Børsen 8-timers 2013

Børsen 8-timers er en tradisjonsrik og relativt jovial langtur på grus (og litt sti) i Nordmarka. Som navnet antyder, er det langt. Nøyaktig tid og lengde avhenger av hvor fort man sykler og ikke minst hvor man sykler. For min del ble det litt over 150km, og hele turen tok 8:45. Mesteparten i mørket.

Jeg tror jeg hørte om Børsen 8-timers første gang på bloggen til Landevei-redaktør og Ta deg sammen-fyr Henrik Alpers i 2011: Poengras og sjalusi dominerte årets B-8. Det virket jo interessant?

Årets B-8 ble annonsert på Facebook, og jeg meldte meg lett på, selv om jeg egentlig ikke kjente noen av de andre, og var nokså usikker på hvordan det kom til å bli. Var det ritt eller tur? Var alle de andre i knallform? Skulle det kjøres hardt, eller var det muligheter for å hygge seg?

Oppmøte var uansett ved Oslo Børs, og starten gikk kl 16. Det var også mulig å møte opp i Brekke-krysset 16:35. Siden jeg stopper på rødt, fikk jeg bare ca ett minutt i hovedfeltet, og syklet så raske jeg orket til Brekke for å være der 16:35. Siden jeg trodde Brekke-krysset var ved kiosken, var jeg i krysset 16:37, men møtte heldigvis Truls, som hadde vært der siden 16:32. Jeg var fornøyd med å ha parkert hovedfeltet totalt, og vi ventet sammen på de andre. Lenge. Helt til kl 17, da vi skjønte at de hadde passert Brekke-krysset før avtalt tid. Takk for dét! Ingen hadde tatt telefonen da vi forsøkte å ringe, og vi ante ugler i mosen. Droppet på sjofleste vis, eller rett og slett avtalefaglig svakt? Det finner vi vel ut til neste år.

Ville vi klare å ta dem igjen når de hadde en halvtime forsprang? Neppe. Men vi skulle f… meg sykle hele runden!

Til å begynne med var det dagslys, og sånn så det ut da vi freste innover langs Bjørnsjøen:

Aero, ja!

Jeg tok dette strålende selvportrettet:

Videre mot Sandungen gikk det i greit tempo, og vi passerte stedet jeg punkterte på soloturen lørdagen før. Den ruta kan jeg ikke anbefale, men her er den:

Vi hadde et bittellite håp om at de andre tok en ekstra lang pause ved Gjerdingen, men sannsynligvis tok de en ekstra kort en. Vi så ikke snurten av noen, men mesket oss med mat og drikke. Jeg hadde kjøpt sjokolader for 85kr på kiosken som ikke ligger i Brekke-krysset, og ved Gjerdingdammen spiste jeg både Nøttekubbe og Gullbrød. Nydelig.

Utsikt over Gjerdingen:

Etter Gjerdingen er det et stiparti, som kanskje kan sykles på sykkelkråssykkel, men som man sikkert lett kan både punge og tryne på, særlig når det er litt mørkt. Derfor ble det litt trilling på meg, mens Truls syklet problemfritt. Stipartiet var kortere enn vi hadde trodd, heldigvis for meg.

For øyeblikket troner jeg på 100. plass:

Etter dette ble det mørkt, og vi skrudde på lysene. Jeg hadde en Lupine Tesla X, som er den ekstremt dyre varianten av en rekke kopier av Tesla X, og hadde fått låne et kolossalt stort batteri av Ole i Dogstar:

Bilde rappet av Martin Hoff, som også har skrevet om Børsen 8-timers.

Dette kembobatteriet skulle sikre at jeg hadde lys til minst to Børsen-runder, eller «Børsen 24-timers», som Martin kommenterte. Truls hadde bare et vanlig batteri, hahaha.

Som bildet viser, gjorde batteriet at det bare var plass til én flaske, så jeg hadde bare med 0,7l vann. Man sykler jo ikke med sekk på sykkelkråssykkel. Jeg tenkte jeg kunne fylle underveis, men det ble det liksom aldri noe av.

Ved Mylla surra vi en god del (vi kom inn fra høyre bildekant):

Det var mørkt, og få skilt. Den første gangen vi bommet, endte vi på en gård. Etter en bommert til, skjønte vi at vi hadde være like ved den riktige veien videre da vi var på gården, men det var som sagt veldig mørkt.

Vi kom oss etterhvert videre til Tverrsjøstallen, der vi øyeblikkelig klasket til med en ny (og litt lenger) bommert. Herlig!

Ved Mosjøen kom vi på en «trillesti», som var bortimot umulig å sykle på sykkelkråssykkel, i hvert fall hvis man ønsket å unngå punkteringer og beholde tennene. Her måtte jeg gå og trille/bære sykkelen, og det virket som det var nokså langt. Truls syklet det aller meste. Det er besynderlig at ingen har laget Strava-segment der. Jeg var glad da vi kom ut på grusen igjen!

Vi syklet ned langs vestsiden av Øyangen og videre mot Storflåtan. Der var det lange partier med dansegulv:

Brede og fine klopper så langt øyet kunne se (i mørket). Luksus!

Hvis man befinner seg i hovedfeltet i Børsen 8-timers, kan man glede seg til servering på Damtjern P. Hvis man befinner seg en (drøy?) halvtime bak hovedfeltet, får man klare seg med et bittelite håp om at de andre kanskje venter, eller legger igjen noe.

Det gjorde de selvsagt ikke, bortsett fra noen få peanøtter som noen hadde mistet på benken. Vi spiste litt medbragt mat (jeg tok en Krokantrøffel – god!). Truls drakk også litt, men det gjorde ikke jeg. Jeg hadde jo bare med 0,7l vann, og den flasken hadde jeg tømt for lenge siden. Kanskje etter Gjerdingen? Jeg så Truls hadde en kolabrus, men når man er på tur får man klare seg med det man har tatt med selv.

Litt før Damtjern hadde forresten lyset mitt automatisk byttet til nødmodus for å spare strøm. Truls’ lys, med et helt vanlig batteri, holdt fortsatt. Jeg hadde altså drasset på et enormt, defekt batteri (og bare hatt én vannflaske) til ingen nytte. Når det er sagt, holdt nødmodusen helt hjem til Nordstrand, det hadde jeg ikke trodd.

I ettertid har vi funnet ut at vi var på Damtjern P ca en time etter de andre. Je-je.

Etter Damtjern P er det noen deilige, deilige nedoverbakker, og så er det en forjævelig oppoverbakke. Den er omtrent to kilometer lang, temmelig bratt, og slynger seg endeløst oppover i mørket. Truls er lommekjent her, og moret seg med å si at toppen var rett rundt svingen, i hver sving.

Jeg tror det er dette segmentet:

Vi syklet i grei fart videre, til vi kom til krysset der vi kunne velge å sykle innom Kleivstua, eller ikke. Truls mente det ville bli en time ekstra, i hvertfall tre kvarter, eller en halvtime. Jeg tenkte på at Truls skulle gi seg på Bærums verk, og at jeg skulle helt til Nordstrand. I tillegg tenkte jeg på enda mer bakker. Det gjorde nok Truls også, og vi ble nokså fort enige om at vi droppet Kleivstua.

Nå angrer jeg selvsagt på det. Det går jo ikke helt opp-i-opp med bommertene.

Ved Bærums verk syklet vi en masse uventede bakker på asfalt, og så dro Truls hjem. Jeg fortsatte over Røa og mot Nordstrand, og selv om jeg passerte tellemaskinen på Huseby tre-fire ganger, fikk jeg den ikke til å registrere meg. Jeg ble syklist nummer 0 uansett:

Jeg vurderte å stoppe på en bensinstasjon og fylle vann, eller kanskje til og med kjøpe en kolabrus, men droppet det. Det er jo litt stas å klare seg med det man har med seg, og som Sixten Jernberg sa om sine lange, lange treningsturer på ski:

Jag åt inte.
Og jag drack inte häller.

Klassiker.

Men jeg spiste altså Nøttekubbe, Gullbrød og Krokantrøffel, og helte i meg 0,7l vann, så det er ikke helt på samme nivå. I tillegg hadde jeg med en Krembanan og en New Energy som jeg ikke spiste.

Uansett syklet jeg gjennom sentrum, og opp Kongsveien i ensom majestet i 01-tiden (langt fra pers/KOM). Vel hjemme spiste jeg tre store brødskiver med masse pålegg, drakk 1,5l skummetmelk, og sov i flere timer.

Her er min Strava-logg:

Totalt sett var det en super langtur. Sykkelkråssykkel fungerte veldig bra, det er fin grusvei nesten hele veien, og det er bare litt som ikke kan sykles.  Siden mesteparten foregår i mørket, er det vanskelig å se noe særlig mer enn der (nød)lyset lyser, så til sommeren blir det nok en tur eller to i dagslys. Det er tross alt ikke så langt.

Oppdatering: Video fra Martin Hoff

Martin har redigert ned Børsen 8-timers til litt over to minutter: