Stavanger-Oslo: 2. etappe (364km, 4238m)

1. etappe på Stavanger-Oslo, fra Stavanger til Dalen, gikk jo greit, selv med litt karakterbyggende vær. Den 2. etappen gikk fra Dalen til Oslo, med en durabelig omvei innom (nesten) Kragerø og Stavern. Det ble totalt 364km og 4238m klating, og kanskje 100km lenger enn korteste vei. Jeg skulle jo ikke korteste vei, jeg skulle sykle. Jeg var jo tross alt på tur, og som Morfar sa (han ble 100 år): «Man skal kose seg mens man har seg».

Som nevnt i innlegget om 1. etappe, våknet jeg i en glovarm hytte/tørkerom midt på natten, og så igjen av alarmen kl 08. Hyttas vinduer ga utsikt rett inn i et slags kjerr på skyggesiden, så jeg måtte åpne døra for å se hvordan været var. Det var bra:


God søndag! Klokken er 08:19 og det er knallvær!

Jeg hadde jo ikke fått kjøpt noe mat kvelden før, siden alt var stengt, så frokosten bestod av:

  • Nesten en liter iskald Farris fra hyttekjøleskapet
  • Påkledning med nesten tørre klær, bortsett fra to sokker som var så våte at de måtte vris opp
  • 3km oppoverbakker med ca 10% stigning

Det skulle bli temmelig lenge til det ble noe spising.

Dette er fra bakkene opp fra Dalen, opp samme vei som jeg syklet ned kvelden før. Det er bratt, rundt 10% i ca 3km.

Litt hard start på dagen, men det var jo helt briljant vær, så jeg var fornøyd.


Utsikt nedover veien. Litt trøtt, kanskje? Ja.


Like bratt som kvelden før, men mer slitsomt oppover enn nedover.


Flott vei. Dette er samme sving som på slutten av innlegget om 1. etappe.

På vei opp her så jeg en elg. Den hadde ikke gevir, så – med min spisskompetanse på både elg og annen fauna – konkluderte jeg med at det måtte være en valp. Rett og slett en liten elgvalp som var ute av elgbolet sitt for å nyte den flotte morgenen. Alltid hyggelig å se småvilt.

Når de bratteste bakkene er unnagjort, og man har klatret fra ca 100m til ca 450m, kommer man til dette krysset:


Heldigvis var jeg ikke så trøtt at jeg tok feil vei og endte opp i Stavanger igjen. Jeg syklet til Vrådal.

Det er selvsagt flere bakker i vente etter dette krysset, men ingen så bratte som de opp fra Dalen. Landevei har skrevet om sykling i området rundt Dalen i serien om «Norges flotteste», men nå som Landevei har nytt nettsted finner jeg det ikke (alle burde abonnere, forresten).

Det høyeste punktet etter Dalen-bakkene er litt over 500m, og så går det ned til 250m og Vråvatn. Det er et langt vann, og veien går helt flat og fin langs kanten. Ganske pent.


RV38, Vrådalsvegen, går langs Vråvatn og er fin å sykle.

Med det skarpe ørneblikket mitt fikk jeg øye på denne steinen i veikanten, under en gran:


105km til Kragerø? Kan det stemme, da? Jeg mente det skulle være en god del lenger, men det var kanskje kortere før. Kontinentaldrift og alt det der.

Uansett var jeg nå blitt veldig klar for frokost. Jeg tenkte det måtte være noen trivelige turistkafeer med god, gammeldags norsk husmannskost – eggerøre, røkelaks, leverpostei, osv – langs veien, men neida. Det var ingenting. Ikke en kiosk, ikke en bensinstasjon, ittno’.

Helt til skiltet med Vrådal Panorama dukket opp, med symbol for både overnatting, mat og annet. Det var  en avstikker på 1,6km fra RV38, men pyttpytt. Det var tross alt panorama, og sikkert et flott sted for en stor frokost med utsikt til mektig natur.

Vel-vel. Vrådal Panorama er en stor hyttelandsby inne i skogen, ved foten av skianlegget. Eller er det egentlig navnet på skisenteret? Det er i hvert fall ikke noe flott spisested med majestetisk utsikt over Vrådal i all sin prakt. Det er en slags café der, som reklamerer for afterski, men den var stengt.

Heldigvis fikk jeg på denne måten meg en ca 3km ekstra tur med litt grusvei, noen bakker, og en liten bro der jeg kunne studere en ganske liten sluse.


I tillegg ble det en totimers «session» på dette anlegget.

Jeg fikk en fyr til å ta en liten video med telefonen min:

Jeg hadde nå syklet 43km, etter å ha lagt meg litt småsulten og bare drukket Farris til frokost. Jeg var suuuulteeeeen!


Vrådal, antar jeg. Det er kanskje nordenden av Nisser vi ser. Hvor blir det av maten?

Så, plutselig:


Dette skiltet, spesielt 4. kvadrant, var jeg veldig glad for å se!

Inne i Vrådal sentrum ble jeg usikker. Alt var jo stengt! Ingen café eller besinstasjon å se, men heldigvis, helt i andre enden av Vrådal: Joker var åpen! Etter 49km var frokostapetitten god.


Det bugnende frokostbordet mitt utenfor Joker.

Jeg spiste og drakk følgende (les og lær om kosthold og ernæring):

  • En minipizza
  • To lunsjkaker
  • Litago (sjokolade, selvsagt)
  • Vørterøl (selvsagt)
  • 1/2l lettmelk (ingen skummet å se)
  • En liten appelsinjuice (artig boks med sugerør)

Lommene ble stappet med:

  • Maryland cookies med store sjokoladebiter
  • To New Energy (en av få sjokolader som ikke smelter og blir umulig å spise)
  • En banan (hadde bare plass til en, leverte tilbake tre)
  • En pose cashewnøtter

I tillegg flottet jeg meg med en solkrem, siden det var sol. Så sendte jeg solkremen, et par våte sokker og de løse ermene og beina i posten hjem til Oslo. «Post i butikk» er flott, og selv om det egentlig var søndagsstengt, gikk det greit. Jeg regnet (haha) med at jeg ikke ville trenge noe mer enn kort/kort, så ermene og beina var unødvendige å drasse på. Jeg fikk ikke plass til både dem og mat i lommene, og det var jo meldt bra vær, så jeg ville heller ha med mat enn unødvendige klær (tenk å sulte i hjel i løse ermer og bein). Den tynne regnjakka ble med videre. Jeg visste jo at jeg skulle sykle lenge etter solnedgang, og det kunne bli litt kjølig.

Med mat i lommene og kroppen smurt inn med solfaktor 6 var det bare å fortsette.


Fra Vrådal er det bare å sykle RV38.lenge.

Ved ca 56km tar RV38 tar av til venstre, og RV41 fortsetter ned langs Nisser. Da skal man opp her:

Kaldevatn, etter det bratte partiet.

Et veldig hyggelig skilt å se! Fin asfalt også. Topp nedkjøring. Tok igjen en tysk campingbil.

Drangedal var (og er sikkert fortsatt) en temmelig ensformig affære. Det var mye skau, og ikke de store variasjonene i natur og utsikt. Dette fortsatte helt til ca 130km, der RTV38 krysser E18 i nærheten av Kragerø.


Lite folk.


Sivilisasjon?


Oppslagstavle i Bostrak. Har noen sett denne kobberkjelen?


Her bor Bjøro Håland, tror jeg.


Jøss, gjess!


T. Flom Avd. 1.


Togskinner går mye mindre opp og ned enn veien, så når skinnene fortsetter rett fram og veien går nedover betyr det at det snart kommer en tilsvarende oppoverbakke. Dette er sånt man ikke kan lese seg til, det krever lang erfaring.

Da skiltet for Kragerø kommune endelig dukket opp, skjønte jeg at det snart var slutt på monotonien.


Syden! Bildet er tatt i en rasende fart.


Bra lønn.

RV38 krysser under E18, og da er det 13km til Kragerø:


Nesten i Kragerø, ved krysset med E18. Kortere til Kristiansand enn til Oslo, gitt!

Jeg hadde valgt å sykle ut til kysten og oppover mot Oslo derfra, i stedet for den korteste veien fra Dalen, via Seljord, Hokksund, etc. Jeg tenkte det ville være bedre vær, mer å se på, og dessuten litt mer variasjon enn inne i innlandet (hallo – Hokksund?). I tillegg har jeg syklet Oslo-Nevlunghavn noen ganger, og jeg tenkte det ville være greit å sykle veier jeg kjente fra før den siste biten. Så da ble det (nesten) Kragerø og nordover derfra.


Sørlandet.


Sørlandet, dette også.

Det jeg ikke hadde tenkt så mye på, var at de små veiene langs kysten går veldig mye opp og ned. De snirkler seg mellom, over og rundt knauser og fjell, og det er jo på grunn av dette at Grimstad-syklisten Thor Hushovd er blitt så sprek.

Med 140km i beina er det ikke like stas med alle bakkene, spesielt ikke når de går inne i skauen og ikke ute ved sjøen. Poenget med Sørlandet ble mer eller mindre borte. Jeg sjekket flere ganger med den fiffige appen TopoProfiler hvordan veien og dens høydeprofil var videre, så jeg skulle forberede meg mentalt på flere småknekkere inne i skogen.

Omtrent sånn er det fra (nesten) Kragerø til broen i Brevik (kurve fra Strava-loggen):

Screen Shot 2013-07-05 at 10.20.06

Deilig. Jeg spiste noen Maryland cookies og litt cashewnøtter her og der. Jeg fikk også perfeksjonert teknikken med å fiske opp en cookie fra den halvåpne pakken i lomma på ryggen. Like a BAWS.


På grunn av sen vår, kommer potetene ca 20/7.

Ingenting varer evig, ei heller «kystveien» (som altså gikk inne i skauen og ikke ga den ønskede sørlandsfølelsen i det hele tatt). Det er jo ikke lov å sykle på E18, så da har noen fjols i Etaten skiltet en «sykkelvei». Jeg var skeptisk da jeg så denne skiltingen, og det ble verre:


De som har skiltet «sykkelveien» har ikke brydd seg noe særlig om at den skal være enkel eller rask å sykle. Det begynner friskt med denne knekkeren: Grus, gress og kanskje 20% stigning.

Jeg tenkte det bare var en kort bit før det ble ordentlig vei igjen, men neida. Det fortsetter sånn et i ca 6km, opp og ned på dårlig grusvei inne i skauen. Masse opp og ned, selvsagt. Det er jo for syklister, vettuh, de liker sånt. De skal ikke fort fram, de skal kose seg, og de elsker jo naturen. Svingete, idyllisk grusvei og mange gøyale, bratte bakker gjør det ekstra morsomt for dem.


Dette er sykkelhovedveien. Flott på 23mm dekk.


Hervikbakken. Her har de flottet seg med asfalt. Bakken er 23% på det bratteste! Den er så vrien å finne igjen i Strava-loggen at jeg ikke får laget segment av den. Noen andre som får det til?

Denne videoen gir en indikasjon på hvor bratt det er (det bratteste partiet er lenger opp i bakken):

Det var fint å komme ut på asfalt og et snev av sivilisasjon igjen. Og nesten rett inn i knekkeren i Tangvallveien:

Midt i bakken ble jeg passert av en syklist fra OneCo Trek. Jeg lot han gå.

Så syklet jeg litt mer på vei, kom til et kryss, og fant heldigvis ut at Langesund ikke er det samme som Langgangen, og fortsatte mot Brevik:

Screen Shot 2013-07-05 at 10.39.30


Brevik. 185km. Nesten hjemme!


Utsikt fra broen i Brevik.

Nå nærmet jeg meg «Korketrekkeren», som jeg har syklet til før. Den ble opprinnelig bygget i stein i 1859, men så fikk Hans und Franz problemer med å komme forbi med store kjøretøy under krigen, og bygget dagens versjon i sjarmfri betong.


Korketrekkeren ved Langgangen.


Stilstudie.


Der oppe kjører folk på E18. Denne broen er, såvidt jeg vet, bygget av Hæhre, også kjent for å ikke bygge ridesenter i Oslo.

Nå var jeg jo så å si hjemme, og på kjente veier. I stedet for å ta korteste vei til Larvik, tok jeg en sving ut på Brunlaneshalvøya:

Screen Shot 2013-07-05 at 10.44.40

I Stavern stoppet jeg på Skipperstua og spiste en hjort:

Screen Shot 2013-07-05 at 10.47.52
Stavern. 223km. Hjort og kolabrus. To kolabrus.

På Skipperstua fikk jeg muligheten til å studere folk. Det er mye rart man blir nødt til å overhøre og finne seg i når man sitter alene. Alt fra litt detaljer om fjerning av livmor (herlig, takk for dét) til mødre som er så masete og høyrøstede når de snakker til/med barna sine at barna er like lite plagsomme som statuer i forhold. Mye dårlig stil, altså. Litt KOLS også, tror jeg.

Nuvel! Fra Stavern og nordover hadde jeg litt medvind. I tillegg er det mye bra vei. Luksus.

Så skjedde dette:


Jeg punkterte etter nøyaktig 500km: 253km dagen før og 247 hittil denne dagen. Dette er i nærheten av Sem. Jeg kjørte på en stein som lå i sykkelfeltet og da jeg hørte smellet var det bare å bremse ned og høre «pssscchhhhttt!».

Kjekt å få brukt en av slangene jeg hadde drasset på fra Stavanger, da.

Nå begynte det å bli mørkt, men det var jo så å si midtsommer, så det blir jo ikke ordentlig mørkt. Jeg hadde Knog Blinder-lys både foran og bak, og mye reflekser på Rapha-sykkeltrøya, så hvem som helst burde lett får øye på meg.


Solnedgang kl 22:35.

Jeg hadde bestemt meg for å ta ferge Horten-Moss, siden jeg har syklet litt for mye i Hurum-land, og ville sykle en annen vei denne gangen. Jeg hadde selvsagt ikke brydd meg med å sjekke rutetidene, men syklet nokså fort for å unngå å bomme på en avgang med bare noen få minutter. Beina var overraskende friske og fine, og med flatt terreng og litt medvind i tillegg syntes jeg det gikk ganske bra unna.


På vei til Horten.


Denne tunnelen inn til Horten er det ikke lov å sykle i, men det sto ingen skilt til alternativer, så siden Vestfold rundt gikk gjennom her og det var lite trafikk, tok jeg sjansen (syklet helt alene gjennom tunnelen, faktisk). Det hadde vært surt å fomle med å finne en annen vei, og så ikke rekke fergen.


Horten. 291km. Bare ca 60km sjarmør-/spurtetappe igjen fra Moss på andre siden.

Jeg kom enten 10min for seint for forrige ferge, eller 35min for tidlig for neste. Til å begynne med var det varmt og fint å vente, men det blåste litt, og ble snart kaldt.


Ikke så mange andre i kø.


Bastø III.

Inne på fergen spiste jeg to trailergrill (en diger pølse, sikkert full av billig grums fra kjøttindustrien) og drakk en varm sjokolade for å få igjen varmen. I tilllegg satt jeg meg nærmest døra til kjøkkenet, for der kom det ut litt varm, deilig luft. Kanskje det var fra oppvaskmaskinen? Trailergrillen?

Etter turen har jeg funnet ut at jeg tok den siste fergen den dagen. Hvis jeg ikke hadde rukket fergen som gikk midnatt, måtte jeg ventet til 06:45 (les: jeg hadde måttet syklet rundt Hurum likevel).

Så var jeg på andre siden av Oslofjorden.


Moss. Dette brosteinspartiet i gamlebyen hadde jeg ikke regnet med. Bratt også! Her er klokken 00:39.

Jeg skulle ikke avslutte turen med Gamle Mossevei, så det ble en tur innom Ski. Jeg tenkte jeg skulle unngå selve Ski sentrum, så jeg brukte Google Maps på telefonen og valgte «gå»-ruten. Vips, så var jeg på en bekmørk grusvei mellom noen jorder ute i gokk. Det var sikkert kort å gå, men ikke så bra på landeveissykkel:

Screen Shot 2013-07-05 at 11.37.22

Skrev jeg at det ikke ble ordentlig mørkt? Det var kanskje ikke helt riktig:


Jeg syklet en del på Gamle Kongevei mot Oslo. Der er det til tider veldig mørkt. Selv om veien er fin, er det slitsomt å måtte følge nøye med for å se etter sprekker og hull hele tiden.

Jeg prøvde å unngå ski, men Ski sentrum er som en magnet:

Screen Shot 2013-07-05 at 11.39.34

Pytt-pytt, det er jo fin vei der:


Nesten i Ski. Fin vei med lys. Luksus.

Jeg fylte flaskene på en besinstasjon i Vestby (digg med sivilisasjon og døgnåpent), og syklet i bra fart videre. Faktisk gikk det såpass fort at jeg tenkte det kunne bli en slags Moss-Oslo-rekord, i hvert fall for min egen del. Det var akkurat passe kjølig til at det var perfekt med kort/kort, og med flatt terreng og litt medvind, syntes jeg det gikk i meget respektabelt tempo.

Beina var bra også. Jeg var ikke sliten, og kunne tråkke i vei uten problemer. Det var riktignok ikke mye piff og futt de gangene jeg prøvde å gi på litt ekstra, men ved jevn sykling gikk det forbløffende bra. Hadde skrotten funnet ut at det var på tide med et enforfin eller to?

På Langhus-Hauketo ble det pers:

Da jeg nærmet meg Oppegårdsbakken tenket jeg at det var på tide å slå min egen tid der. Det var ingen biler på veien, så jeg kunne få en bra «flying start» ned bakkenog gjennom rundkjøringen i bunnen, og så bare pepre på opp bakken:

Det gikk sånn passe. Jeg holdt bra fart i begynnelsen, men så dabbet det nokså raskt av. Syrefest? Tiden ble 1:17, mens persen er 1:06.

Etter dette gadd jeg ikke prøve på noen flere perser.

Joda, klart jeg gjorde det.

«Ekebergveien til Ljabru» gikk sannsynligvis ikke i rekordfart, og uansett var GPS-signalet såpass feil at jeg ikke fikk registrert noen tid der denne gangen (litt bittert, egentlig):

Jeg prøvde meg på «Nordstrand tempo» også, men skjønte raskt at det ikke ble pers. Beina var slitne etter den forrige bakken, og sikkert litt slitne etter resten av turen også.


Nordstrand! Klokken er 03:14 og det er begynt å bli lyst.

Så var jeg hjemme! 363,8km og 4328m klatring:

Det er den lengste turen min, på en hederlig 2. plass etter Jotunheimen rundt i 2010 (433km, 5650m). Her er en veldig spennende liste over de lengste turene mine:

Screen Shot 2013-07-05 at 11.59.19

Stravas «suffer score» gir en indikasjon på hvor slitsomt det var, og det er kanskje verdt å legge merke til at Vestfold rundt, som faktisk er et ritt, var en av de letteste turene. I hvert fall for meg, hva nå det kan bety..

Totalt for Stavanger-Oslo: 619km og 8284m klatring.


Fornøyd, speilvendt mann.

Dette innlegget ble publisert i ymse og merket med , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

14 svar til Stavanger-Oslo: 2. etappe (364km, 4238m)

  1. Tilbaketråkk: Stavanger-Oslo: 1. etappe (255km, 3956m) | Blodsmak

  2. Flott tur. Kjenner følelsen av synet av neste bakke etter 8-10 timer på sykkelen. Fin beskrivelse av veien fra Sannidal til Bamble, jeg gikk på en smell der i fjor på første turen Lier-Arendal. Hadde regnet med relativt flatt terreng siden det var helt ute ved kysten. Haha. 34-28 var kjekt å ha på slutten da.

    Forøvrig er det lov å sykle på E18 akkurat den lille biten der grusveien var i Bamble. Er kun 1,5 km på E18 så er det gangvei der, så jeg har gjort det. Men kjekt å vite at det finnes en alternativ rute, selv om den er umulig å finne når man kommer fra andre siden uten å være lokalkjent. Skiltingen av sykkelrute 1 er skikkelig dårlig.

    Også et tips fra Dalen hvis man vil slippe å sykle opp Skafså-bakkene igjen, er å sykle langsmed Bandak på samme siden, bort til Bandakslid, og opp bakken der. Da kommer man igjen ved starten på Vråvatn, og slipper en del høydemetre. Dog seks kilometer med grusvei fra Dalen, men burde gå fint også med landeveissykkel. Det er samme rute som Telemarkskanalrittet følger frem til Vrådal.

    • Christian sier:

      Takk for nyttige tips! Jeg vurderte veien langs Bandak, men jeg vurderte det langt utpå dagen, lenge etter at jeg hadde syklet Skafså-bakkene. Det ser jo ut som det er noen bratte svinger opp fra Bandak også? http://goo.gl/maps/aXAMB

      Er det mulig å sykle langs Telemarkskanalen med landeveissykkel? Ser at kamerat Simen m/frue har syklet der: https://simenberg.wordpress.com/2013/06/28/sykkelkanalen-telemarkskanalen/

      Hadde jeg visst at jeg kunne syklet på E18 i stedet for «sykkelveien», hadde jeg lett valgt E18. Maaakan til fjollete vei..

      • Ja, det går fint. Brodern syklet her tidligere sammen med en kamerat, og ihvertfall en av de har landeveissykkel. Her: http://app.strava.com/activities/60758992 er ruta. Hvis du hadde tatt til venstre i Vrådal, ned mot Kviteseid, og så til høyre nesten i bunn av bakken, så går veien til Fjågesund og videre mot Ulefoss. Der er det såvidt jeg husker asfalt (om en av telemarksk kvalitet… så obs for hull og sprekker) mer eller mindre hele veien. Det er en fin rute og kommer lett ned til Porsgrunn og videre til Vestfold.

        Bakkene opp fra Bandak er merkbare, ja, men likevel betydelig lettere, både slakere og går ikke så høyt.

  3. Forøvrig et praktisk spørsmål: Hva gjør du med sykkelen når du handler eller spiser? Setter den igjen på utsiden, eller tar den med inn? Får du låst den på noe måte? Jeg har vært skeptisk til å sette den igjen uten oppsyn, spesielt på utsiden av butikker med mye trafikk her og der.

    • Christian sier:

      Når jeg stopper pleier jeg bare å sette sykkelen rett innenfor døra, eller rett utenfor. På denne turen ble det jo ikke så mange stopp, egentlig. I Vrådal satt jeg sykkelen utenfor Joker, og på Skipperstua i Stavern spiste jeg ute og hadde sykkelen rett ved siden av meg. Jeg var ganske rask da jeg var inne på do!

  4. Kjetil sier:

    Gratulerer! Kjempetur!

  5. Shit nå fikk jeg lyst på en lang sykkeltur! Flott opplegg og kanonrapport! Bra jobba! Trondheim-Oslo kan jo bare gå legge seg ifht denne turen her! ;-)

  6. Christian sier:

    Takk, Kjetil og Martin!

    Det gikk jo veldig greit å reise såpass lett, og jeg håper jeg får til flere lignende turer, gjerne med flere etapper. Med litt mer enn to dager planlegging burde det være mulig å sende flere «pakker» til overnattingsstedene, og kanskje til og med ha vanlige klær til en kveld uten sykkelklær et sted.

    Trondheim-Oslo virker uinteressant, synes jeg. Flinkis-lagtempo i relativt kjedelig natur, og litt samme stemning som Birken? Jeg har ikke syklet Trondheim-Oslo, men tror Jotunheimen rundt er mye bedre, uansett om man skal sykle raskt og ha en skikkelig styrkeprøve, eller om man vil ha en majestetisk langtur i flott natur.

  7. 79endre sier:

    Takk for artige rapporter!
    Man får virkelig lyst ti å dra på langtur når man leser det du skriver:-) Har nettopp kjøpt landeveissykkel og er helt frelst. Måtte faktisk selge grusracern ettersom jeg var litt vel ivrig med kjøp av landeveissykkel, men nok om det..
    Var det mye trening før du syklet Jotunheimen rundt?

  8. RESPEKT! Etter å ha syklet fra Fredrikstad til Bjelland i Vest-Agder i fjor sommer med en kropp på 135 kilo og en sykkelhenger med bruttovekt på 30 kilo tror jeg jeg vet hvilke monster du måtte kjempe mot underveis.

    Hyggelig å se igjen Hervikbakken. Jeg syklet denne ned i fjor. Det var så bratt at festet til sykkelhengeren hoppet «ut av ledd» og nesten ødela sykkelen min helt. De siste meterne var også de hydrauliske skivebremsene mine så varme at jeg mistet all bremsekraft. Det var fryktelig skummelt. :)

    Matmangel hadde dog ikke jeg. Jeg hadde telt, Real turmat, brød og pålegg i sykkelhengeren. Det er det eneste punktet du nesten må ta litt kritikk på. En bitteliten ryggsekk med energitett mat hadde du nok profitert på. :)

    Morsom lesing fra begge etappene. Sykkelhjelmen av!

  9. Øgga sier:

    Hvordan føltes skrukken etter dette? Fikk du bruk for ballekremen?

  10. Tilbaketråkk: Alpenbrevet 2013: Platintour (276km, 7031m) | Blodsmak

  11. Tilbaketråkk: Tromsø-Å: 3 dager, 562km, 6100m | Blodsmak

Svar på ChristianAvbryt svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.