Høydetreningsopphold på Venabygdfjellet

For å toppe formen, eventuelt for holde den konstant på topp, er det til stor hjelp med et høydeopphold. Har man en hytte nokså langt opp på fjellet, kan man gjerne kombinere treningsleieren med en tur dit. Det anbefales å strekke helgen ut så den blir en langhelg.

Dag 1: Forberedelser

På fjellet er det ofte lugubert vær, men en middelmådig mosjonist lar seg aldri stoppe av denslags. Her lastes den nyinnkjøpte ekspedisjonspulken Paris med alt vi trenger til treningsleieren, blant annet store mengder ullundertøy, fryktelig mye mat, rikelig med vørterøl og en god del vin:

Sportsnett skriver dette om Paris:

[…] like egnet til aketur med familien som til de mer ekstreme turene, og størrelsen ble bestemt ut fra volum på 3 amerikanske ølkasser. Snakk om gjennomtenkt produkt!

Paris passer også perfekt til to North Face Basecamp Duffel-bagger i størrelsen L med 1-2 pappviner mellom.

Vel fremme på hytta (for vår del 1,00km senere) ca 970 meter over havet, er det viktig å umiddelbart starte sprengfyringen for å få den riktige hyttetreningsleirfølelsen:

Sprengfyringen kan med stort hell kombineres med å se dagens VM-oppsummering på NRK sammen med en kamerat som heter Bjørn:

Dag 2: Ut i tåka for 19km rolig tur

Med gårsdagens norske og utenlandske VM-bragder friskt i minne, ga dagens opplegg seg selv: Stå opp, spise en stor frokost, sjekke temperaturen og komme seg ut på ski.

Det noe upålitelige (og støtskadede) Swix-termometeret indikerte at VR45 kunne passe bra:

Heldigvis var temperaturen mellom -30°C og +30°C, ellers hadde det blitt kinkig.

VR45 passet faktisk bra (vi fant også ut at V40 var litt glatt). Naturen, på sin side, stilte med ekstremt dårlig sikt, faktisk helt ned i 20 meter på en av nedkjøringene. Her er et bilde med noe som vel må være over 100m sikt, og kanskje dagens «all time high» – ser du sporet?

Uansett hva man smører med, og om man ser hvor man er eller ikke, er det veldig betryggende og motiverende med disse klistremerkene på skiene (så har man i hvert fall noe å se på der man går):

På grunn av den håpløst dårlige sikten ble det ikke tatt noe særlig bilder, men her er et tatt seint på kvelden, av den nymåkte og fakkelopplyste stien bort til den vedfyrte badstuen:

Det var nesten urimelig friskt å base og bælje i snøen her etter å ha varmet skrotten opp til nære kokepuntet, og forhåpentligvis har det en eller annen positiv effekt på helsen.

Dag 3: Mer tåke

Det ble ca 20km rolig tur denne dagen også, med like tykk tåke og like elendig sikt. Ikke en gang det planlagte speedski-rekordforsøket ned fra fjellet (stående rekord er 67km/t) kunne gjennomføres, siden det var ca 50m sikt, og traséen dessuten var lagt om, noe som kunne blitt litt for overraskende.

Selv med suboptimale værforhold er det viktig å ta restitusjonen på alvor, som Bjørn her viser:

Dag 4: Vinterens flotteste dag (på flere år?) og langtur(er)

Allerede da jeg var ute på et lite toalettærend midt på natten og så en fantastisk stjernehimmel, ble det klart at meteorologene hadde truffet med godværsmeldingen, og denne dagen kom til å bli meget bra.

Det stemte, for sånn så det ut noen timer senere: God morgen, Jotunheimen!

Det ble spist en rask (men ernæringsfaglig fullt forsvarlig) frokost, og vi bestemte oss raskt for å utsette  NRKs VM-sendinger til vi var tilbake fra dagens økt (altså motsatt av de to tåkedagene). Etter to dager med vær som på en typisk Holmenkollsøndag, var det viktig å få maksimalt ut av denne briljante dagen.

Noen få minutter senere hadde vi gått 1,00km på ski til bilen, kjørt et godt stykke inn på fjellet, og befant oss ved dette totalt ubesudlede skisporet:

Det var skyfritt, vindstille, -5°C og folketomt.

Dagens treningsopplegg ble bestemt: Rolig langtur med vaffelstopp, i en artig åttetallsfigur:

Underveis så det blant annet sånn ut:

Det var mange løyper å velge mellom, og felles for alle var at de var nypreparerte og at man hadde dem for seg selv:

Her er et bilde fra litt nede i lavlandet, der vi gikk langs et vann:

Midt i åttetallsturen, etter venstre- eller vestsløyfen, stoppet vi på Spidsbergseter for vafler og vørterøl. På grunn av stor pågang fra vørterølentusiaster i vinterferien, var det helt utsolgt for denne sportsdrikkenes ubestridte ener, og vi måtte nøye oss med iskald kolabrus på glassflaske. Forsåvidt en ok erstatning, men det er jo ikke vørterøl. Vaflene var veldig gode, og alt sammen ble inntatt i halvergonomiske solstoler på terrassen. Skiturens sløyfe nummer to, østsløyfen, gikk lett og fint etter matstasjonen.

Alt i alt ble det 33,44km denne spektakulære dagen, fordelt på ikke mindre enn fire økter:

Ikke verst, om jeg skal si det selv. Totalt ble det omtrent 74,04km i løpet av hele treningsleieren, og samtlige deltagere var enige om at turen var en suksess, både trenings-, ernærings- og hyggeteknisk. Antallet røde blodlegemer er nå helt på grensen til det som er forsvarlig, og alle turer nede i lavlandet vil gå latterlig lett.

I løpet av helgen ble også 200km-målet for februar nådd, og vel så det.

Dette innlegget ble publisert i rapport og merket med , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

2 kommentarer til Høydetreningsopphold på Venabygdfjellet

  1. engelski sier:

    Flott rapport om høydeopphold. Nå har jeg ikke lyst å dra til jobben.

    Husk at du får ikke effekten av høydeoppholde med en gang. Det kan ta noen dager (inntil 8 dager ref Northug før han klaffet med skibytte).

    • CL sier:

      Vi hadde ikke lyst til å dra hjem, nei. Fantastisk, rett og slett.

      Godt og viktig poeng at det tar noen dager å få gevinsten fra høydeopphold. Jeg følte meg litt tung i kroppen på Kikut-turen i går, og selv om jeg fokuserte intenst på arbeidsoppgaven (å gå på ski), gikk det smått. Mulig den lynraske middagen (stort sett rester av diverse oster) hadde en viss innvirkning, men jeg velger å legge hovedskylden på manglende høydeeffekt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *