste matrestene mens folkene der pakket ned matstasjonen. Så fortsatte vi i det særs kjedelige terrenget, før vi omsider kom  til de fenomenale nedoverbakkene ned mot Vågåvatnet. Der var jeg i følge GPS-en oppe i 99,2km/t. Det tror jeg egentlig ikke på, selv om jeg har «bevis». Men det gikk radig.

Etterpå, på flatene mot Lom, fikk vi skikkelig motvind, og da gikk det en god del saktere. Her møtte vi et par-tre karer fra Bergen, som vi lå en ie  slags rulle med (den ene bergenseren holdt seg riktignok bakerst hele tiden, men han var jo med). Vi motiverte oss ved å snakke om den utrolig gode gryteretten de serverte på matstasjonen i Lom (den hadde vi lest mye bra om), og gledet oss veldig. Mmmm! Gryterett!

Lom – Sognefjellet turisthytte (343km)

I Lom var det slutt på den nå legendariske gryteretten, og de hadde ikke så mye annet igjen, heller. Men det var sol og finvær, og vi tok en pause med beina høyt:

Øyvind, som sjelden klager, begynte å få alvorlig vondt i venstre kne, og var innom apoteket for å kjøpe smertestillende salve. Hadde vi syklet raskere, hadde ikke apoteket vært åpent, så sånn sett beregnet vi perfekt. At salven senere viste seg  å ha null effekt, og påførte oss flere helt unødvendige minutter dårligere totaltid, er en uvesentlig bagatell.

Til tross for salvefadesen/bagatellen var stoppen i Lom trivelig. Vi solte/tørket oss, og psyket oss opp til Sognefjellet. Samtlige i gruppen var også innom vannklossettet. Jeg tipper vi brukte 30-45min på dette (hele pausen, ikke vannklossettet).

Herlig, åpent!

Stigningene opp mot Sognefjellet byr på fabelaktig kvalitetsnatur, men det er langt, til tider utrivelig bratt, og vi hadde kraftig motvind hele veien (bratthet og vind kom dessverre dårlig fram på bildet):

Kneika opp til Bøvkinnshalsen (før Jotunheimen fjellstue, omtrent der veien til Leirvassbu tar av) var fæl! Her er et bilde av Bjarte og Øyvind der, lidende i stemningsfull og korrekt Rapha-stil:

Øyvind hadde nå alvorlig vondt i kneet, men fortsatte likevel, uten å klage. Chapeau!

Under hele rittet var vi livredde for å «få det», så vi spiste og drakk nesten konstant. Det gikkk med store mengder av denne her, som Øyvind hadde kjøpt inn en hel kasse av:

Lommevarm Maxim Energy Bar «Cookie flavour»: Det blir lenge til jeg får lyst på en sånn igjen.

Bakkene opp forbi Krossbu er brattere enn man skulle tro, selv om man tror de er skikkelig bratte. Dessuten varer de lenger enn man skulle tro. Gruppen hadde noen mer eller mindre seriøse forsøk på støt da vi trodde vi nærmet oss toppen, men hver gang viste det seg at det var mer bakke igjen, og «støtet» fislet ut. Til slutt kom vi oss likevel opp på flata før matstasjonen, og var da relativt klare for vafler og kolabrus.

Her er jeg på toppen av Sognefjellet, ca 1434 meter over havet. Se, så blid!

Turens høyeste punkt og høyeste høydepunkt. Topp vær og god stemning!

(Saksopplysning: Jeg har, som den observante leser, investert i et par fin-fine hjul fra Italia, nemlig Campagnolo Eurus. Uten disse hjulene hadde det neppe vært mulig å gjennomføre Jotunheimen rundt.)

Stemningsbilde fra matstasjonen på Sognefjellet turisthytte:

Det ble to serveringer av dette: Dobbel vaffel med syltetøy, og kolabrus:

Siden været var så bra, ble det en drøy halvtimes pause her. Deilig å sitte med beina høyt (i hvertfall like høyt som rumpa), og få igjen varmen under et par-tre lag med Forsvarets tykke ullpledd.

Ved siden av oss satt to herremenn og sov på hver sin stol. Etter hvert våknet den ene, og så den andre. Vi overhørte denne samtalen:

Mann 1: Jeg duppet visst av, jeg. Har du sovet, eller?
Mann 2: Jeg, nei? Vært våken hele tiden, jeg.
Mann 1: Hvor lenge har vi sittet her nå, egentlig?
Mann 2: (ser på klokka) Ca to timer.
Mann 1: Ok, kanskje på tide å dra, da?
Mann 2: Ja.

Da vi skulle sykle videre (altså etter kun en halvtimes pause) veltet jeg rett i grusen, grunnet en lei kombinasjon av mangel på fart, grus i pedalklossen og god, gammeldags kløning. Turens eneste uhell, faktisk.

Bjarte, derimot veltet ikke. Her er et bilde av Bjarte med fjell bak:

Pro!

Sognefjellet – Dale skole (385km)

I bakkene ned forbi Turtagrø ble vi tatt igjen av en del pyser som syklet Lille Jotunheimen rundt, barnerittet som går fra Lom til Sogndal, og er på lusne 137km. Til dere som syklet forbi meg har jeg bare én ting å si: Samme hvor fort dere sykler, ser jeg på det «rittet» som en tur til kiosken.

Her er litt utsikt fra et sted nede i hårnålssvingene nedenfor Turtagrø:

Her snakket vi litt med et hyggelig, eldre, tysk campingbilpar, som var imponert over hvor langt vi hadde syklet, hvor langt vi hadde igjen og hvor lite hermetikk vi hadde med.

Nede i dalen var været såpass sommerlig at vi foretok en lettelse av antrekk:

Løse ermer, bein og skotrekk forble på, og vi var omtrent kokt i vår egen svette da vi omsider ankom Dal skole. Der fikk vi kolabrus, og det smakte bra.

Dale skole – Sogndal (430km)

Den største begivenheten på denne strekningen er den grufulle Hafslobakken, mellom Gaupne og Hafslo. Det er en praktisk talt evigvarende, bratt bakke som (nesten) aldri tar slutt.

Begynnelsen (og midten og slutten) av bakken ser sånn ut:

Nydelig, ja. Dette fortsetter i over 5km.

Etter at vi hadde syklet i Hafslobakken et par-tre timer, spurte jeg en tilskuer hvor langt det var igjen til toppen: «400 meter.» Aha! Bare 400 meter? Det var jo så kort, og jeg følte meg i så fin form (tross alt) at jeg tenkte det passet bra å sette inn en liten spurt, og så heller vente på de andre på toppen. Jeg hadde gode bein, og nå skulle det satses! Jeg akselererte fra de andre, tråkket hardt, girte til tyngre og tyngre gir, og sto på alt jeg orket. Jeg trådde ut kassetten, var snart over på storeklinga og GPS-en viste over 34km/t! Herlig!

Selvsagt var det ikke 400 meter igjen. Det var tross alt Haflobakken. Først unnlot toppen å dukke opp bak første sving, så bak andre, tredje, osv. Jeg trodde likevel hele tiden at det var like før jeg var oppe, og ga absolutt alt jeg hadde. Lenge.

Det viste seg at det var ca 1,5km til toppen, ikke 400m. Kan fyren ha ment 400 høydemeter? Jeg gruer meg uansett til neste gang jeg er så sliten som jeg var da jeg endelig kom opp.

Strekningen langs fjorden ut til Sogndal var/er lang, selv om den nesten ikke er synlig på utskriften av høydekurven. Jeg hadde følelsen av å  være så å si i mål, men det var mange mil igjen, og de flate partiene gikk innmari trått siden det blåste motvind hele veien ut fjorden. Tungt! Dessuten ser det nesten likt ut over alt (i hvert fall for en som har syklet i ca 20 timer).

Så, etter langt om lenge og lenger enn langt, fikk vi endelig øye på broen inn til Sogndal sentrum, og skjønte at det bare var sjarmøretappen igjen. Den benyttet vi til litt vennskapelig/dødsalvorlig kamp med noen andre ryttere. Vi vant lett (ok, egentlig husker jeg ikke helt).

Etter litt over 21 timers sykling (hvorav ca 3 timer pauser på diverse matstasjoner) rullet vi over målstreken, side om side og med armene på skuldrene til hverandre. Den nøyaktige tiden ble 21:05:43.

Suksess!

Sånn så sykkelen ut etter målgang:

«Agu»-vesken (kjøpt sammen med ballekremen) strider jo mot alle regler, men ikke så mye som å sykle med rumpetaske eller sekk.

Grilltallerken etter målpassering var inkludert i deltageravgiften, og sjelden har en papptallerken med en liten kotelett, en pølse og litt potetstappe smakt så godt! Fantastisk!

Etter festmiddagen kjørte hjelpebilsjåfør og samboer meg til Nes gård, der jeg spiste en betydelig mer fantastisk middag, og drakk en fantastisk god øl.

Middag på Nes gard i Luster: Skinkestek med eplesaus og hasselbakte poteter:

Så la jeg meg på rommet for en bitteliten ettermiddagslur, og sov i over 12 timer.

Logg

Siden batteriet på pulsklokken min bare holder i 20 timer, måtte jeg dele opp turen i to:

Bjarte i Team Kjelsåslærerne har også skrevet: Tilbakeblikk: Jotunheimen Rundt.

Og Birkebeneren Sykkel har skrevet: Jotunheimen Rundt 2010.
Og Stanley Tislavold har skrevet: Jotunheimen Rundt.

Tormod har skrevet om Jotunheimen rundt 2011.

Strava

Dette innlegget ble publisert i rapport og merket med , , , , , , . Bokmerk permalenken.

12 kommentarer til Jotunheimen rundt 2010

  1. CL sier:

    Anbefalt lesing: Trynefaktor: Fritt for å være sist – «Én eneste gang har jeg syklet ritt i samme klasse som Gary Fisher. Det gikk så dårlig at jeg heretter vil spesialisere meg på å være sist. Dét er noe jeg kan.»

  2. Bjartolini sier:

    Meget fint skildret. Jeg kan gå god for det meste. Siden man ikke kan logge følelser, smerte og kameratskap i Garmin Training Center.

  3. pionspiloten sier:

    flott og morsom beskrivelse.

  4. Tilbaketråkk: Point of no return | Tunge gir

  5. Martin sier:

    Gratulerer!

    Veldig godt skrevet, og morsomt :)

  6. Lynet sier:

    Kolabrus!

  7. NATURvis sier:

    Jeg var med. Og du har beskrevet turen fantastisk bra:) Gleder meg til årets. Seks dager igjen……

  8. CL sier:

    Se også Tormods grundige rapport fra Jotunheimen rundt 2011. Da var det uvær!

  9. Tilbaketråkk: Stavanger-Oslo: 2. etappe (364km, 4238m) | Blodsmak

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *