The Sufferfest

Sykling på rulle er ikke det aller mest spennende man kan finne på, men det er effektiv trening for dynamiske mennesker som lever i tiden og forventer .. effektivitet.

Siden sykling på rulle lett kan bli en smule ekstremt kjedelig å holde på med alene, hender det at syklister slår seg sammen i bittesmå grupper for å trene sammen, som på denne treningssamlingen i kjelleren i forfjor høst:

Sånt er jo hyggelig og flott, men i dag var det noe annet som sto på programmet: Rulling mutters putters alene, utført i henhold til en vitenskapelig sammensatt treningsvideo fra The Sufferfest som heter Angels.

«Angels» er litt over en time lang, og inneholder (blant annet) tre 8 minutter lange klatringer av forskjellig karakter, og The Sufferfest skriver:

If you were eating lunch, 8 minutes wouldn’t seem like a lot of time. If you were relaxing on a beach, it would be cruel to only be there 8 minutes. If you were doing one of the 8 minute climbs in Angels, you’d swear to every god you can think of that it’s never going to end, that time has slowed down dramatically and that you’d rather chop your legs off than go through another second of that 8 minute eternity.

Ok. Hvor tungt det er kommer jo selvsagt an på hvor mye man gir. Jeg tenkte det var greit å ta det litt forsiktig, siden jeg ikke har syklet siden familieferien treningsleiren på Gran Canaria, og godt kunne tenkt meg å ikke pådra meg knetrøbbel allerede før snøen forsvinner.

Derfor tok jeg først to sykkelturer til butikken for å klargjøre kroppen – én tur uten penger, og én tur med. Her er  loggen fra Endomondo på telefonen:

Gode bein! Høydekurven viser tydelig (mellom 05:00 og 10:00) at det er en del klatring inne i butikken, sannsynligvis innerst der de har gjemt brød og melk. Jeg merket merkelig nok ikke noe til dette, noe jeg tar som et sikkert tegn på at skigåingen i vinter har gitt meg et solid treningsgrunnlag. Oppoverbakkene bare preller av.

Etter å ha gjort unna oppvarming, rigget til rulle og pakket sykkelen opp fra bagen der den har vært siden sist, var det tid for The Sufferfest. Bildet øverst viser mitt finkalibrerte treningsmiljø:

  • Vifte, innstilt så den treffer meg såvidt, men mest blåser på gardinene ved siden av.
  • Datamaskin med volumet på maks, men likevel ikke nok til å overdøve vifte og rulle.
  • Litt rot, siden badet ved siden av for tiden får nytt gulv.
  • Mel.

Med nevnte forberedelser og treningsmiljø, satte jeg i gang. Filmen viser opptak fra kjente sykkelritt, gjerne fra følgebiler. Det er masse instruksjoner om hvor mye man skal gi på en skala fra 1-10, hvor lenge man skal holde det, tips til tråkkfrekvens, etc. Når noen støter, høres skudd, og det er mye småfornøyelige beskjeder av typen «Oh no! AGAIN!!»

Veldig hyggelig å få «tommelen opp» av Schleck for bra innsats, selv om jeg altså ikke ga alt denne gangen.

Alt dette gjør at en time på rulla går raskt unna, det er ganske morsomt (spesielt hvis man er en enkel sjel som lett lar seg rive med, og faktisk tror at man kan påvirke filmen) og loggen fra Garmin-klokka viser at det faktisk er system i slitet:

Fin-fine intervaller, spørrumeg. Jeg kunne jo opplagt klart å komme over 165 i puls, men som sagt var dette en slags test av The Sufferfest og en sykkelkropp i vinterdvale (og dessuten visste jeg ikke hvor hardt det ville bli å holde på en time).

Neste gang blir det verre!

Konklusjon:

  1. Mye morsommere enn å bare stirre på klokka og ta tiden på egne intervaller!
  2. Filmen er vel verdt en sekstilapp.
  3. Det er likevel helt greit om sykkelsesongen snart starter for alvor, for det er morsommere å sykle når det ser ut som på bildet under.

Dette innlegget ble publisert i rapport og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

2 kommentarer til The Sufferfest

  1. kalabalaru sier:

    Håper og tror på fortsatt mildvær og dermed utesesong til neste uke!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *