Tour de Senja 2014 – Blodsmak SK deltok med 2,5 deltakere

…og der burde DU også ha vært. Mer om det senere.

I år var året jeg ikke hadde tenkt å sykle ritt. Planen var å prioritere kosesykling, kanskje få brukt stisykkelen litt. Eller løpe litt kanskje? Vel, planen sprakk, og det er jeg glad for!

En uke av ferien skulle tilbringes på vakre Senja, og kona hadde reist i forkant. På dag én av hennes ferie fikk jeg beskjed om at Tour de Senja skulle avholdes lørdagen, og «der bør du jo delta?» Hansken var kastet! Utfordringen gitt. Jeg tok den! Lett!

Utsikt mot Tungeneset, et av de mange vakre passeringspunktene under Tour de Senja

Utsikt mot Tungeneset, et av de mange vakre passeringspunktene under Tour de Senja



Yr.no ble sjekket gang på gang, og det var tydelig at dette kom til å bli en fin dag ute. Sol fra skyfri himmel, over 20 grader (på plussiden til og med) og lite vind. Kort-kort og hvite sko. Klasse!

TdS er et turritt som går fra Skaland til Fossheim, i utgangspunktet bare 7 kilometer, men arrangørene vil helst at vi sykler rundt øya først, før vi får lov til å gå i mål. Da blir det 137 km. Men det er 137 usigelig vakre kilometer. Forøvrig arrangeres det også et kortere ritt på ca 43 km, samt flere barneritt. Kona med en liten tass innabords gjennomførte 43 km-rittet med god stil, og endte opp med en middelmådig 4. plass i dameklassen. En familiefest i nord der altså.

 

2,5 blodsmakere klare for start i Tour de Senja 2014.

2,5 blodsmakere klare for start i Tour de Senja 2014.



Oppmøte var satt til Fossheim, med oppvarming bort til Skaland. Jeg valgte også en oppvarmingsrunde #2.

Kona gjennomfører aktiv oppvarming på vei mot Skaland og starten.

Kona gjennomfører aktiv oppvarming på vei mot Skaland og starten.

 

Ettersom jeg visste om et par bakker på turen, valgte vi å legge noe av oppvarmingen i en oppoverbakke. Heldigvis fikk vi da også med oss nedoverbakken.

Ettersom jeg visste om et par bakker på turen, valgte vi å legge noe av oppvarmingen i en oppoverbakke. Heldigvis fikk vi da også med oss nedoverbakken.

 Pga tidligere erfaringer så ble det kjørt med masterbil de første 7 kilometerene, og det satt standarden. Jeg tror han prøvde å kjøre i stykker feltet allerede der… I første bakken sa elitegruppen takk for laget, og syklet resten av turen på egenhånd. Tipper en av oss andre hadde litt dårlig kroppshygiene.

En av flere følgebilder. Pro!

En av flere følgebiler. Pro!


Jeg kastet meg rundt og hadde da for lenge siden glemt min intensjon om å holde meg rett rundt terskel til etter i alle fall den første bakken. Det røyk etter 0,5 0,4 km. Var jo om å gjøre å havne i en fin gruppe på flatene, da er det jo masse gratis å hente, argumenterte jeg for meg selv.
I bakken opp fra Bergsbotn slet jeg meg opp med standardkrank og 25 bak. Herlig! Utforkjøringen som fulgte var enda gøyere, selv om jeg fikk se at selv dyre karbonsykler av et merke som begynner på Cerv kan begynne å «wobble«. Ikke trivelig! Forøvrig det eneste nesten-uhellet jeg så (så heller ingen skikkelige uhell heller, for den saks skyld).

De bølgende slettene gjennom Svanelvdalen er flotte! At vi hadde fått til en nesten-fungerende rulle hjalp jo litt, selv om det konstant var en som syntes det gikk for sent, og akselererte fra front. God tur!

Ettersom svigers var varslet om omtrentlig passeringstid forbi Silsand  gjaldt det å ta seg sammen. En kraftanstrengelse medførte et smil og et vink ved passering. Suksess! Etterfulgt av kollaps! I den lille stigningen som fulgte (rundt svingen og ute av syne) gikk jeg på et negativt rykk, og lykkes. Plutselig var jeg alene… Men det varte ikke lenge. Jeg fikk straks følge av ei kjøresterk dame, og vi holdt følge til Gibostad og første matstasjon. Like etter fikse jeg besøk av Hr Krampe. Han kom først i venstre legg, så i høyre. Tøøøøøøøy. Bøøøøy. Good to go! Så kom han i begge lårene. Enda godt det bare var 60 km igjen!!

I ensom majestet trillet jeg, tøyet og bøyde. Snitthastigheten raste nedover, og heldigvis fulgte pulsen samme tendens. Hr Krampe derimot, skulle følge meg inn til mål. «Smerte er uunngåelig, lidelse er selvvalgt» tenkte jeg for meg selv. Smerten var der, men omgivelsene hindret at det ble lidelse. For en natur! Forbi Ersfjordstranda hadde det samlet seg badegjester som heiet oss deltakere frem. Det hjalp litt, og i noen sekunder glemte jeg beina og smilte og vinket tilbake. Like etter kom en ny motivasjonsboost da jeg tok igjen en kar som hadde gått med gruppen fra Silsand. Kramper gitt, hvem skulle trodd det. Forbi Norges dyreste utedo (et praktverk som presidenten vår besøkte bare en uke før) var det på tide å ta seg sammen igjen. Bare bort dit, opp sånn, gjennom en tunnel eller to, så ned og bort. Fullt mulig.

I siste tunnel prøvde jeg meg på en «Shut up legs», høyt og tydelig. De ville ikke høre. Opp og stå, tøy og bøy, tennene sammen. Gi gass, en omdreining til, og så enda en. Og enda en. Og så. Der! Åpningen. Lys. Nedoverbakke. 6 km igjen. Sukk. Over allerede? Sluttstrekket. Målflagg. 53-11. Tårer. Kramper. Smerte. Men ingen lidelse.

53-11, og svært sliten etter 137 fantastiske kilometer

53-11, og svært sliten etter 137 fantastiske kilometer

Arrangørene hadde ordnet med medalje til alle, og selv havnet jeg på en fin-fin fjerdeplass av 9 i min pulje. Perfekt! Familien standardiserer. Kolabrus og grovskive med ost og skinke ble utdelt til deltakerne, og premier trukket blant alle. Stas! I tillegg til oppvarmingene ble selvfølgelig selve rittet også logget på Strava.

Og så tilbake til starten. Dette må være ett av Norges desidert fineste ritt, og det er synd at kun 120 deltok. Her burde det vært flere. Kanskje Senja får besøk av deg neste år?

Under følger noen flere bilder fra Senja

Dette innlegget ble publisert i Blodsmak Sportsklubb, rapport og merket med , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *