Nordmarkstraver’n 2011

Jeg bestemte meg allerede i vinter for at hovedmål for 2011 skulle bli Nordmarkstraver’n. Meldte meg likegodt på i januar. Visste egentlig bare at løpet er 30 km langt og går på stier og grusveier i Nordmarka.

Når du ser dette skiltet like ved start og pila på skiltet peker SØROVER, da er ting som tyder på at det er langt å løpe når målgang er på Kringsjå.

Fordelen med å melde seg på tidlig er man kan anstrenge seg for å legge opp trening med tanke på konkurransen. Med andre ord så har løpeturene stadig blitt lenger, aldri på asfalt og etterhvert mere sti. I tillegg har jeg i løpet av de siste tre ukene  prøvd å bygge opp en slags formtopp og ikke minst sørge for den gode følelsen man har når overskuddet kommer. Har av og til lurt litt på hva jeg driver med som mosjonist når jeg har løpt intervaller i skogen i pøsregn en fredag kveld, men trening er moro og man må jo bruke de tidspunktene som byr seg. Forøvrig noe jeg tror er en en gjenganger for løpende småbarnsforeldre. Med et snitt på 200 km med løpesko per måned i sommer og stadig nye perser på sognsvann rundt medsols var jeg ganske trygg på at jeg i det minste var godt nok trent til å fullføre med en slags stil.

Men for å ta det med en gang; Nordmarkstraver’n er et hardt løp, det er en flott løype, men den suger krefter, hvertfall når det har regnet mer eller mindre daglig i Osloområdet siden starten av august. Fordelingen sti/grus er ca 50/50, men med tanke på hvor mye raskere jeg løper på grus( bare å innrømme;  jeg løper elendig teknisk på sleip sti, særlig nedover!) så er tidsfordelingen nærmere 70/30. Når da i tillegg alle stier enten er gjørmetråkk, bekker eller midlertidige myrer da tappes kreftene litt fortere enn man har kontroll over. Løypa går også over to realle høydedrag. Et samlet antall høydemeter på ca 500 meter krever sitt…

Løypeprofilen slik den henger på «infoveggen» ved start. Ingen tvil at det løypa er kupert.

Forkant av løpet

Løpet går fra Stryken gjennom Nordmarka med målgang på Kringsjå, Transport til start ordner Koll med busser fra Sognsvann. Vi ankom Stryken med en av de første bussene og lurte litt på hva vi skulle drive med i lett regnvær langt ute i skogen 1,5 time før start. Det ble med andre ord god tid til å pleie nervøsiteten, oppsyking, nedpsyking, toalettbesøk, besiktigelse av løypa og den store diskusjonen om langarmet eller kortarmet trøye. Alt dette tok så lang tid at det var så vidt vi både rakk en liten sveip med oppvarming samt å finne en fornuftig plass i feltet til startskuddet skulle gå. Løp med Mr.Ragnar Bjorå som representer Solkroken Boligvel. vi løp ikke sammen mer enn ti meter, Ragnar mente det var lurt å begynne litt forsiktig, det mente forsåvidt jeg også, men var ikke så god til å gjennomføre dette i praksis. Men vi har hatt mange langturer i Østmarka sammen før og kommer sikkert til å ha det framover også.

En liten rusletur på den første kilometeren av løypa fikk holde som besiktigelse av løypa. Om man skulle tro at løypa var så fin som den er her så blir man skikkelig overrasket etterhvert. Med fine røde bånd levert av skimøringsfirma(!) var det greit å finne veien de 30 km det var til mål. Legg også merke til buffen i halsen, denne er fra Østmarkas venner, Ragnar og jeg fikk hver vår da vi meldte oss inn under(!) en langtur tidligere i høst. (De hadde en slags stand på Mariholtet)
 
Ikke noe i veien med fasilitetene. De hadde både dame og herretelt. Ikke akkurat porselen og innlagt vann, men pappdoer (av papp altså!) gjorde susen. Skiltet på innsiden av teltet med henstilling om å sette seg forsiktig ned er sikkert basert på dyrkjøpte erfaringer…
Vi møtte mr. Bundebygg (Jan Øyvind) før start. Han løp i fjor og ble nå pumpet for informasjon om løypa, skovalg, lang/kort trøye etc. Han løp på knallsterke 2.29 i fjor og med tanke på ryktet om den bløte løypa ville han være fornøyd med 2.40 i år. Vi har løpt jevnt på Sogsnvann i hele år så jeg adopterte like gjerne målsettingen om 2.40. Han slo likegodt til med 2.28 og andreplass i pulja i år! Ikke mindre enn imponerende når du i tillegg har rundet 50 med god margin.

Stryken – første drikkestasjon  0-7,4 km

Dette var bortimot en ren «transportetappe» med litt traktorsti, resten grus og flatt/småkupert. Km-tider på rundt 4.20 på flatene og 4.50 i motbakkene. Men så er det det med åpningsfart da… Hvor fort bør det egentlig gå i starten? Jeg prøvde å holde øye med pulsen, klokka sa det gikk litt for fort, mens beina sa mere; neiida, gi gass! Småkupert grus er vel det jeg har trent mest på så jeg lot beina få bestemme og passerte mange løpere i bakkene fra 5-7 km. (må nok innrømme at jeg skulle se mange av de igjen).

Første drikkestasjon – Gørjehøgda 7,4-15km

Etter 7,4 km kom vi til første drikkestasjon, har ikke funnet noe stedsnavn akkurat der, men det ligger like sør for Elneshøgda. Først et halv glass med saft så var det slutt på oppvarmingsløping. Nå bar det rett ut i pereferien, og etter omtrent 10 meter løping på sti kom første bekkepassering og sko og sokker var kliss klass. Det var dermed klart at de neste 23 km skulle løpes med våte sko. men siden de bare var våte og ikke gjørmete gjorde jeg noen tapre forsøk på å holde meg unna de verste gjørmehullene. Ser vel i ettertid at det var et håpløst prosjekt jeg tapte mer enn jeg tjente på. 10 km ble passert på 0:50  og med halvrask hoderegning (med 170 i puls) så jeg skjemaet til 2.30. Dette skjemaet ble raskt lagt bort, for nå begynte snart Nordmarkstraver’n for alvor.  smale,  sølete og kuperte stier. Tenkte selv at jeg ikke var så verst til å løpe sti, men i utforbakkene ble jeg fraløpt, ikke av alle, men av mange og når jeg selv aldri løp forbi noen når det gikk nedover var konklusjonen klar; jeg er for dårlig til å løpe nedover! Etter to km til på sølesti dukket plutselig grusen opp igjen. Den umiddelbare tanken var at Ahh, endelig grus, nå kan jeg slappe av litt. Før skjemaene dukket opp igjen; Det er jo her jeg må ta igjen for den elendige stiløpingen min i utforbakkene! Etter kun 13-14 min (3 km omtrent) med deilig-deilig grusløping var det slutt på moroa. En erfaren «traver» i feltet informerte om at nå begynte oppstigningen til Gørjehøgda og at denne var FÆL. Han visste hva han snakket om… 1,5 km og 120 høydemeter senere var jeg på toppen. Full av søle og melkesyre. De verste kneikene var i bratteste laget for løping og når de som hadde gjort dette før valgte å gå, da var det bare å herme. Det er forresten første gang jeg har ligger på 94% av makspuls ved gåing i skogen. Rutas høyeste punkt og samtidig halvveis i løpet ble feiret med en ny hoderegning; Passering på 1.21.  Med andre ord to minutter bak skjema til 2.40. Mye tid var tapt, men allikevel helt klart godkjent og med tanke på de kommende nedoverbakkene skulle dette gå fint!

Gørjehøgda-Skjersjødammen 15-23 km

Nå fulgte utforbakken. Bratt, glatt steinete og sølete utforbakke. Og mens jeg hoppet, løp, stavret og ramlet meg ned 1,5 km med bakke suste folk forbi som om underlaget var asfalt eller om de hadde noe de skulle rekke. Halvveis nede i bakken løp jeg for første gang forbi en kar, han hadde fått vondt i et kne og gikk og støttet seg på en stokk. Noen andre som løpte forhørte seg om tilstanden hans, men han kunne bekrefte at det var lite vi kunne bidra med. På ca 16,5 km var det endelig grus igjen. Det var da jeg innså det – jeg er en grusløper. Jeg klarte å presse farten godt ned på 4-tallet igjen og på nytt kunne jeg passere andre deltakere. Fremdeles var jeg altså i stand til å fokusere på konkurransen. Etter drøye 2 km med grus var det nok en gang slutt på «hvileperioden» Jeg banna høyt når det dukket opp ny pil i grusen som sendte oss rett ut i gjørmeland igjen. Sikkert ikke så bra taktisk for styrking av psyken, men det kom rett fra hjertet. Jeg begynte å kjenne det mange steder og visste at mer sti nå ville framskynde denne mørningsprosessen ytterligere. På dette tidspunktet hadde jeg også blitt innhentet av en de raskere jentene, kjekt og greit fortalte hun at hun hadde tenkt å henge litt på meg, men etter to-tre km med mer tungløpt sti takket hun for følge med å gli fra meg i utforbakkene. Makan.

Mørningsprosessen var nå skikkelig i gang og like etter passering 20 km kom de første krampetrekningene i tykklegen. Pokker. Farta måtte nedjusteres for å holde krampa på avstand. Verst var det i nedoverbakker og nok en gang var det mer enn 1 km med sammenhengende utforbakke. Snittfart  på rundt  6.40 min/km. Mest sannsynlig hadde jeg løpt den fortere opp! Passering 20 km ble passert såpass med indre tåke at hoderegning på slutttid var ikke et tema lenger. Strengt tatt var jeg nå mer opptatt av å komme meg til mål og aller helst uten flere kramper.

Skjersjødammen-Kringsjå(mål) 23-30km

Endelig nede på grusen igjen kjente jeg meg for førte gang igjen. Skjersjøen lå på høyre side og demningen like foran. Nå begynte det å nærme seg.  Og på grusen var det mulig tenke løping igjen. Finne rytmen, løpe jevnt, jeg leste blogginnlegget fra Jotunheimen rundt her på Blodsmak og ble inspirert av mantraet han brukte når det var som mørkest,(Smerte er uunngåelig, lidelse velger vi selv) jeg prøvde å komme på noe smart å si til meg selv, men det eneste jeg kom på var klassikeren «Kom igjen!» Vet ikke om det funka, men det var nå det jeg så til meg selv med ujevne mellomrom de neste 7 kilometerne. Langs Skjerselva går det en grusvei, men enda nærmere elva går det en sti, (jeg tror det er en skiløype) og jaggu hadde ikke arrangørene lagt løypa på denne stien. Der og da føltes det både barnslig og unødvenig. Like før siste drikkestasjon satt arrangørens egen fotograf, dette var varslet 50 meter i forveien med en oppfordring om å smile til fotografen. Jeg gjorde mitt ytterste og høynet med å trekke fram en tommel-opp-hånd. Om bildet blir tilgjengelig skal det inn her!

Etter publisering av rapporten kom jeg i kontakt med Audun Wik hos Nordmarkstravern og han sendte meg like gjerne tommel-opp-bildet. Er godt fornøyd med skuespillerprestasjonen her. I tillegg har fotografen klart å fange et øyeblikk hvor jeg (nesten) har begge beina i lufta! Ikke helt vanlig under denne delen av løpet...

Siste mat- og drikkestasjon var plassert ved inngangen på Gamle Anker vei. I et siste forsøk på å jage krampespøkelset avgårde tok jeg meg tid til å gå mens jeg spiste 1/3 banan og drakk et helt glass med saft. Luksus! Faren med å gå er å kjenne hvor deilig det er, men med kun 5 km til mål og med «Kom igjen!» på repeat klarte jeg å mobilisere beina på nytt. Her hadde jeg også selskap av mange andre slitne både hel- og halvtravere, det er rart med det, men å se/høre at andre er mer sliten enn deg hjelper på motet og gir på på et slags vis noen ekstra krefter. I tillegg tok jeg meg bryet og kikke litt på klokka igjen og så at passering 25 km var på omtrent 2.15. Med andre ord om jeg klarte å holde et jevnt 5 min/km tempo inn ville jeg greie å komme inn rundt 2.40 (målet var nå blitt nedjustert fra under til rundt)Småkneikene på Ankerveien var helt grusomme. Korte bratte bakker etter 28 km løping er tungt. Trøsten var alle de som gikk. På dette partiet ble jeg forbiløpt av den samme fyren (i veldig grønn t-shirt) minst tre ganger. Der jeg hadde som taktikk  å løpe jevnt hadde han en slags intervalltaktikk. Og ved grusveien ved idrettsbanen på Sognsvann med under 1km igjen løp jeg forbi han for siste gang.

Etter litt mer detektivarbeid i fotografibunken har vi også funnet fram til mannen i den veldig grønne trøya.

Plutselig var det konkurranse igjen. Litt barnslig så klart, men det var ikke jeg som begynte! Siste km var lettløpt og et skralt forsøk på sluttspurt ble iverksatt. Tror nesten jeg var nede i 4.30 fart igjen. Så aldri noe målseil, men når de foran meg ikke løp lenger var det klart, jeg var i mål! Og sluttiden? Joda 2.40.59 Om ikke det er rundt 2.40 så vet ikke jeg. Det holdt til en 27.plass i klasse M35-39 av totalt 102 løpere.

Mr. Bjorå sine nye Asics en liten halvtime etter målgang. For ordens skyld; Sko og bein ble spylt med hageslange rett etter målpassering!

Oppsummering og konklusjon

Jeg er fornøyd. Fornøyd med tid, plassering, gjennomføring og valg av løp. Dette var et knalltøff løype, men det var også en opplevelse som anbefales for de som liker å løpe og vil ha noe annet enn asfaltløp. Stemningen både før under og etter løpet var topp og Koll gjør en kjempejobb med hele arrangementet. Dette skal jeg være med på igjen, men før den tid skal jeg løpe mere sti! Jeg skal finne meg en fæl sti på minst 5 km og la denne inngå som en del av en lengre tur og jeg skal gi full gass!  Skal man bli god til å løpe sti må man nok gjøre nettopp det – løpe mere sti.

Data fra mitt løp innsamlet via min Garmin 310xt

Resultater

Dette innlegget ble publisert i rapport og merket med , , , , , . Bokmerk permalenken.

13 kommentarer til Nordmarkstraver’n 2011

  1. Espen D. H. Olsen sier:

    Morsom rapport. Skulle egentlig løpt Halvtraver’n, men dårlig kne i sommer satte en stopper for det. Stiløping er gull for beina, så til neste år blir det kun det. Håper å kunne bli med i gjørma i Nordmarka 2012!

  2. stigbd sier:

    Takk for fin rapport. Eg merka meg konklusjonen om du er for dårlig til å løpe nedover. I Birkebeinerløpet har eg same erfaring: Nedover går det altfor seint. Lurer på om kombinasjonen ivrig syklist og nedoverbakkeløping ikkje er så god.

    Gratulerer uansett for vel gjennomført løp!

  3. VegardØ sier:

    Nice. Bra gjennomført og bra skrevet, jeg fikk lyst til snøre på meg joggeskoa og løpe ut i den våte villmarka med en gang! Kanskje vi treffes i Nordmarka til neste år.

  4. CL sier:

    Viktig presisering: Nordmarkstraver’n ble løpt og og oppsummert av Thomas (ikke meg, som det kunne se ut inntil for 30 sekunder siden), og han har også skrevet en hel del andre ting.

  5. engelski sier:

    Flott beskrivelse og stillig løpesko!

    Med 3-mila i beina regner med at du er klar for et restitusjonsløp i gjørm og pøsregn. Det er Sørkedalsløpet i morgen, nok en sprint med bare 11 km å mestre. Værmelding fra yr er morsom lesing for vi som er allerede påmeldt. Batton down the hatches

    Gjørma er uunngåelig, deltagelse velger vi selv

  6. Jan Øyvind Schneider sier:

    Hei Thomas, gratulerer med vel gjennomført, men med den persen du nylig satte på SRM 3 runder hadde jeg trodd du skulle ha løpt enda fortere. Du har nok tapt en del på stipartiene. Jeg hadde omvendt følelse av det du beskriver. Hver gang jeg kom ut på grusveiene lengtet jeg tilbake til stiene. Der skjer det så mye løpsmessig at man nesten glemmer at man er sliten.
    Finn deg noen ordentlige krøtterstier og legg ukens langtur til disse, Da vil du senke tiden din med minimum 5 min. til neste år.

    • kalabalaru sier:

      Stier er det nok av så her skal det øves! Har løpt en del på sti, men ikke med noe fart å snakk om. Gratulerer med et fantastisk bra resultat. Sånt inspirerer! Det var jo så bra at jeg det fikk plass i rapporten med både bilde og plassering.

  7. Nina sier:

    Nå har jeg lest løpsrapporten, kjære svoger. God skildring – som en ekte norsklærer kan skrive. PS. Jeg ønsker meg en boks med løpemotivasjon til jul – men stitrening kjenner jeg blir skummelt. Selv om vi bor i stimekka. De observerer jo ulv og bjørn her i hytt og pine.

    Send meg en link når Oslo halvmaraton er skildret et stedet også.

  8. mrhaug sier:

    Enda jeg ikke underviser i norsk engang! løpemotivasjon selges i bokser på f.eks løpelabbet i form av gode sko. Når man har løpt noen turer og kjenner formutvikling kommer motivasjonen samtidig. Rapport fra Oslo halvmaraton kommer, må bare summe meg litt. Måtte ordentlig ned i kjellern i går…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *