Alpenbrevet avlyst! Alpenbrevet gjennomført!


Alpenbrevet: 270km og over 7000m klatring. Drøyt. Men så ble det avlyst. Hva gjør man da? Sykler det på egenhånd dagen etter!

Alpenbrevet er egentlig tre turritt:

  • Platinum: 276km, 7031m
  • Gold: 172km, 5294m
  • Silver: 132km, 3875m (som en tur i kiosken)

Vi hadde mål og ønske om å sykle Platinum, men så ble hele arrangementet altså avlyst, siden det snødde på flere av passene, og arrangøren ikke kunne gå god for 2500 syklisters sikkerhet.

Vi lurte litt på hva vi skulle gjøre, og bestemte oss for å ta en tur over Grosse Scheidegg i stedet, og sykle Alpenbrevet «Gold» på egenhånd dagen etter. Vi tenkte det fikk holde med «Gold»: 175km og litt over 5000m klatring:

Det ble en fenomentalt flott, lang, tung, varm, kald og episk (ja!) tur.


Pakking til en lang sykkeltur i alpene. Legg merke til at «finisher»-baggen allerede er i hus, siden rittet egentlig ble avlyst, og vi syklet på egenhånd dagen etter.

Legg også merke til Lohengrin, marsipanbrød og likørkonfekt. «Gel» er for selvpinere. Det er viktig å hygge seg!


Vi tok heisen fra Reuti ned til Meiringen, ellers måtte vi ha syklet opp «oppvarmingsbakken» fra Grosse Scheidegg-turen, og så ned, og brukt ca en halvtime mer. Fint å kunne sove litt lenger, og ta heisen kl 08:00.


Ved heisstasjonen i Meiringen. Betryggende å se at vi starter lavest mulig.

Grimselpass


Alt er åpent – herrlich!

Grimselpass byr på nesten 1600 meter klatring:


Her er vi såvidt utenfor Meiringen, tror jeg. Oddmund og Ole har rykket fra Stefan, men han lå egentlig bare bak og kontrollerte.


På vei opp mot Grimselpass. Spektakulær vei i spektakulære omgivelser.

Spektakulært, helt enkelt.


Jada, det er spektakulært. Og litt bratt her og der.


Lokalmann Oddmund er vant til lange bakker.


Ingen tvil om at det går oppover. Tunnelen er overraskende bratt, men vi syklet veien som skimtes skåret inn i fjellveggen i bakgrunnen. Den er forsåvidt også ganske bratt.


Tilbakeblikk.


Temmelig flott vei, og matchende utsikt.


Når man sykler Grimselpass, kommer man etter hvert til en demning, som lager dette vannet. Det er ikke toppen! Man skal sykle langs vannet, opp flere svinger til en demning til, og nærmer man seg toppen. Her er jeg på vei langs vannet, og langt bak i bakgrunnen er demning nummer to, og sikkert også toppen et sted.

Når det er så bra vær, så flott natur og snø i tillegg,  er det fint å være på tur. Jeg tok en del bilder, men det var nok ikke bare derfor jeg kom opp 20 minutter etter Ole og 11 minutter etter Oddmund. Stefan var lanterne rouge, og kom litt etter meg.


Utsikt fra kanten av demning nummer to. Demning nummer en kan sees langt der bak. Det hadde snødd dagen før (og dagen før det), men veien var stort sett tørr og fin.


Veien til toppen går i sikksakk der borte bak vannet.


Oppe! Stefan er glad han er ferdig med nesten 1600m klatring.


«I am from Bergen! I know nothing!»


Gjengen på taket i bakgrunnen begynte trolig med å måke snø av taket, men det gikk over i jovial snøballkrig. Vi fylte flaskene og fortsatte.


Nei, nei, nei! Kluss i ernæringsopplegget! Lohengrin-en skulle spises på toppen av St. Gotthard, ikke knekke på Grimsel.


Ole, ikke så langt fra Hotel Grimsel Passhöhe.


Ole, ikke så langt fra Hotel Grimselblick.


Heia Alpene! Nedkjøringen fra Grimselpass er veldig fin. I bakgrunnen ser vi litt av Furkapass, som vi ikke syklet (vi skulle på en lenger runde).

Her er nedkjøringen på Strava:


Sveitsisk kvalitet.


Ned fra Grimselpass. Og altså Furkapass i bakgrunnen.


Tilbakeblikk på  Grimselpass-nedkjøringen, med linselus-Ole i svingen.

Nufenen pass

Etter Grimsel skulle vi helt ned i lavlandet på ca 1300m, før vi freste sleit oss opp over 1100m til Nufenen pass på 2478m:


På vei mot Nufenen pass: Et av uhyre få flate partier på turen. På 175km var det vel kanskje bare dette ene stedet det ikke gikk opp eller ned, bortsett fra start/stopp i Meiringen?

Nede ved Ulrichen var det full sommer, og sikkert godt over 20 grader. Da er det lunt med ullgenser og softshelljakke.


Litt av veien opp til Nufenen pass. Veldig langt.


Litt mer av veien opp til Nufenen pass.

Nufenen pass er seig. Partiet der det «flater ut» midt på er ikke spesielt flatt, og snart er det på’n igjen med 10% og hårnålsvinger. Ole og Oddmund var lant foran, Stefan var et stykke bak, og jeg syklet alene og lurte på hvor langt det var igjen. Jeg så mye på høyden på Edgen.


Fin sving, men akk så lang og bratt vei.


Fin, sveitsisk natur. Her var jeg ganske alene..


En sving til, denne med litt snø. Her var det fint å ha 34/29.


På vei opp til Nufenen pass rekker man å ta en god del bilder.


Toppen! 2478m.

Agu-rammevesken på den røde sykkelen (kjøpt ved starten på Jotunheimen rundt 2010) er vel strengt tatt ikke helt ok hvis du spør stilpolitiet, men dette var en lang tur, og etter Grosse Scheidegg-turen ville jeg ha med en tørr ullgenser.

Og en Lohengrin, et marispanbrød og en likørkonfekt.

Hva shorts- og singletkongen til høyre driver med, aner jeg ikke. Han kom opp fra andre siden på terrengsykkel, og brøt de fleste reglene.


Vi spiste lunsj på Nufenen pass, og spaghettien min var et bedre valg enn gulasjen til Oddmund og Ole. Diger porsjon, og veldig godt. Stefan spiste bare en croissant, tror jeg.

Milka-sjokoladen putte jeg i lomma på ryggen, og glemte den. Den dukket opp etter turen da jakka skulle i vaskemaskinen, og da hadde den smeltet og stivnet, og fristet ikke lenger.

Som vanlig (når jeg har syklet opp et alpepass) var jeg gjennomsvett, og skiftet til tørr ullgenser. Deilig! I de sekundene den var tørr, før undertrøye og jakke sørget for å få ulltrøya våt igjen, akkurat i tide til nedkjøringen.


Nedkjøringen fra Nufenen pass.


Nedkjøringen fra Nufenen pass: Detalj med Oddmund, Ole og Stefan.

På vei ned kvittet vi oss raskt og effektivt med ca 1300 høydemeter:

I Airolo ga Stefan seg, siden han egentlig skulle gjort noe annet den dagen. Vi takket for hyggelig følge, og fortsatte med to alpepass til.

St. Gotthard

Det går tre veier over St. Gotthardpasset: En ny med tunnel, en ganske ny uten tunnel og en gammel med masse hårnålssvinger og brostein. Vi valgte den siste. Brostein!


St. Gotthard: Legendarisk.


Brostein-bonanza!


Skodabilen har fått en liten luke, men Oddmund henger på! Ole er langt, langt foran, men så tok han jo heller ingen bilder.

Vi holdt nokså lav fart opp, men det ristet bra likevel. Noen steder er det støpt en slags dreneringsrenne langs veien, og vi syklet litt der. Veldig fint med litt jevnt underlag og høyere komfort innimellom.


St. Gotthard. Her drakk jeg en utrolig god, iskald kolabrus.


Ole. Etter 900 høydemeter på brostein er det ikke helt sikkert at man sprudler av energi.

Spesielt ikke hvis det er det tredje alpepasset på samme turen, og man vet man har enda et igjen.


Jeg trodde først at dette var toppen, men det var noen få høydemeter til før vi var helt oppe.

Det var litt friskt på St. Gotthard, med sur vind, så det ble en kort stopp.

Nedkjøringen fra St. Gotthard er fantastisk! Bratt, bred og oversiktlig vei. Jeg syntes ikke det gikk så rasende fort, men så oppdaget jeg at Edgen viste over 80km/t, og huket meg sammen for å kanskje sette rekord. Det ble det: 85,3km/t. Ole var oppe i 89,7km/t. Hadde jeg visst at det var rekordmuligheter, hadde jeg lukket glidelåsene under armene på jakka, det blafret fælt. Neste år.

Sustenpass

Oddmund hadde på forhånd fortalt at Sustenpass var en tung affære. Med tre alpepass i beina allerede, var det et slit, både for kropp og hode, å klatre nesten 1300 meter mens man så toppen fra mesteparten av løypa.

Heldigvis fikk vi etter hvert tåke og 100m sikt.


Wassen, hvor vi fylte wasser på flaskene før Sustenpass.


Sustenpass neste!


Sveits har mange imponerende veikonstruksjoner – tunneler og broer i alle retninger. På grunn av dette bildet ble det 100-150m opp til Oddmund og Ole (de er rett inne i tunnelen her), og det var et sabla slit å tette den luka igjen. Jeg sto, syklet et (for meg) tungt gir, og fikk etter hvert hentet dem inn.

Men da var jeg jo liksom i gang, da, så jeg syklet videre i omtrent samme takt, og tenkte jeg i hvert fall ikke skulle sinke oss over toppen. Vi måtte nemlig rekke siste gondol opp fra Meiringen til Reuti, og den gikk kl 2o (dvs kl 20:00:00, siden vi var i Sveits). Oddmund hadde forklart at det ville være såvidt det var mulig å rekke det, hvis vi sto på. Siden jeg hadde vært sist opp til både Grimsel og Nufenen, og i siste gruppe opp St. Gotthard, skulle jeg ikke få skylden for at vi ikke rakk det.

Det gikk fint å ikke være sist, og etter hvert så jeg ikke noe mer til Oddmund og Ole.


Litt etter at jeg rykket, kom tåka. Den ble tettere og tettere, etter hvert nede i ca 100m sikt. Og så 50m.

Jeg ble etter hvert grundig sliten, og så meg mange ganger tilbake. Hver gang ventet jeg å få øye på Oddmund og/eller Ole, men hver gang var de ikke der. Eller var de det? Vanskelig å se om det er bare tåke, eller om det er noen der.. Var de bare 101m bak meg, skjult i den tette tåka, eller var de lenger bak? Umulig å vite.

Dette fungerte som motivasjon, og gjorde at jeg ga litt ekstra for å holde på forspranget. Dessuten spiste jeg et Anthon Berg marsipanbrød. Det hjalp også.

Sustenpass har nesten ingen svinger, og det et kje-eee-delig når det ikke er utsikt. Jeg så bare litt av veien foran (og bak), ellers ingenting. Det var først etter å ha sjekket på interwebben at jeg fant ut hvordan det egentlig ser ut. Takk for dét.

100m sikt, kanskje?

Uansett: Jeg kom først opp! Great success!


På toppen av Sustenpass. Ganske sliten etter å ha «vunnet» med 7-8 minutters margin. Chapeau!

Litt etterpå fant jeg ut at Oddmund bare var snaut tre minutter bak, men hadde stoppet rett etter tunnelen, før der jeg sto, og vi så ikke hverandre i den tykke tåka. Ole kom like etterpå. Vi hadde syklet for sakte til å rekke siste gondol og kunne slutte å «forte» oss, men det var liksom ikke så mye å bli værende på toppen for, heller. Utsikten var subspektakulær, og vi dro raskt videre. Det var surt og kaldt, og vi var klissvåte.


50m sikt? Her er det ca 7 grader, vi er klissvåre, og det er 27km og over 1500 høydemeter ned til Innertkirchen.

Det var så vått på veien at det var som å sykle i regn. Kanskje det regnet litt også? Jeg hakket tenner hele veien ned, og skalv etterhvert så mye at sykkelen vinglet og jeg måtte stoppe for å slå floke. Siden det var tåke og vått måtte jeg bremse mye, og fingrene stivnet etterhvert i «bremseform», selv om jeg hadde vært genial og tatt med varme skihansker. Da vi kom til bakken opp fra Innerkirchen var fingrene så numne at jeg brukte lang tid på å klare å gire. Det var deilig med en oppoverbakke, så jeg fikk litt varme i skrotten igjen.

Vi rullet inn i Meiringen i det det ble mørkt, og dro rett på café og drakk kakao. Jeg måtte ha to kopper før skjelvingen begynte å gi seg. Så ringte Oddmund etter taxi, og på merkelig vis klarte vi å stable alle oss tre og syklene inn i en Octavia stasjonsvogn. Bra, ellers ville det blitt nesten en time å vente før taxien var tilbake og kunne hente «gruppe to».

Vel tilbake i Casa Steini drakk vi champagnen jeg hadde kljøpt på Gardermoen på vei ned, og spiste en klassisk pastamiddag som Oddmund disket opp med.

Her er hele turen:

Episk.

Jeg gleder meg til 2013!

Ta forresten en titt på Alpenbrevet Extra: 338,5km, 10078m.

Oppdatering: Svært detaljerte konfeksjonsråd

Som antydet ovenfor, var det store forskjeller i temperatur, vær og komfort på turen. Dalene var sommerlige og varme (i hvert fall noen av dem), og på toppene kunne det være direkte utrivelig. Spesielt når man var gjennomvåt. Det er ikke enkelt å kle seg perfekt for fire alpepass, men dette fungerte ok for meg:

På skrotten:

  • Lange alpinsokker i 30% ull og resten romfartsmaterialer. Velprøvd på topptur og i bakke, og fungerte ok også uten tykke støvler. Sølvteipen for å tette luftingen i tåpartiet på skoene hjalp nok også litt.
  • Sykkelsko, med teip for å tette luftehull.
  • Neoprentrekk til skoene, fra PRO. Ikke vanntette, men litt. Finner dem ikke på interwebben.
  • Sykkelshorts, den ene av de to gode jeg har (Rapha classic bib)
  • Sykkeltights uten pute utenpå shortsen (Rapha classic winter tights). Løse bein kunne sikkert fungert bra, men det var greit med et ekstra lag på rassen. Dessuten står det jo «WHEELSUCKER» i liten skrift på rumpa.
  • Nettingtrøye underst. (Craft cool mesh, tror jeg).
  • Tynn, langermet ullgenser utenpå (Icebreaker lightweight oasis crewe, tror jeg).
  • Tynn softshelljakke, som er litt vann- og bittelitt vindtett (Rapha classic softshell).
  • Lange hansker (Sugoi, trolig utgåtte – og nå også utslitte). Greit med frotté på store deler av oversiden, så svette, snørr og ulumskheter kan tørkes vekk. I regn er ikke frotté fullt så viktig.
  • Briller med glass til sol – man er da optimist! (Oakley Radar) Ned fra Sustenpass var det for mørkt for glassene.
  • Sykkellue fra Giro d’Italia.
  • Hjelm fra Giro.

På ryggen:

  • Ekstra varme hansker – veldig, veldig greit å ha når man er kald og våt. Samme hansker som jeg bruker på ski og toppturer når det ikke er veldig kaldt (Arc’teryx Cam SV).
  • En identisk ullgenser (ok, ikke på ryggen, men i den noe ulekre rammevesken).
  • Slange
  • Pumpe (Blackburn AirStik SL)
  • Kort og kontanter
  • Telefon, i zip-lock pose (den er likevel blitt litt ugrei, trolig pga fuktighet)
  • Kamera (Canon S100), også i zip-lock, men ofte bare brettet inn i posen.
  • New Energy, Lohengrin, marsipanbrød og likørkonfekt.

Dette fungerte fint, selv om det var både varmt og kaldt flere ganger. Ned fra Sustenpass skulle jeg ønske jeg hadde noe vindtett. Det var veldig kaldt. Jeg ante ikke at det blåste sånn gjennom softshell-jakka når den var våt. Kanskje Rapha hardshell er bra? Men den er vel for tett? Kanskje enklere å bare satse på sol og knallvær hele dagen i 2013?

Oppdatering: Reisetips

Vi fløy med SAS, direkte fra Oslo til Zürich, med egne sykler pakket i halvmyke bagger. Jeg tror SAS tar 300kr hver vei for sykkel. I Zürich leide vi en VW Passat stasjonsvogn som var blitt forvandlet til en Skoda Octavia, og kjørte 1.5 time. Takket være Garmin-kart på iPhone slapp vi å surre oss bort, men det er godt skiltet og lett å finne frem på gamlemåten også. Vi bodde ekstremt bra i Chalet Steini (takk, Oddmund!), men det er bra med overnatting i området – sjekk f.eks. Tripadvisor. Hvis man legger inn noen ekstra dager (værforbehold?), kan man få mye fin sykling i løpet av en «helg».

Dette innlegget ble publisert i ymse og merket med , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

13 svar til Alpenbrevet avlyst! Alpenbrevet gjennomført!

  1. Lars Birger sier:

    Imponerende reportasje, kanskje bra at seleve breveten ble avlyst. Ellers kunne vi risikert at reporteren sykla om kapp i stedet for å ta episke bilder.

    • Blodsmak sier:

      Vi var faktisk ganske fornøyde med at Alpenbrevet ble avlyst! Vi hadde aldri i verden orket å sykle Grosse Scheidegg dagen etter Alpenbrevet, og det var egentlig greit å sykle alene uten masse stress (hvis det er det under rittet, da). Litt surt med kontingenten, men neppe så surt som for arrangøren og de frivillige, og vi får jo 50% rabatt neste år.

      Vi bodde jo billig (og jeg fløy på bonuspoeng), så det var nok verre med tsjekkerne som hadde dette som årets desiderte høydepunkt, hadde kjørt langt med bil (som de også sov i), og som måtte dra hjem søndag uten å få syklet.

      Bilder hadde det nok blitt uansett (rakk det jo på Eddy Merckx-tempo i Maridalen), og det blir det nok i 2013 også.

  2. babble on sier:

    Wow! What a ride… thanks for sharing!
    Bet a glass of bubbly never tasted so good…. :D

  3. mrhaug sier:

    Dette er Sykkeltur! Morsomt å lese. 900 høydemeter på brostein høres noe frustrerende ut!

  4. Janne sier:

    det er så imponerende at det gjør vondt. liker det!

    • Blodsmak sier:

      Det er ikke sikkert du hadde blitt like imponert hvis du så tempoet, men det var uansett en spektakulær tur! Håper det blir knallvær til «Platintour» i 2013.

  5. Imponerende og veldig inspirerende. Har planer om en noe mindre episk, men litt lenger tur i høstferien til eller fra hytta (vær og familielogistikkavhengig). Skal ta en titt på konfeksjonsrådene før den turen. Et lite spørsmål: brukte dere spesielle dekk siden det var litt glatt og sånn eller kjørte dere bare på med de dere hadde på fra før?

  6. Aldri mer gulasj som lunsjelunsj på slike turer. Neste år blir det pasta og den noe rare grauten?

  7. Tilbaketråkk: Alpenbrevet 2013: Platintour (276km, 7031m) | Blodsmak

  8. Tilbaketråkk: Alpenbrevet 2014 | Blodsmak

Svar på BlodsmakAvbryt svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.