Nordic24: Et helt døgn med sjov i skoven

Nordic24? Tjek! Det ble 24 svært innholdsrike og morsomme(!) timer i dansk skog, kun avbrutt av høyst nødvendige og superkorte pauser (pluss 13 timer for å slappe av litt, og en god natts søvn). Her er en fyldig rapport fra «Danmarks tøffeste mountain bike race».

Takket være finjusteringen av formtoppen sammen med Team Johnsen Frameworks (også kjent som «Team Kjelsåslærerne pluss en fyr fra Hølen») uken før, var det med en optimistisk og munter gjeng som satte snutene mot Utlandet for å sykle med Søren, Jesper og Troels, rundt og rundt i en skog et sted i Danmark.

Dette skrev arrangøren:

Nordic24 er et magisk døgn på mountainbike, hvor 1.001 deltagere samles for at flytte sine egne grænser for hvor  langt man kan køre på 24 timer. Alle deltagere er vindere i Nordic24, men kun de absolut bedste kan bryste sig af at vinde Nordic24 og blive Nordens sejeste mountainbiker. Nordic24 er kompromisløst.  Ruten er ret  krævende og består af mange stejle opkørsler, lange grusstier samt snævre, fede singletracks. Deltagerne skal kunne mestre cyklen i det tekniske terræn, i mørket og under fysisk udmattelse efter adskillige timer i sadlen.

1000 syklister og meg, med andre ord.

Turen til Utlandet

Planen, i den grad det var noen, var å kjøre tre biler. Øyvind og Bjarte i Skodabilen, og Sveinung og jeg i A4. Vi skulle møte Truls og Kristoffer (som hadde kjørt Polo fra Trodheim samme dag, snakkes) utenfor Hølen, og flytte syklene våre over i Truls’ ekstremt terrenggående safaribil – en Renault Kangoo.

Vel-vel, da vi ringte for å si vi snart var der, hadde Truls og Kristoffer dratt for lengst. Typisk.

Da var det jo bra at vi hadde klart å presse begge syklene og all bagasjen inn i vår A4:


To mann, to sykler og mye parg. Vi hadde også med de nye hjulene til Truls, bygget kun noen timer tidligere av Ole Blokhus i Dogstar.

Det var ganske fornøyelig at vi kom først fram til Helsingborg:


Utlandet! Nærmere bestemt Helsingborg, Sverige.

Etter å ha ventet 3-4 timer på Team Kangoo, og Team Octavia, tok vi fergen over til Danmark. Der så vi denne solnedgangen (været lovet bra):

Det vil si: Øyvind og Bjarte så nok bare kaiområdet, siden de somlet sånn med betalingen i billettluka at de ikke rakk å bli med på båten. Et eller annet sted i bakgrunnen her sitter de og er oppgitte over sitt billettfaglige fullstendig uholdbare arbeid:


Utsikt mot kaia, der Øyvind og Bjarte sto igjen fordi de somlet med betalingen.


Stor stemning ombord på fergen da vi skjønte at noen sto igjen.

Heldigvis var det bare 10-minuttersrute, og gruppen var snart samlet igjen.

Etablering av leir

Plutselig (etter bare tre-fire stopp for å spørre hverandre om noen visste hvor vi var, eller hvilken vei vi skulle) var vi i gang med oppsetting av telt på vår tildelte 4x6m plass på fotballbanen på Rudeskov Stadion:


Etter grundig studering av kart over leieren, fant vi (etter to bommerter) vår 4x6m rute. Her satte vi opp hele tre telt: 3-manns, 4-manns og paaaartytelt.


Vin (kjøpt på bensinstasjonen like ved) og verktøy.


«Hva, enda en sykkel? Er det sykkelen til han fyren jeg glemte?»


Her er alle syklene, bortsett fra Truls sin (den var jo ikke ferdig bygget ennå). Trek-en er en av Sveinungs mange singlespeeder (ingen vet hvor mange han har), en bastard med 29″ forhjul og 26″ bakhjul – en «69er». Den svarte (min) er en eldgammel Turner 5 Spot med 27 gir (de andre har 3 på deling). Sveinung sykler på premien fra SSWC06 (slå det opp), og den grønne er Øyvinds ekte Johnsen, med noen ekstremt ukurante 650c-hjul (hvis Øyvind får en rift i dekkene, er det umulig å finne nye dekk, og rammen må kastes).


Klokken er passert midnatt, teltene er montert, og det er tid for After Eight, og vel så det.

Lørdag: Raceday

Jeg bodde i telt med Truls, og han sov som et murmeldyr (altså veldig tungt, og hårete). Selv sov jeg skikkelig dårlig, mest fordi noen drev med ekstremt høylydt montering av luksustelt med tregulv 100m unna. Til slutt, i 01:30-tiden, labbet jeg bort i boxeren og spurte om de kunne gjøre det ferdig neste morgen. De svarte:

«Kamelåsa, kamelåsa, kamelåsa, ligenu»

Jeg sovnet en gang etter 02, og våknet noen sekunder senere – til dette:


God morgen, Rude skov!

Innskrivingen foregikk udramatisk, og det minnet lite om Giro d’Italia, Tour de France, etc. Ingen presse noe sted, bortsett fra vår medbragte Kristoffer.


Innskriving og morgenmad.

Det var gratis morgenmat (frokost er jo lunsj) til alle deltagere, og vi fråtset:


«Ja, jeg kunde sgu likenu godt lige et lille rundstyge!»


Ost på rull, her ligger danskene langt foran resten av verden.

Jeg spiste seks halve rundstykker med osterull, og ble god og mett, men tenkte på Alsgaard og hans tips om frokost. Luftige rundstykker og gulost var ikke nevnt i «Best på ski».


10:25, og god tid til å bygge ferdig Truls’ sykkel. Rammebyggeren selv fikler med bremsene, mens Kristoffer herjer med dekkene.


Bare Egil monterer «Mr Wave» flaskestativ, kjøpt på den lokale sykkelbutikken en halvtime tidligere. Marginalt bedre enn BBB, ble vi enige om.

Sykkelstallen klargjøres for konkurranse: Nummerskilt og tidtagingschip stripses på:


«Hva sa du? ‘Strips’?»

Mens Truls bygget konkurransesykkelen med rør han fikk til overs etter ombyggingen av huset i Hølen, nøyde jeg meg med følgende:

  1. Pumpe dekkene til sånn røffly 35psi
  2. Smøre kjedet
  3. Feste nummer og chip

Og selv om kroppen var i toppform (sånn cirka), ble det en siste finpuss:


Jeg stilte jo i soloklassen, og danske piger strømmet til for å tegne en Specialized-S på leggen. Da skulle visstnok alle andre ta ekstra hensyn til meg – og selvsagt vise den største respekt.


Jeg vurderte å be om to, men droppet det.


Start-, vekslings- og målområdet. Her skulle det bli mye, mye våtere etter hvert.


«Kamelåsa, kamelåsa, kamelåsa».

Etter at speaker (det er det danske ordet for det engelske «speaker») hadde sagt det samme 4-5 ganger, demret det for Bjarte (førstemann ut for Team Johnsen Frameworks) og meg: Vi skulle trille syklene ca 200m bort til stadion, og komme tilbake for «Le Mans»-start.

Vi fortet oss bort med syklene. Jeg satte min en ledig plass langt foran, men så spurte en fyr om jeg var seedet, og da ble det et godt stykke lenger bak, ja. Det tenkte jeg å veie opp for med perfekt plassering da startskuddet gikk, så jeg lirket meg helt forrerst blant alle som skulle løpe. Da startskuddet gikk, skjønte jeg at jeg hadde sneket meg helt bakerst, for vi skulle løpe den veien jeg hadde kommet.

Starten gikk nøyaktig kl 12:00:00, og løpeturen var kanskje 1km. Bra jeg stilte i Shimanos DX-sko, de er jo som skapt for løping.

Runde 1 og 2

Så glad var jeg da jeg var ferdig med løpingen og endelig kunne sykle:

Jeg stilte i Stelvio-trøya for å psyke ut de lokale konkurrentene som omtalte en jordhaug som «bjerget» (og fordi den er en fin-fin kvalitetstrøye).

Løypa gikk over denne lille broen, forbi start/mål, og så rett til skogs. Der var det masse bra sti, småkupert, svingete, masse løvskog, overraskende mange (korte) bakker, og kort og godt skikkelig morsom sykling. Veldig bra løype, med andre ord!

En ulempe var at det var klin umulig å vite hvor man var. Det var løvtrær overalt, og terrenget var flatt nok til at man aldri kunne orientere seg etter høyder. Hvis det ikke hadde vært for skiltene med kilometermarkering, er det mulig jeg hadde trodd jeg syklet i ring. Av og til passerte løypa et vann, men nå vet jeg at det var flere vann.

Det vet jeg nå, fordi jeg logget alt med Garmin-klokka:

Det er nesten utrolig at det går an å sykle rundt i den bittelille skogen i 24 timer.

Her er et nærbilde av loggen fra start-, vekslings- og målområdet, inkludert Le Mans-løpetur, avstikkere til teltet, sykkelvask etter 5. runde, tannpuss før leggetid, etc:

Dette ekstreme nærbilde av der teltet sto viser at jeg flere ganger tok en liten avstikker fra svingen oppe til høyre for å drikke kolabrus, spise danskepølse, drikke vin, etc:

Siden jeg er en uhyre uerfaren solorytter, og er tilhenger av «alpin stil» og «just in time»-prinsippet på mange områder i livet (samme prinsipp som Truls bruker når han skal bygge sykkel til ritt), visste jeg ikke helt om det var noen drikkestasjoner underveis.

Det var det ikke. Det fant jeg ut da jeg ca 50m før målpassering stoppet ved et digert bord med masse drikke og mat, og ble møtt med 10 måpende ansikter da jeg spurte om jeg kunne få litt.

Neivl, da var det jo bare å sykle innom start/mål, ta en høyresving der alle andre vekslet med neste rytter (og drakk litervis med iskald cola som de andre på laget sto klare med), og sykle en rundt til. Uten en dråpe å drikke, og uten mat.

På den runde tenkte jeg en god del på drikke. Og på mat. Det hadde jammen meg vært godt med en kald kolabrus, ja. Og kanskje en sjokolade? Hamburger?

På en av skogsveiene romsterte jeg litt i lommene på ryggen på jakt etter føde, og ble glad da jeg kjente at jeg faktisk hadde en New Energy der. Hurra!

Jeg pirket den frem, og gledet meg til å få litt næring i skrotten. Sånn så sjokoladen ut:

Nam-man, Park Tool AWS-10.

Ok, da ble det som Sixten Järnberg da han gikk 5-mila:

Jag åt inte.
Och jag drack inte häller.

Løypa gikk nesten rett forbi teltet vårt et par km før passering av start/mål, så på slutten av andre runde svingte jeg innom for mat og drikke. Jeg fikk i meg en boks deilig, deilig cola, en halv Twix-sjokolade, en baguette med danskepølse og ost – og en cola til. Herlig! I tillegg fikk jeg låne en flaske av Truls, og stappet den ned i rygglommen. Kjekt å ha.

Sånn så det ut på matstasjonen, med Kristoffer på vakt:


Dette bildet er tatt kl 20:18, og det har vært minst én regnskur.

Her er noen andre stemningsbilder fra stadion:


Luksustelt med parkett. Kanskje det var monteringen av dette som pågikk høylydt til 01:30?


Klokken er ca 20:22. Burde du ikke vært ute i skogen et sted?


De neste rytterne ut følger med på skjrmen som viser når lagkameraten/-venninnen forhåpentligvis (ikke?) dukker opp.


Øyvind gleder seg skikkelig.


Incoming! 442-2 Sveinung er på vei.


Sveinung er sånn passe fornøyd med vær og føre, Bjarte gir tommelen opp (det gjorde han sannsynligvis ikke på runden sin litt senere).


Her er klokken ca 23, og det har blitt mørkt. I tillegg har det høljregnet og blåst.


Ville du kjøpt spesialbygget sykkelramme av denne mannen?

Team Johnsen Frameworks’ eminente firemannslag hadde planer om å sykle doble etapper om natten, så de fikk ca 2 timer på sykkelen og 6 timer på øret. Det begynte bra med solid innsats fra Bjarte: Han syklet tappert rundt i skogen i gjørma i bekmørket mens det høljregnet og var utrivelig.

Så var det verdensmester Sveinungs tur. Da hadde gjørma såvidt begynt å tørke, og klistret seg overalt. Sveinung mener dekkene ble så store at de satt fast i ramma, og estimerer at han løp ca 14 av de 16 kilometerne. Han nektet å ta en runde nr 2, og da ble det sånn for alle – unntatt heldiggrisen Bjarte:

Selv lå jeg altså og sov. Legg merke til pausen på over 13 timer:

Jeg hadde naturligvis ganske raske vekslinger, siden jeg tok de fleste pausene ved å sykle bort til teltet der løypa passerte ganske nærme. Det hjalp ikke noe særlig på rundetidene, men pytt-pytt.

På 3. runde ble det en ny cola og en banan.

Etter 4. runde fylte jeg opp flasken med energidrikk, styrtet hele literen med en gang, og fylte opp igjen med en blanding av «energi» og vann.

5. runde ble feiret med spyling av sykkel, pluss smøring av kjede borte ved teltet etterpå. Der spiste jeg også en stor baguette-lignende sak, stappfull av danskepølse, gulost og brie. Til dette serverte jeg meg selv pappvin i kopp.

Etter 6. runde begynte det å bli skumring. Halvparten av de som skulle ut på runde hadde lys. Jeg tenkte det var greit med en litt lenger pause denne gangen, siden jeg hadde hatt antydninger til krampe over knærne (ok, da, så var det ordentlig krampe, da), og ikke minst: vondt høyrekne. Legetemet mitt (meg selv) mente derfor det var best med litt hvile.

En halvtime etter at jeg initierte intens hviling ved teltet, begynte det å høljregne og blåse voldsomt. Sveinung rapporterte om jævlige forhold, så da var det avgjort: Jeg dusjet, pusset tenner, og la meg i soveposen ca kl 23. God natt!

Søndag: Raceday i dag også

Etter en god natts søvn, faktisk lenger enn på en normal hverdag, våknet jeg og så at været var blitt en god del bedre. Sol!


Søndag kl 08:35. Etter drøyt 13 timer pause er jeg klar for en runde til – eller to.

Siden kneet kranglet litt, tok jeg en (ekstra) bedagelig runde, med kamera. Sånn så det ut i Rude skov søndag morgen:


Løypen inneholdt brede, raske skogsveier. Her kunne teknisk udugelige dansker briljere med høy fart. Av og til tok jeg igjen noen på neste stiparti, for da sto de og lurte på hvorfor kjedet hadde satt seg fast mellom eiker og kassett, hvorfor kjedet hadde røket (sikkert fordi de girte 5 gir med maks trykk på pedalene inn i en bakke), hvordan i all verden de kunne punktere med de syltynne og superlette «terrengdekkene», etc.


Løypen inneholdt også smale, fabelaktig gjørmete «stier» der det var som å sykle i seigt lim. Adjø, krefter (og fart).


Like før en av løypas venstresvinger.


4km-merket.


Sol! Gjørme!


Forhjulet (den ene knasten oppe til høyre er nesten i fokus).


Uflaks!


Løypas verste kneik, sannsynligvis, var ved 7km-merket. Jeg syklet én gang, og gikk 7. Kjedet på forrige bildet ligger ved treet til venstre.


Danish speed. Fedt!


Ett av løypas uhyre få «south shore»-elementer kan sees midt i bildet. Jeg hoppet hver gang, og hver gang ble det hektisk manøvrering i gjørma nedenfor (der lå det også en lang grein på langs).


Idyll, så å si.


Tilbakeblikk. De fleste kjørte på bildets høyre side, men alle som liker å ha det moro kjørte/hoppet ned ved siden av treet.


Ta deg en bolle, Eugene Smith.


Skov.


Denne dumpa var det bare å rulle gjennom, men mange bremset på vei ned, og måtte labbe opp. Pathetic!


Seig, dansk gjørme.


Nesten tørt!


Dejlig, dansk skov.


Gjørme.


Under all gjørmen: Maxxis Ardent 2.40. Sannsynligvis det groveste dekket i Rude skov, bortsett fra det på forhjulet.


11km-merket: Lyst og oversiktlig. Egentlig litt uvant å ikke ha trær på alle kanter.


Smuk, dansk sti. Og trær på alle kanter.


Mer smuk, dansk sti.


Jaja, sånn kan det gå, selv om man spyler sykkelen underveis, og tar 13 timer pause når det høljregner som verst.

Resultat

Jeg kom ikke sist! Selv med 13 timer pause og en full nats søvn (og vel så det), suste jeg inn til 74. plass blant 102 startende herresoloister. Jeg innbiller meg at jeg kunne klart å presse meg inn på topp 10, så det blir målet neste år.

8 runder á 16km blir 128km, og i tillegg ble det en del svinsing rundt, både på sykkel og til fots. 6500 kalorier er vel ca det samme som én danskepølse?

Retur til Norge

Rittet var ferdig kl 12:00:00, og etter sykkelvask, kroppsvask, teltrydding og stapping av biler, dro vi på jakt etter noe ordentlig mat. Det fant vi i Helsingør, på Ristorante Italia:


Fire av seks gikk for den dyreste retten på menyen: 212.


Filetto al pepe di Madagascar i grøn pepersovs. Til dette ble det servert to glasscola. Nydelig!

Nå er det bare et par uker med hviling, og så skal det sykles til Alpe d’Huez og andre episke klatringer i nærheten. Da blir det litt mer klatring:

Alpe d'Huez

Dette innlegget ble publisert i rapport og merket med , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

9 svar til Nordic24: Et helt døgn med sjov i skoven

  1. engelski sier:

    8 runder solo fortjener respekt! Nok en fabelaktig rapport. Kamelåsa

  2. Lars Birger Nielsen sier:

    Det er godt at se at traditionen for «mudder på ruden» holdes højt i Nordic-kamelåså-24.
    Som deltager på lag i 07-08-09 med regn hvert år ville det ikke vært til å holde ut om du og Team Johnsen fikk sykle hele veien ;)

    Godt skrevet og fotografert. Neste år tar du med natta også.

    Lars Birger
    Holdkaptajn ret.

  3. Ronnie Hallén sier:

    Fantastisk morsom lesing. Imponert over skrive- og sykleferdigheter. Stor tomme opp!

    • CL sier:

      Takk! Jeg fikk 6 i norsk, å prøver å hålde de velike. Når det gjelder sykling, girer jeg fullt på høyde med de beste i Utlandet.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.