Eggenipa opp 2012

Når du venter to uker med å skrive blogginnlegg fordi du er for støl i låra til å ha mac’en i fanget, da veit du at du har debutert som motbakkeløper.

Eggenipa opp er ikke bare et bakkeløp arrangert av Breimsbygda IL, det er også Den Store Manndomsprøven på stedet. Årets slektstreff på familiegården var lagt til løpshelga og «Alle» i familien skulle stille. Klinten og hveten, mann eller mus, født eller gifta inn i familien,  bygutt eller Heiderskar osv.

Som oppvokst på Trosterud i Groruddalen har jeg mang en gang trasket opp Tveitabakkene etter å ha drukket opp drosjepengene mine, så jeg regnet med å ha et greit grunnlag for å bestige ei kneik i Sogn og fjordane. Løypa som er på bare 4.65 kilometer har en stigning på usle 1080 meter.

Opptrening:

Utfordringa fra min kones fettere kom allerede i fjor så jeg kjøpte frekke joggesko på XXL før jul, og begynte å løpe 1. januar så fort snøen gikk. Jeg laget meg en rute på fem kilometer (en del lengre enn Løpet) med en stigning på til sammen 100 meter (hårfint mindre enn Løpet) og gikk i gang med tre ukentlige løpeturer. Det holdt i over en måned. Da ringte det på døra.

Endring i treningsstrategi som følge av Deus ex Machina i form av leveranse fra Chainreactionbikes som etter noen timer i kjelleren ble til min splitter nye landeveissykkel..

Man trener som kjent lårene når man sykler, så jeg byttet strategi og tok resten av oppkjøringen på Landeveien. Strålende vår- og sommerdager i salen fulgte og Lohengrin ble fortært i såvel Drøbak som i Lillestrøm.

En uke før avreise til vestlandet spente jeg på meg joggeskoene bare for å se hvor mye raskere jeg løp runden min nå. Resultatet går langt i å antyde at devisen «Du blir god på det du trener på» har noe for seg. Jeg valgte derimot å tolke den manglende framgangen dithen at jeg ikke hadde syklet langt nok og hardt nok, og jekket opp sykkelambisjonene enda et hakk. Med De Rosaen på taket ble kursen  satt mot Nordfjord.

Med løpet lagt til en søndag gav den umiddelbare oppladningen nesten seg selv. Fredagsøkten ble brukt til en åttetimers psykisk treningsøkt bak rattet i Folkevogna. Den som kan krysse et fjell med kone, tre barn og kanin, klarer alt! Restitusjon med øl og spekemat. Lørdagen fikk jeg aktivert beina litt med en firemilstur på sykkel i spektakulært vakre omgivelser og perfekt vær.

 

Muskelaktiviseringstur, dagen før løpet. Utsikt til fjellet «Skjorta». Bildet er behandlet i Instagram for ekstra nasjonalromantisk effekt.

Opphold, antydning til sol, men ikke for varmt. Qualité!

Restitusjonsmessig var jeg godt ivaretatt da dette var selve kvelden for slektstreffet på familiegården. Aftenen ble tilbrakt i umiddelbar nærhet av ei bålpanne som produserte Spareribs og pølsesnabber på løpende bånd. Med en treliterskartong med rødvin på bordet var det hele parfait!

I løpet av kvelden kom det også for en dag at jeg var den eneste i hele familen som rent faktisk hadde forhåndsregistrert meg som deltaker og det ble etterhvert ganske klart at jeg kom til å bli alene om å starte. Ifra familien i det minste. Stor suksess. Alt som skulle til for å ta familiepokalen nå var å komme seg opp søndag morgen.

Noe groggy Lett og fin i kroppen sto jeg opp neste morgen og kjente på den motivasjonen som kommer når du vet at du blir den moralske seierherren, uansett. En bolle havregryn seinere satt jeg i bilen og kjørte de få kilometerne til landemerket Eggenipasiloen, der starten går.

Første motbakke viste seg å komme allerede i registreringen. «Ja, der har vi deg på lista, du løper i klasse 40 til 44 år», smalt det fra den forøvrig høflige damen. Mine protester om at jeg bare såvidt var trettiniogethalvt imponerte ikke. «Du fyller førti i år».

Hun betonet det ikke som et spørsmål.

I dette løpet skal man ha 2,5 kilo på ryggen i eliteklassen som jeg selvsagt deltok i. For optimalt resultat er det viktig å sørge for at sekken veier nøyaktig 2500 gram, og arrangøren stiller med dertil egnet vekt. Han foran meg sto med en neve sand som han kontrollert slapp oppi sekken til det magiske merket var nådd. Jeg hadde husket å ta med meg en svært profisjonell Camelbak som jeg hadde fyllt med energibars og gel  Lohengrin, røkesaker og en flaske Sauternes (Primærkilde for druesukker). For å komme til 2500 gram hadde jeg fyllt opp belgen med vann til det jeg på håndfølelsen antok var 2.5 kilo. At vekta stoppa på litt over fire kilo tilskriver jeg mine store armmuskler. Jeg løsnet uansett bare på ventilen og slapp ut enogenhalvliter vann mens jeg så meg rundt etter anerkjennelse.

Mens anseelsen lot vente på seg fikk jeg for første gang et inntrykk av Motbakkeløper- en/sken. Denne idrettsutøveren ligner ikke på noen andre!

Når Syklisten varmer opp setter han seg på rulla. Skiløperen kjører bena fram og tilbake i sporet a-la Dolllie De Luxe. Joggeren jogger. Motbakkeløpere? Vel, de spretter.

Mens jeg selv var mest opptatt av å spare på kreftene de siste ti minuttene før start, spratt så godt som alle de andre førti-femti deltakerne der de sto. Eller altså, ikke sto, men sto og spratt, eller bare spratt. Ja, du skjønner tegninga.

Mens de sto og spratt snakket de tilsynelatende ubesværet sammen og diskuterte antrekk og strategier. Jeg kikket ned på mine Rapha city-knebukser og min Polo Piquet-skjorte og innså at jeg både var den mest velkledde deltakeren *, samt den eneste som ikke hadde enten Ultra kort shorts med høyere splitt enn kjolen til en latindanserine, eller  taits med resultatfremmende kompresjon og klubblogo på låret. Bortsett fra han med langt hår, skjegg og bandana, som løp i baris, var det technical-wear i pustende stoff som gjalt på overkroppen. Gjerne med «Skåla opp» eller annen intimiderende bakkeløpsmemorabilia påtrykket! Mine Ray-Ban pilotbriller var jeg ganske alene om.

Skoene til Bakkeløperen er et kapittel for seg. Mine sko manglet totalt den aggressive tanngarden som kjennetegnet siden, og skulle jeg finne ut senere – også undersiden, av salomonskoene nesten alle de andre hadde. Ut av  motbakkeløperuniformen stikker det sener og blodårer som fra et gjennomskåret bilde i ei anatomibok. Dette gjelder både de som kjører Run-Forest-Run-hippiestilen, og de melkedrikkende NTG-friskusene. Når det gjalt sokkene hadde jeg derimot truffet blink. Jeg fant ikke noen av mine i kaoset som rådet da jeg våkna, så jeg måtte låne noen av sønn, ti år. De gikk akkurat rundt hælen og stakk nesten ikke opp av skoene. Jeg ble gledelig overrasket over at nesten alle hadde på seg slike barnesokker.

Det sto forøvrig ingenting om denne uniformen i invitasjonen!

Løpet

Da startskuddet gikk hadde jeg allerede bestemt meg for taktikk. Jeg skulle legge meg helt bakerst og se hva de andre gjorde. Det var lurt. Jeg hadde faktisk trodd at vi skulle løpe opp, men sannheten var at så godt som alle satt i gang med det som vel kan beskrives som rask gange. Noen gauper stakk selvsagt av, men det gikk greit å holde følge med hovedfeltet. Etterhvert ble det litt strekk i feltet og jeg bestemte meg for å øke takta litt. Det er svært motiverende å passere konkurrenter, noe jeg hadde gleden av å gjøre flere ganger på vei opp, en glede jeg i ikke liten grad kan takk beslutningen om å starte aller bakerst, for.

To søyler viser regnet lørdagen (12,8) og søndagen (5,0), løpshelga. (Kilde: Yr.no)

Eggenipa er bratt! Når det i tillegg hadde regnet 17,8 millimeter i helgen, var det rimelig trått i tillegg. Advarselen fra arrangøren lød: Mykje regn, sleip stein, vér forsikteg.Rein poesi! Et sted var bakken så gjørmete at jeg satt fast som ei kvige i myra. Egentlig godt gjort at begge skoene ble med helt opp! Jeg så nå også fotsporene til salomonfolket (nevnt over) Der mine joggiser laget slette pene avtrykk egnet for stueparkett, hadde mine konkurrenter etterlatt seg grove, knatrete spor i bakken. Det skulle jeg kanskje tenkt på før! Vær og føre, ser vi bort fra underlaget, var ellers perfekt. Opphold, klart, og ikke for varmt.

Eggenipa er bratt.

Å komme seg opp på Eggenipa er i tillegg til å være ganske slitsomt, en spektakulær naturopplevelse. Lange strekk kan du se ned på begge sider av eggen du går løper langs, og rustikke støyler** under snøkledte topper gir deg følelsen av å ha ramla inn i et prospektkort.

Ca. halvveis. Utsikt tilbake ned mot startområdet og ned på begge sider av eggen.

Bountyreklameøyeblikk over ei bru på vei opp. Annonsert som mulighet til å fylle vannflaskene.

Da det nyinnkjøpte GPS-uret mitt vist at jeg hadde kommet halvveis, var det en stund siden sist jeg hadde tatt igjen noen. Til gjengjeld så jeg en mann med sølvgrått hår nærme seg bakfra. En av de jeg hadde passert tidligere. Min nye strategi ble nå å holde meg 100 meter foran ham. Det var også ca. her jeg møtte en deltaker på vei ned(!) med medalje rundt halsen. Det var en alvorlig motivasjonsknekker, selvsagt. Men da det kom flere, hvorav noen var barn, forsto jeg at dette var folk fra turistklassen og som ergo hadde startet tre timer før meg. Krisen avverget (foreløpig)

Underveis fikk vi utdelt læskende drikke (vann) fra blide funksjonærer. Jeg slo selvsagt av en prat med alle sammen for å vise hvor proppfull av selvtillitt jeg var. Det virka sånn passe. Tilskuere var det ikke så mange av, men jeg fikk oppmuntrende tilrop av denne karen her.

En av de få tilskuerne som hadde funnet veien til Gratishaugen

Da jeg en stund senere kikket på klokka igjen for å se hvor langt det var opp, var jeg fortsatt bare halvveis. Dette fenomenet gjentok seg flere ganger før det gikk opp for meg at GPS´en hadde skrudd seg på «Autopause» fordi den mente å ha registrert at jeg ikke beveget meg. At selv klokka mi skulle håne meg i mitt forsøk på å beseire dette fjellet var uventet og tøft, men jeg lot meg selvsagt ikke knekke av det. Senere har jeg forstått at årsaken til at dette skjedde var at klokka har fokus på bevegelse bortover og ikke så mye på oppover, noe som er utfordrende i svært, svært bratte løp. Æren gjenvunnet!

Etter en stund måtte jeg forsere en rett strekning. Jeg økte farten men forsto snart at vakker som denne myra var med moltekart og vaiende bomullsdotter, var den likefullt svært sjofel. De søkkvåte sokkene til sønnen min samlet seg nå innerst i skoene, foran tærne. Resten av veien løp jeg derfor barbeint inni sko som en effet var to nummer for små. Tapte nok noen tideler på det.

Alle jeg snakket med før løpet advarte om det samme. «Når du tror du er oppe på Eggenipa, er du det ikke. Det kommer bare en ny topp».

Før jeg visste ordet av det var jeg allikevel på toppen. Vann ble utdelt og medalje ble hengt om halsen min. Stor glede. Jeg fant fram Eggenipa opp-T-skjorta jeg kjøpte i startområdet og dro den på. Har fortjent den nå. Fin å ha til å psyke ut debutanter med neste år!

Opp av sekken tryllet jeg fram restitusjonskomboen min. Ingenting fyller glykogenlagrene som Sauternes og Lohengrin. Det var sågar så vindstille at ei turpipe velvillig lot seg tenne og nytes. Anerkjennende blikk fra de i turistklassen ble notert. Ikke så mye fra NTG-folket.

Men hvordan gikk det da? Jo takk, slett ikke verst. Målet om å komme midt på resultatlista nådde jeg ikke helt, til gjengjeld ble jeg som eneste startende, familiemester i Eggenipaløping. En laurbærkrans jeg allerede har hatt gleden av å bære i nok et familieselskap. Den viktigste konkurrenten er selvsagt alltid en selv, men heller ikke mot de andre startende gikk det dårlig. Jeg fikk en flott femteplass i klassen 40-44*** , mens jeg faktisk ville fått tredjeplassen i klassen 35 til 39 som jeg jo tross alt hadde forberedt meg på å løpe i. Det kan jo tyde på at jeg traff med forberedelsene.

Ifølge resultatlista ville jeg med tiden jeg fikk dessuten fått en finfin tredjeplass i klassen jenter 13-16 år. Klassen menn 65 til 69 hadde jeg faktisk vunnet med hele tre minutters margin. Jeg ser ikke bort fra at jeg stiller igjen. Kanskje til og med før den tid. Klarer jeg å komme meg opp ca 12 minutter fortere vil det være bortimot perfekt middelmådig. Jeg gleder meg allerede!

 

Blodsmaks utøver på toppen av Eggenipa. Godt humør til tross for at lite tyder på at skoen lenger passer selv om barnesokkene nå er trukket tilbake over hælen. Medaljen skimtes under ullgenseren. Det gjør også Eggenipa Opp-T-skjorte innkjøpt for å gni det inn hos familien som feiga ut. Ingen stilpoeng ble gitt for raffe Rapha city sykkelshorts.

 

 

Noter:

* En anektote som kommer en i hug på dette tidspunkt er den om den amerikanske obersten som besøkte en britisk garnison under krimkrigen. Det britiske kavaleriet defilerte forbi i røde jakker og svært høye hatter. Amerikanerens kommenterte det slik: «Det tar seg utrolig godt ut, men det er ikke krig».

** Hvis du er i Eggenipatraktene må du passe på å skryte av støylene deres. Folket der er svært stolte av dem. Det er heldigvis ikke noe problem da det er svært vakkert der. Men husk. Det heter støyl, ikke seter. Aldri seter!  Jeg nevnte ordet «seter» en gang, men jeg tror jeg slapp unna med det. Motsatt kan du skåre poeng hos lokalbefolkningen hvis du uttaler navnet på fjellet som «Eggenibba».

***Av fem startende

 

 

Dette innlegget ble publisert i rapport, ymse og merket med , , , , . Bokmerk permalenken.

3 kommentarer til Eggenipa opp 2012

  1. Blodsmak sier:

    Great success! Oppladingen min til Stoltzekleiven opp blir omtrent den samme: Masse sykling, kanskje en liten løpetur.

  2. KS sier:

    En sikker vinner for en med middels aspirasjoner! Jeg er forøvrig etter sigende påmeldt Oslos bratteste om en månes tid. Bli med?

  3. Tilbaketråkk: Molden opp motbakkeløp 2014 | Blodsmak

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *