Tverråtind, fra Spiterstulen

Yr meldte om regn og vind hele junihelgen, altså perfekt for en tur til Spiterstulen og opp på Tverråtind.

Tverråtind er 2309m, og det står masse om den på Summitpost. Turen fra Spiterstulen er grei, mengår over en bre, så man mp ha med litt remedier. Planen var å gå opp til Eventyrisen, opp på ryggen, gå hele traversen (det var tross alt meldt svært karakterbyggende vær), og tilbake igjen over breen og ned en litt annen vei. Deltagere på ekspedisjonen var Andreas, som er diplomat i Amerika, og meg selv.

Hetta ble tatt på fra start, og ble etterhvert akkompagnert av lue.


På vei opp mot Eventyrisen parkerte vi totalt en gruppe som skulle krafse i isen.


Utsikt fra like før breen og opp mot toppen/tåka (toppen kan egentlig ike sees, men tåka er synlig).

Dobbelt lykke!


Diplomaten pakker ut remediene. En del av dette ble kjøpt dagen før, da han var innom Oslo Sportslager for å kjøpe bukse, og kom ut igjen 7500kr lettere. Diplomaten er en erfaren bremann, og har gjort mye dristig.


På vei opp kjøpte diplomaten vann for flere hundre kroner på bensinstasjonen i Lom.


Sånn, da var alt sammen snurret fast på skrotten.


Det var ikke langt over breen, og sannsynligvis ikke direkte livsfarlig, men når vi først hadde tatt med alt sammen, skulle det selvsagt brukes.


Her er vi kommet nesten til rutas crux: En lei skavl, som vi ikke var helt sikre på hvordan vi skulle komme forbi/over/under/gjennom.


Det ble til at jeg krafset meg opp på en smal steinkant innunder overhenget, og brukte 20(?) minutter på å hakke vekk skavl (og bli klissvåt og iskald), mens Andreas «sikret» meg nedenfor. Siden Andreas sto et godt stykke til siden, ville «sikringen» gjort at han enkelt kunne sveivet meg inn etter at jeg hadde blitt most i ura 15 meter nedenfor der jeg «sto» og hakket.


Jeg kom gjennom skavelen, kravlet meg opp, fikk litt av adrenalinet ut av kroppen, festet en slynge rundt en stein, og sikret Andreas mens han klatret opp. Her er vi oppe, på riktig/feil side av skavelen.


En titt over skavelen, som selvsagt ikke er i nærheten av å gjengi hvordan det egentlig så ut. Dette er ca rett ned.

Videre opp mot toppen var det ugrei ur: Løse steiner med «svartmose», og alt var klissvått. Hvert steg måtte planlegges. Regn/sludd og mye vind.


Utsikt tilbake langs kanten.


Utsikt oppover mot toppen.


Diplomaten på toppen, i rundt 100 meter sikt. Legendarisk.

Vi fortsatte raskt videre, siden vi skulle gå hele traversen. Det skulle visstnok være en rapell på ca 10 meter før resten av ryggen skulle forseres.


Her er utsikten ned rapellen. Den ser ut til å være en del mer enn 10 meter. Kanskje 20?

Da vi var her regnet/sluddet og blåste det så mye at det var vanskelig å stå mot vinden, og siden vi nesten ikke så forbi rapellen, ikke var helt sikre på hvordan ryggen var videre, og dette var «point of no return» med flere ekstra timer tur, ble vi enige om på snu.

Like etterpå blåste hjelmen til Andreas av sekken, så den ligger kanskje nede på breen et sted fortsatt.


Tilbake ved skavelen fikk vi bruk for alle rapellferdighetene likevel, siden vi måtte over skavelen, og det ikke var spesielt gunstig å bare labbe/hoppe.


Jeg listet meg over kanten, og håpet at jeg ikke dro med med noe. Det gikk fint.

En titt på klokka tilsa at vi lå dårlig an til å rekke middagen, så den siste halvtimen (små)løp jeg, og rakk akkurat å vente i kø inn til spisesalen så lenge at Andreas rakk middagen uten å stresse.


Dette smakte bra.

Dette innlegget ble publisert i rapport og merket med , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg inn en kommentar