Store Skagastølstind (2405m): Til Hjørnet

Store Skagastølstind, eller Storen, er Norges tredje høyeste fjell (2405m), og det høyeste man må klatre for å kreke seg til topps på. Blodsmak Sportsklubb tok en tur, og det ble et inferno av middelmådighet. Her er en fotoroman med noen få ord her og der.

Som nesten alle andre som skal på Storen, startet vi fra Turtagrø hotell, der vi kvelden før hadde spist middag med personalet, tatt én øl, sovet en kort natt i Sveitservillaen og spist en gruelig tidlig frokost på personalrommet (legg gjerne merke til at vi så å si gikk i ett med personalet, vi var altså ikke turister fra Oslo, pføy).

Det var meldt lugubert vær, så kvelden før hadde guidene hintet (og vel så det) om at det var lite sannsynlig at vi ville komme oss opp på toppen uten at været ble betydelig bedre enn det som var meldt, og derfor spurt oss om vi kanskje ville ta en annen tur med større sjanse for suksess. Det ville vi naturligvis
ikke.

Bedre å snu på Storen enn å ikke snu på en annen topp. Omtrent.

Etter kl 5-frokosten labbet vi i vei i mørket, bevæpnet med hodelykter og en hel hug med utstyr. Ok, egentlig var sekkene nokså lette, men vi hadde med seler, stegjern, hjelmer, litt skift og litt mat. Guidene våre var Andreas Haslestad og Sigbjørn Veslegard fra Norgesguidene. Stødige og meget joviale herremenn som vet hva de driver med.

Vi gikk og gikk, og plutselig var vi ved breen, der vi rullet ut strandmadrassene, åpnet den iskalde rosévinen og la oss ned for å nyte dagen og sole oss litt – og ta på stegjern.

Det var flott å se opp på toppen:

(Toppen er ikke synlig på dette, eller andre, bilder, og vi så den ikke en eneste gang i løpet av hele dagen, pga lavt skydekke, lett regn og mye vind)

På breen var det is:

Det var selvsagt stas å se at det var supert vær nede i dalen, der vi ikke lenger befant oss:

Her anslår jeg sikten til å være bortimot 50 meter:

«Ut fra mine beregninger er luftfuktigheten i overkant av 100%.»

Det regnet vel egentlig ikke, men det var mye vann i luften. Og vind. Det var ok så lenge vi beveget oss, men det ble fort kaldt når vi stoppet.

Selve turen var overraskende grei. For en stabil tre-firerklatrer (på topptau, innendørs, med kombinasjoner av alle ruter og tak) som meg gikk det selvsagt lekende lett. Sånn er det når man har rutinen inne.

På grunn av mye vind og vann ble det ikke tatt så mange bilder på denne delen av turen.

Vi kom oss opp til Hjørnet (detaljer om turen her) uten problemer. Der fikk vi mer effekt av vinden, og det var bare å innrømme at forholdene var temmelig suboptimale. Vi diskuterte kort om det var smart å fortsette. Som optimistisk amatør ville jeg selvsagt til topps, men det ville innebære tre(?) timer ekstra, i «kalddusjen», og selv et lite uhell (vrikket fot, avrevet arm) ville bety mye ekstra tid, og en potensielt ytterst utrivelig tur.

Dagen før hadde noen andre, som begynte turen veldig seint på dagen, måttet bli hentet av redningsgruppen, med helikopter, etter å ha tilbragt en kald natt i fjellet, så da guidene mente vi burde snu, virket det jo i og for seg smart å akseptere avgjørelsen.

Så vi snudde.

Alle lot som om dette var helt greit, og snuoperasjonen ble feiret med en rapell, der vi hadde omtrent 20m sikt.

«Heisann, er det deg, Slingsby?»


Kjetil hadde med kaffe. PRO.

Det tok litt tid å få alle ned rapellen, og i løpet av de få minuttene jeg sto stille, skjønte jeg at det kunne blitt en seriøst kald tur hvis vi hadde fortsatt.

Fikling med tau:

Topp stemning:

På veien ned var vi innom Hytta på Bandet, Skagastølsbu. Det er et spartansk byggverk, og siden det ikke er oppvarmingsmuligheter, er det viktig å ha med utenlandsk sjokolade med og uten cognacfyll:


Tilbakeblikk. Kanskje like greit å ikke se toppen.


I enden av regnbuen er Turtagrø hotell. Alltid.

Guide Andreas og guide Sigbjørn tok sjansen på å vise oss innsiden av Tindeklubbhytta, det var stas.  Masse historie, vettu.


«Og akkurat her var det vi snudde.»


Et av verdens mest berømte lommetørkler, spesielt i Norsk Tindeklub.


Klassisk litteratur.

Tilbake på Turtagrø hotell kunne vi fortsatt ikke se Store Skagastølstind:

Så, var turen en suksess? Selvsagt. Det var en fin-fin tur med bra folk, og siden vi ikke kom oss helt opp, har vi et glimrende påskudd for å gjøre det igjen – og vel så det – neste sommer.

Da har sannsynligvis Norsk Tindeklub fått tak i en stein fra Storen allerede.

 

Om Christian

Chief mEdiocre Officer.
Dette innlegget ble publisert i rapport og merket med , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *