Alpenbrevet 2013: Platintour (276km, 7031m)

Alpenbrevet er et fantastisk turritt i Sveits, der det diskes opp med fenomenalt flott natur, spektakulære veier og sannsynligvis mer høydemeter enn du har vært borti i løpet av én dag. På Alpenbrevet kan man nemlig velge mellom tre ruter: Silver (132km, 3875m – som en tur i kiosken), Gold (172km, 5294m – den syklet vi i fjor) eller det helt opplagte valget: Platinum (276km, 7031m).

Screen Shot 2013-09-09 at 20.08.03

Fem alpepass, mange kilometer og mye klatring. Jada.

Som i fjor (les gjerne den saken også, hvis du har tid) bodde vi standsmessig i Chalet Steini i Hasliberg Reuti, ca 500 høydemeter og en kort gondoltur over start- og målby Meiringen.

Ole og jeg hadde flydd fra Norge, henholdsvis Bergen og Oslo. Fra Zürich er det et par timer å kjøre, og man kan også ta tog. Eller man kan bli hentet av Oddmund, som eier Chalet Steini, alltid pøser på med gjestfrihet, og hentet oss på flyplassen. Service!

Vi kom frem i 22-tiden, og la oss nokså raskt. Sånn litt før ett, var det vel.

Dagen før

I motsetning til 2012, var det meldt knallvær i år.


God morgen, Sveitserland! Dette er utsikten fra Chalet Steini.


Litt mer Sveits, tatt på vei til matbutikken der vi kjøpte frokostrekvisita.


Etter frokost ble syklene montert, vasket og funnet i orden.


Grusveien ned fra Chalet Steini er bratt, humpete og med dreneringsrenner, og hvis man har splitter nye sko – som Ole tilfeldigvis hadde – er det smart å rusle ned i sokkelesten.


Her er Oddmund og Ole på vei til Meiringen for å hente startnummer. Man kan ta den veldig, veldig bratte grusveien ned under heisen, men neppe på landeveissykkel. Turen rundt er ca 16km, og det er fin vei og tidvis bra utsikt.


Turen fra ned fra Reuti er ikke lang, men den er bratt. En av strekningene er skiltet med 13%. Da går det unna, selv for en nordmann som ikke er kjent. 80km/t er null problem, og hvis man vil, går det sikkert bra med 90km/t også. Ikke noe problem å våkne hvis man starter dagen på denne måten.


Alpenbrevet-rutene for sølv (grønn), gull (gul) og platina (rød). Platina gir mest for pengene, og er sånn sett et skikkelig kupp. Sammenlignet med gull blir det ca 100km og et par tusen høydemeter ekstra – for nøyaktig samme pris!

Det er mat- og drikkestasjoner på alle toppene, pluss noen andre steder.


«Njaa, jeg tror det holder med én flaske på en såpass kort tur.»

Det var noen telt og salgsboder (også øl) i startområdet, og det var rolig og hyggelig stemning. Ikke noe stress med masete musikk og folk som insisterte på å selge noe. Jeg kjøpte likevel faktisk en seteveske (ja, seteveske!) på tilbud, produsert av Sci-Con og med navnet til den lokale og supre sportsbutikken Pollux Sport brodert inn. 70kr. I tillegg kjøpte vi en del romfartsmat fra Nutrixxion-teltet. Egentlig burde jeg vel hatt med Lohengrin fra Norge.


Ole finkalibrerer styret så det peker bittebittelitt mot venstre, og det blir enklere å holde seg på løypa – som jo altså går mot klokka.

Race day

Starten gikk kl 06:45, og før det skulle vi ta gondolen ned til Meiringen. Ville det være plass til alle som bodde i Reuti? Hvor mange gondoler skulle de kjøre? Ville vi rekke starten? Vi satt uansett ved frokostbordet veldig, veldig tidlig.

Heldigvis var vi smarte nok til å legge oss tidlig kvelden før, så det ble tid til både en full natt på øret og en dusj før frokost. PRO.


Frokost kl 05:07! Oddmund hadde invitert folk fra både her og der: Norge, Sveits, Japan og Tyskland. Legg merke til Philippe helt til høyre, han vant like godt Alpenbrevet Gold noen timer senere! (Og omtrent en uke tidligere kom han på 18. plass i Haute Route Alps!)


Romantisk før start i Meiringen. Starten gikk 06:45.


Det er 2500 som deltar. De fleste er fra Sveits, men det er mange nasjoner representert. Alle er fantastiske folk.

Jeg syklet med følgende outfit:

  • Sykkelsko
  • Blodsmak Sportsklubb sokker
  • Løse bein
  • Sykkelshorts
  • Blodsmak Sportsklubb sykkeltrøye
  • Vindvest
  • Blodsmak Sportsklubb løse ermer
  • Hjelm
  • Solbriller
  • Solkrem (det hadde jeg glemt, så jeg kjøpte ny på kiosken ved togstasjonen)

I lommene på ryggen:

  • Kamera
  • Telefon i Blodsmak Sportsklubb-etui (Jerseybin)
  • To Nutrixxion-«sjokolader» og en gele
  • Noen pengesedler
  • Betalingskort
  • Reiseforsikringsbevis
  • Europeisk helsetrygdekort

I setevesken hadde jeg:

  • Slange
  • Pumpe
  • Miniverktøy
  • Selvklebende lapper i tilfelle punkteringsbonanza

Det får jammen meg holde! Jeg droppet hansker. Det gikk jo bra uten hansker på Stavanger-Oslo (både 1. og 2. etappe), og lommene var fulle.

Sykkelen hadde jeg ikke gjort noe spesielt med, den var ikke en gang nyvasket, men passe ren. Jeg kjørte med kompaktkrank (50/34 fra Praxis) og hadde satt på en egen alpekassett med 11-28, i stedet for den vanlige 11-26. I år var det SRAM, men i fjor hadde jeg Campagnolo og 13-29. Det gikk akkurat like bra med 28, ogi nedoverbakkene var det bra med 11. 13 var litt for lett i fjor.


Og vi er i gang! Noen var veldig raske!

Jeg mistet øyeblikkelig Oddmund, som jeg hadde ventet sammen med ved start. Ole mistet vi allerede i gondolen på veien ned.

Rett etter start inntraff katastrofen: Edge’n slo seg vrang! Først la jeg merke til at det sto 0 (null!) km selv om jeg hadde syklet i flere minutter (så sein var jeg jo ikke), og så var det umulig å skru den av. Skjermen viste «av»-symbolet i flere minutter, men ingenting skjedde. Krise! Etter mye fomling, deperasjon og akterutseiling i «feltet» trykket jeg på alle fire knappene med en gang, og fikk restartet. Dagen var reddet! Grimselpass neste!

Grimselpass

Grimselpass er langt, og kan deles i flere etapper. Først er det en del klatring, så én demning, så er det én til, og så er det jammen meg en hel haug med hårnålssvinger før man endelig er oppe. Underveis er det flott utsikt og flott vei.


På vei opp Grimselpass tok vi gamleveien, utenom tunnelen. Veien er hogget rett inn i fjellsiden, og for å toppe det har de lagt brostein. Utsikten er til store fjell med soloppgang på toppene. Kan det bli mer spektakulært?


På vei opp Grimselpass. Er dette den første eller andre demningen? Jeg husker ikke.


Første matstasjon. Bananer, sjokolade, romfartsmat, ost, brødskiver, vann, styrkedrikk, buljong, etc. Topp utvalg, men jeg savnet noen skilt så man kunne se hvor hva var, uten å tusle bort til bordet. En bagatell, altså.

Jeg spiste et par halve bananer, et par biter sveitserost, og fylte flaskene. Det var konsensus i gruppen vår om at det ville være fordelaktig å ha helt tomme flasker på toppen av Grimsel, og det klarte jeg fint.

Jeg tok også en stor slurk av en kopp jeg trodde var cola, men som var veldig varm buljong. Hvis det var en anelse kaldt på toppen av Grimselpass, var jeg i hvert fall ikke plaget av det i munnen.


Disse herlige herremennene sto for underholdningen ved matstasjonen. Meget bra!

Nedkjøringen fra Grimselpass er fin, lang og rask, og det fungerte helt briljant å først klatre opp på skyggesiden, spise og drikke litt på toppen, og så sykle ned på andre siden i morgensolen.

Etter Grimselpass er det, utrolig nok, flatt et lite stykke før Nufenen pass:


Alpenbrevet er episk.


Se, sånn hadde det sett ut i en Rapha-reklame. Episk. Ingen tvil.

Nufenen pass

Dette er det høyeste passet: 2478m. Eller ca 300m lavere, som min Edge viste. Jeg vet ikke om det var bra at jeg kom opp litt før jeg først trodde, eller om jeg ble litt ekstra sliten av å tenke på at det var 300m lenger opp enn det faktisk var. Etter hvert så jeg jo toppen, men langt nede i dalen var det høydemeterne på Edgen som gjaldt.


På vei opp Nufenen pass, Alpenbrevets høyeste pass på 2478m. Jeg er ikke sist!


Fortsatt på vei opp Nufenen pass. Det tar jo sin tid, kan man si.

Jeg visste det var et sjekkpunkt i Airolo, nede i dalen på andre siden av Nufenen, der jeg måtte passere seneste kl 11:15, ellers ville jeg bli henvist til Gold-varianten på 175km og bare litt over 5000 høydemeter. Siden jeg skulle rekke Platinum, droppet jeg elegant å stoppe på toppen av Nufenen, og pepret på ned fjellsiden for å rekke tiden i Airolo.

Men først tok jeg et bilde på sykkelen:


På vei ned fra Nufenen pass.

Og ett fra en slags rasteplass rett ved veien:


Her er det morsomt å kjøre ned!


Og det er episk, ja.

Nedkjøringen fra Nufenen pass flater etter hvert litt ut, men det går nedover hele veien. Jeg lå i bukken hele veien ned (stiv nakke? Jepp) , og tråkket når farten var så lav at 50/11 og 90-100rpm var nok. Ganske gøy å kjøre forbi busser, biler og andre syklister.

Jeg kom til sjekkpunktet i Airolo kl 11:13, to minutter før de stengte. Jeg så faktisk en fyr som gikk med et «Geschlossen»-skilt under armen, klar til å stenge Platinum. Perfekt beregning.

Airolo – Biasca

Nå var det altså klart: Jeg skulle få med meg hele Platinum-runden, med ca 100km og 2000m mer enn Gold året før. Herlig! Også dét været, da! Jeg smilte mens jeg syklet gjennom og ut av Airolo, og tenkte at nå var det bare å tråkke i vei resten av dagen, saken var jo biff.


En omvei på over 100km med 2000m klatring? Ja, takk!


Fra Airolo til Biasca er det mye fin vei, og det går stort sett nedover.

Denne etappen er relativt flat, og selv om det går nedover er det garantert bra å ha noen å sykle sammen med. Det hadde ikke jeg. Siden jeg ikke hadde noe jeg skulle rekke, syklet jeg i passe tempo, uten å bruke for mye krefter før neste klatring.

Lukmanier pass

Dette var et nytt pass for meg. Gold-turen går opp over legendariske St. Gotthard fra Airolo, så veien videre til Biasca og opp Lukmanier var ukjent. Ut fra det lille jeg hadde sett på kartet, og såvidt husket, var det ikke så veldig bratt, men det var nokså langt. Været var topp og jeg hadde hele dagen, så jeg syklet i mitt eget tempo.

Merkelig nok ble jeg tatt igjen av et par (altså en dame og mann) omtrent der det neste bildet ble tatt. Hvor kom de fra? Pussig.

Lukmanier, eller Luicomagno: 34km med oppoverbakker, som skiltet sier.


Hvor går veien langt der fremme? Er det flatt her, eller virker det bare sånn?


Hvor går veien langt der fremme? Hvilken dal skal jeg opp?


Opp fra Olivone: Endelig litt skikkelige svinger..


Forbi svettegrensen. Såvidt. Bildet er manipulert så det skal se ekstra flott ut.

Et eller annet sted på veien opp fylte jeg begge flaskene med vann fra en fontenedings i veikanten, og spiste en gele. Kroppen var sliten, og på resten av turen hadde jeg stort sett bare spist på matstasjonene. Jeg drakk bare styrkedrikk, ikke vann. Resultatet av det kan sees på ermet mitt på bildet over: Kroppen utsondret styrkedrikk i alle retninger. «Sjokoladene» fra Nutrixxion var forresten ganske gode, men med tung pust og moderat matlyst kunne det ta en kilometer eller to med musespising før jeg fikk i meg en hel en. Jeg gikk aldri helt tom, det var mer at jeg var gjennomsliten av å ha syklet lenge og bratt, men sannsynligvis kunne jeg spist litt oftere. Hvem vet. Jeg kunne sikkert syklet mer bakker på forhånd også, vært litt lettere, osv.


Matstasjonene var på toppene, og de var skiltet som dette. Veldig fint å få beskjed om at det bare var 1km igjen til toppen!


Matstasjonen på Lukmanier. Her ble jeg en stund. Jeg var også innom toalettet på restauranten. Det kostet 1 SFR og det var en bom med betalingsautomat. Jeg var helt knekt, og hadde bare sedler, så jeg krøp under bommen. Det var nesten så jeg ble liggende der.


Så var det utforkjøring igjen, ned mot Disentis.

Oberalppass

Jeg har vært en del på ski i Andermatt, og også i Disentis. Det går tog mellom byene, og jeg tenkte at da er det vel ikke så innmari bratt over Oberalppass, vel? Haha..

Jeg fant kjapt ut at veien ikke gikk langs togskinnene.

På vei mot Oberalppass fra Disentis.

Nydelig, eller hur? Toglinjen kan skimtes i fjellsiden til høyre, og veien går et helt annet sted. Som høydekurven ovenfor viser, blir det brattere på slutten, hurra.


Her er det bratt. Som vanlig, egentlig.

På toppen av Oberalppass var de i gang med å pakke ned matstasjonen da jeg kom. Jeg fikk alt jeg ville ha, men det var tydelig at jeg var i seineste laget. Jeg fylte lommene med ting jeg regnet med å trenge på det siste passet, Sustenpass. Det var jo ikke så farlig om matstasjonen var borte, jeg hadde klart tiden i Airolo og var «home free». Beina var såpass slitne nå at jeg satt meg i én plaststol med beina i en annen stol, og gomlet sjokolade mens jeg lurte på hvordan Sustenpass ville bli denne gangen, uten tett tåke og 100m sikt som i fjor. Jeg syklet videre litt før de var ferdige med å pakke ned all maten.


Etter Oberalppass er det litt bortover, før det går bratt ned til Andermatt.


Hotel Sonne, et sted jeg har bodd mange ganger på skiferie. Anbefales! Jeg måtte ta en kort fotostopp.

Hva? Et sjekkpunkt til?!

Rett etter at jeg syklet ut av Andermatt sto det en gjeng på en rasteplass langs veien, og jeg tenkte at «jaja, her er det en ny mellomtid, ja» og svingte inn for å sykle over mattene.

Noen sekunder senere skjønte jeg at dette var et nytt sjekkpunkt og at jeg var for seint ute! Jeg måtte si meg enig med fyren som sto der i at jeg neppe kom til å være på toppen av Sustenpass (som han pekte på langt oppe på andre siden av dalen) i løpet av en og en halv time, og det var jo en gedigen og grufull nedtur å måtte stoppe før det siste passet. Det var jo bare litt igjen av turen. Tenk å kjøre Sustenpass i en minibuss, sammen med en gjeng andre treiginger, og med sykkelen på en tilhenger bak. Ugreit!

Jeg spurte om jeg kunne levere startnummeret og fortsette alene, uten tid, og fyren sa det var ok! Hurra! Han spurte om jeg hadde vært der før, og jeg lyste opp og sa kjekt at jeg hadde syklet det i regn og tåke året før.

Fyren klippet av startnummeret (mens jeg tenkte på de stakkarne som blir tatt ut av Tourn de France, Giro d’Italia, etc og må sette seg i feiebilen), og så fortsatte jeg ned mot Wassen og videre opp Sustenpass.

Fyren sa at det kom en ny feiebil litt senere hvis jeg skulle ombestemme meg. Makan.

I Wassen passerte jeg en annen tidtagingsstasjon som allerede var pakket sammen.

Sustenpass

Sustenpass, det siste passet, starter i Wassen. I fjor var jeg, merkelig nok, litt i slaget opp her, men det var jeg ikke denne gangen. Til gjengjeld var det ok sikt, og jeg så hva jeg drev med. I hvert fall til å begynne med.


Sustenpass. Her syklet jeg i fjor, men da var det tåke og 100m sikt. Denne gangen kunne jeg se laaaangt oppover, men det var egentlig ikke noe bedre. Det er et veldig, veldig langt pass, og det er ingen svinger. Etter en liten stund kan man se nesten hele veien videre, og det er ganske drøyt å se billys helt på toppen av et fjell langt, langt oppe i dalen. Jeg var overrasket over hvor langt og høyt jeg skulle.

Et stykke oppe i dalen kom fyren som hadde klippet av nummeret mitt kjørende i en minibuss sammen med to andre karer. Det er begynt å bli mørkt, og fyren åpnet vinduet og spurte hvordan det gikk, mens de kjørte ved siden av meg:

  • Do you need anything? Bars, gels?
  • No, thanks – I’m good.
  • Sure?
  • Yes.
  • If you want to, we can drive you to the top of the pass?
  • Haha, no thanks, I’m ok. I want to finish.
  • Are you sure you’re ok? After this we won’t see you again.
  • Yes, I’m ok, thanks for asking. Thank you!

Så fortsatte jeg oppover i mitt eget (lave) tempo.

To minutter senere begynte det å regne. Jeg hadde allerede tatt på løse ermer og bein, og var forberedt på at det ville bli kjølig, spesielt ned på andre siden, men regn hadde jeg ikke .. regnet med. Det var ingen andre alternativer enn å sykle videre, å rulle tilbake til Wassen var jo bare tull. Jeg hadde satt på Knog Blinder-lyktene, og var lett å se for de få bilene som passerte.


De siste 500 høydemeterne regnet det. Stas.

Så kom det litt tåke. Flottings.

Siden det var tåke sist også, og jeg ikke hadde sett noe særlig av Sustenpass, var høyden på Edgen det eneste jeg hadde å gå etter. Men var den fortsatt 300m feil nå som været hadde skiftet? Og var Sustenpass 2224m eller 2274m? Dette tenkte jeg litt på mens jeg tråkket videre oppover i mørket. For nå var det skikkelig mørkt, og da jeg møtte biler kunne jeg se i billyset hvordan regnet sprutet i bakken. Episk.

Etter en våt evighet så jeg endelig tunnelen som markerer toppen, og den opplyste, tørre tunnelen ble en fin markering av det siste alpepasset. Jeg stoppet ikke på toppen, og tok ingen bilder.

Sustenpass – Innertkirchen

Så var det nedkjøringen, da. Over 1500 høydemeter med svingete vei nedover fjellsiden.

I fjor var det vått og kaldt, og vanskelig å se noe i den tette tåken:

Denne gangen var det mindre tåke, men også mindre lys:


Det var en kjølig og mørk affære. Jeg var gjennomvåt av regn (og, ok, litt svette), og det var – i følge Garmin – 9 grader på toppen. Ikke fimbul-kaldt, men kaldt nok. Spesielt når man ligger bukken nedover.

Takket være et meteorologisk mirakel var det tørr vei på andre siden av passet – flaks! I fjor rant det kaldtvann i strie strømmer, og det var digg å slippe å bli spylt på ovenfra fra skyene og nedenfra via dekkene på samme måten denne gangen.

Det er over 1500 høydemeter ned til Innertkirchen, og siden det var helt mørkt og jeg bare hadde en liten lykt, måtte jeg ta det med ro. Strava-loggen viser 30-40km/t, på en vei der man sikkert kan ha dobbelt så høy fart hvis man ser hva man driver med. Det tok en eeeevighet å komme ned til Innertkirchen! Av og til stoppet jeg for å slippe fartsvinden og midlertidig få igjen litt varme.

Jeg så omtrent dette, men egentlig ser dette bildet lysere ut enn det var:


Jeg hadde med en Knog Blinder, og det var det eneste lyset i mils omkrets. Jeg prøvde én gang å holde hånden foran, og da ble det helt totalt svart. Jeg anbefaler ingen å teste dette i fart.

På bildet over var forresten klokken 21:01, og målområdet stengte for ett minutt siden.

Merkelig nok ble jeg tatt igjen av klippe-nummer-fyren og varebilen på veien ned. Hvor hadde de vært? Ikke vet jeg. De kjørte i hvert fall opp på siden av meg og spurte om de skulle ligge bak og lyse opp veien, men jeg takket nei. Veldig hyggelig at de spurte, da.

Vel nede i Innertkirchen stoppet jeg igjen helt opp for å slippe den kjølende fartsvinden, og da jeg sto i veikanten hakket jeg tenner og skalv over hele kroppen. Det føltes ikke like kaldt som i fjor, men siden ejg skalv over hele kroppen må det ha vært nokså friskt. Det var merkelig nok ikke så ille på hendene, så bremsing gikk greit.

Den lille klatringen helt på slutten var bare hyggelig, da fikk jeg litt varme i kroppen igjen:

Så var det egentlig bare å sykle den siste lille biten inn i Meiringen. Det var godt og varmt igjen, over 20 grader, og mange som satt ute på restauranter og barer. Trivelig å komme til sivilisasjonen igjen etter å ha syklet hele Sustenpass mutters putters, unntatt noen få passerende biler og de hyggelige folkene i varebilen.

Jeg syklet inn til hovedgaten rett før kl 22, én time etter stenging, og rakk akkurat å se dette:


En fyr rullet sammen tidtagingsmatta. Det var jo ikke så farlig for meg, siden jeg hadde levert nummer med chip i Andermatt. Fint å komme i mål likevel! Og deilig at det ikke regnet. Garmin.loggen viser at det var over 20 grader, altså det noen mener er «tropenatt».


Ferdig, på både den ene og andre måten.

Hele turen tok litt over 15 timer, og da var jeg i farta i nesten 14 av dem. Ole syklet også Platin-tour og klarte offisiell tid med 10 minutters margin, ca en time raskere enn meg. Med standardkrank. Oddmund syklet Gold-tour på særs respektabel tid. Philippe vant Gold-tour! De andre syklet også mye raskere enn meg.

Jeg tok en taxi opp til Hasliberg Reuti, der de andre var ferdige med grillbonanza på terrassen. Bare Oddmund og Ole hadde holdt seg våkne til jeg dukket opp. De hadde spart på litt restegrillmat, og det smakte fantastisk med en iskald øl.

Her er hele turen min på Strava. Det ble en del unøyaktigheter og tunneler, etc, og jeg fikk f.eks. ikke registrert Sustenpass denne gangen. Litt kjedelig, men-men.

Og her er Gold-tour fra i fjor:

Jeg gleder meg til neste år! Da skal jeg sykle «Platin-tour» igjen, og få offisiell tid!

Om Christian

Chief mEdiocre Officer.
Dette innlegget ble publisert i rapport og merket med , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

9 kommentarer til Alpenbrevet 2013: Platintour (276km, 7031m)

  1. Oscar sier:

    Respect Mr.Blodsmak!
    Forferdelig inspirerende selv om dette er langt utenfor min rekkevidde :)
    Imponert over at du fullførte helt alene, særlig at du takket nei til «klippet-av-startnummer-mannen» såpass mange ganger.

    Hvilken Gore vest er det forresten!?

    • Blodsmak sier:

      Takk! Dette er ikke utenfor rekkevidde for middelmådige syklister. Jeg er ikke spesielt rask, og det er jo tre varianter av rittet. Jeg hadde fått tips av Norman (som bodde på chaleet) om at man kunne levere nummeret og fortsette «solo». Det var nemlig hans plan, i tilfelle han var for sein ved et sjekkpunkt.

      Gore-vesten er noen år gammel, men jeg tror det er Path Windstopper Active Shell Vest. Helt klart den beste – og eneste – vesten jeg har hatt.

  2. Tilbaketråkk: Nedenom og hjem 2013 | Blodsmak

  3. Nico sier:

    Flott rapport, dumt tidslimiten røk!
    Er dette et ritt hvor det er bra vær annet hvert år? For da vurderer jeg å vente til 2015 :D.

    Ser gjerne at du prøver deg på Le Tour du Mont Blanc, litt lengre og litt barskere :)
    http://www.teamkjekkas.com/arkiv_130819Mont.php

    Nico

  4. mrhaug sier:

    Bra rapport! Ble sliten av å lese. Kudos for holdning, innstilling og innsats. Imponert!

  5. Tilbaketråkk: Alpenbrevet 2014 (172km, 5294m) | Blodsmak

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *