8. november var det tørt og 8°C, og kanskje siste sjanse til normal landeveissykling uten piggdekk. Altså kanskje siste tur som ikke krever innkjøp av ny græwel-sykkel og elendige langrennsforhold. Så da ble det en tur til Son, da vettu:
Takket være disse innkjøpene fikk jeg laget denne episke reelen. Legg spesielt merke til den artige overgangen der jeg, ved en lei glipp, satte sammen to deler av nøyaktig samme sekvens, men ikke helt. Sånn er det når man fikler med GoPro Quik-appen på telefon, og bare gjøre det halvhjertet.
Sykkelen min er fra 2012 og den har felgbremser. For en stund siden kom jeg i skade for å sjekke slitasjen i bremsebanen, og fikk sporenstreks Frykta for at felgene, spesielt bakfelgen, kunne eksplodere med døden til følge ca. når som helst. Bremsebanene var merkbart konkave, og både ChatGPT og andre sikre kilder var tydelige på at dette ikke var bra.
Det måtte handles. Jeg måtte ha nye hjul.
Utfordringen var min Cannondale SuperSix Evo Hi-Mod Red Racing (jada) fra 2012 ikke har plass til moderne hjul, det er nemlig veldig smalt mellom kjedestagene. I tillegg begynner utvalget av hjul med hurtigkobling og felgbrems å bli veldig dårlig, spesielt hvis man har litt selvrespekt.
SuperSix-en ble opprinnelig levert med noen latterlig lette og smale Vision TC24-karbonhjul (1250g!) for pariserdekk (tubular, hvis du vil) og 22 mm Schwalbe Ultremo dekk, som jeg raskt byttet ut med Campagnolo Eurus-hjul med 15 mm innvendig bredde, bremsebane i aluminium, og Continental GP 4000 25 mm brede dekk.
Til tross for at jeg selv er svært aerodynamisk ville jeg ha lignende hjul denne gangen også: Sterke, lette hjul med nokså lav profil (rouleur, ikke grimpeur), tilsvarende Eurus-hjulene, og ikke høyprofil i carbon fribé. Karbonhjul ser kanskje penere ut, men jeg ville ha bremseband i aluminium.
Felger med 15 mm innvendig bredde er så å si utryddet, men etter grundig forskningsarbeid fant jeg ut at det sannsynligvis ville være plass til felger med 17 mm innvendig bredde, siden utvendig bredde bare ville øke med 1-2mm. Selve dekket ville jo får en bittelit annen profil, men ikke markant bredere.
Valget falt på Fulcrum Racing Zero Competizione, som er så å si samme hjul som Eurus, men med keramiske lagere. Campagnolo S.r.l. ønsker ikke at Campagnolo-deler blandes med andre, mer gemene komponenter, derfor egen merkevare levert fa søsterselskapet Fulcrum Wheels s.r.l.
Continental GP 5000 S og latterlig lette TPU-slanger ble montert, og det var plass i ramma! Jeg dro rett ut på testtur:
Det var ca. 10°C og duskregn, så det ble veldig få bilder. Egentlig bare ett (det øverste her) fra hoveddelen av turen, på østsiden av Østmarka, for der er det veldig mørkt.
Jeg hadde Kong Blinder (med dødninghode, selvsagt) både foran og bak, hadde vippet ned refleksflappen på Rapha «Classic Softshell»-jakka (utgått), og hadde i tillegg nytt Ravemen 500 frontlys montert i ny, fjong holder som holder både Garmin og GoPro. Det var en stille og rolig tur, og gleden var stor over å ha nye, minst like gode hjul som før.
Hjulene fungerte perfekt, og med Racing Competizione i navnet er alt som det skal være. 🤌
Men! Det var en våt tur, og det var fælt å høre hvordan det skrapte når de nye bremseklossene traff de kliss nye felgene. Det var bare vanlig regn og møkk fra pen og pyntelig asfaltsykling, ikke græwel, men det var nok smuss til at det åpenbart var slitasje på gang. Noe måtte gjøres!
Relativt kort tid etter at jeg var hjemme igjen fant jeg derfor fram rullehjulet! Det fikk jeg med på kjøpet da jeg, for flere år siden, en vinter det var elendig skiføre, kjøpte en brukt Tacx Bushido. Rullehjulet er et Shimano RS501, antageligvis det billigste Shimano leverer, og har hatt et rolig liv i trappeboden i mange år. Det så fortsatt nytt ut.
Så bestilte jeg et nytt RS501 forhjul til ca. 900 kr, og to Continental Gatorskin 25 mm dekk for krevende HTFU-sykling i nærmest ubegripelig utfordrende forhold (se over).
Resultatet av alt dette er selvsagt: Nye, nydelige Fulcrum Racing Zero-hjul til mange år med sykling i normale, episke forhold. Nye Shimano RS500-uværhjul for sykling i uvær, eller når jeg trenger den ekstra treningseffekten av 500 gram ekstra, roterende vekt.
Det finnes enkelte som hevder at skyting med potetkanon ikke er idrett eller sport, og disse kan umiddelbart ta dekning. Potetkanon er selvsagt både idrett og sport, av edleste sort! Skyting med potetkanon utfordrer både på det fysiske og psykiske plan, både hos utøver og andre som befinner seg i området – og anbefales følgelig på det sterkeste. I denne artikkelen tar vi for oss konstruksjon av en fin-fin sportskanon som lett skyter både poteter, lime og maiskolber over 250 meter.
Bildet ovenfor viser de viktigste ingrediensene og nyttig verktøy. Mye er kjøpt i sportsforretningen Biltema, og resten vil man enkelt finne i de fleste sportsentusiasters hjem og/eller sportsboder:
Vernebriller, eller bare noen briller du synes er stilige.
Hørselvern er en fordel.
Noe av det første man bør gjøre er å bygge en god arbeidsplass. Vi anbefaler å bruke uforholdsmessig mye penger på OSB-plater, og så spare det inn igjen ved å gjenbruke noen klassisk Luxo-lamper med 1300 lm LED-pærer for nesten blendende arbeidslys. Arbeidsplassen kan innbygges i et fjøs.
Komponentene skal monteres omtrent som på det første bildet. Bruk guffa som lim.
Noen av komponentene har et stort overlapp, da kan du være ganske raus og lemfeldig med guffa. Andre ganger er det bare litt overlapp og da må du være presis, bestemt og nøyaktig.
Det er bare å klemme og stappe delene sammen. Overskytende guffe tørkes av med en fille, som blir helt usannsynlig klinete, og det blir selvsagt alle klærne dine også, og klærne til eventuelle andre personer i nærområdet.
Ferdigstappet.
Enda et illustrasjonsbilde, for de litt tungnemme med lærevansker.
Etter å ha tørket vekk overskytende guffe et par ganger, vil du lære deg å bruke akkurat nok guffe til at det ikke må tørkes. Det er noe ubegripelig klinete drit å få vekk.
Her legges det en lekker fuge langs gummipakningen inne i brennkammeret. Erfaring som konditor er selvsagt en fordel.
Her er mesteparten av potetkanonen satt sammen. Det er guffe i alle skjøter (og på mye annet i området), og det er ikke tilfeldig at jakkeermet er brettet opp.
Nå skal selve løpet monteres. For å gjøre det mulig for poteten å komme seg ut av røret, må skjøtedelen av røret sages av. Hvis man glemmer dette, vil man få seg en overraskelse.
Løpet er saget av, og det fuges med guffe for montering.
Det er en stor fordel om man klarer å sette løpet ordentlig fast. Bruk makt, og kanskje gulvet som hjelp.
Så skal det borres. Bruk et ganske lite bor, mindre enn du ville brukt hvis du skulle forborret i tre. Det skal jo foregå en rekke kraftige eksplosjoner inne i brennkammeret, og da er det en fordel om skruene sitter skikkelig. Bor fra alle fire sider, altså 90°.
Når du er kommet såpass langt i prosessen er det helt på sin plass med en øl.
Så skrur du inn treskruer over alt.
Lokket på enden av brennkammeret kan godt festes ekstra godt. Her gikk vi for skruer hver 45°.
Tennmekanismen er fabrikert av Nitedals. Av politiske grunner markedsføres den som «peistenner», men det skal du ikke bry deg om. Du trenger bare de to ledningene, så hvis du har en tenner der gassen er brukt opp, er det perfekt. For maks HMS bør ny tenner sannsynligvis tømmes for gass, men det har vi aldri brydd oss med.
Knekk av «tuten» på tenneren (bruk gjerne en hammer for å banke «tuten» i stykker), og pass på at ledningene ikke ødelegges. De må klippes, men prøv å beholde dem så lange som mulig.
Hvis du er litt kjapp og klipper ledningene for korte, vil du bli misfornøyd.
Ledningene skal selvsagt inn i brennkammeret, gjennom to 2 mm hull du elegant borrer med 2 mm avstand.
Her stikker de to avisolerte ledningene in i brennkammeret, gjennom hvert sitt 2 mm hull. Det er selvsagt svært essensielt at det lages en gnist her når du trykker på avløsermekanismen på utsiden. Sjekk i et mørkt rom (gjerne i et fjøs), og vri og vreng litt på ledningene hvis det ikke gnister. Det kan være nødvendig å gjenta dette etter litt skyting.
Vent minst 12-24 timer til guffa har herdet.
Nå er kanonen ferdig.
Bonus: Bygg et kanonstativ.
Her ser vi en kanon på stativ. Det er lurt å prøveskyte med et justerbart innskytingsstativ før man bygger det endelige, rigide kanonstativet og monterer kanonen på stativet med patentbånd.
Her ser vi en annen type kanonstativ: Et portabelt angrepsstativ til geriljabruk i hyttefelt.
Skyting
Skyting for høyrehendte foregår som følger (linksskyttere får bare finne ut av det selv):
Skru av lokket til brennkammeret.
Stapp en potet inn i løpet. Poteten skal fylle hele løpet, og kan med fordel «skrelles inn».
Stapp poteten inn med stopperen, helt til den stopper i monteringsskruene. Du kan også måle med stapperen.
Hold lokket til brennkammeret i høyre hånd.
Hold hårsprayen i venstre hånd.
Spray hårspray inn i brennkammeret ca. ett sekund.
Skru på lokket, med høyre hånd, fort som faen.
Beveg hele kroppen over til den siden av kanonen der lokket til brennkammeret ikke peker. Det hender at det skytes av, og det kan lett gå 20 meter. Kortere hvis du har hodet e.l. i veien.
Blodsmak Sportsklubbs sportsbutikk er åpen fra og med fredag 15. april til og med søndag 9. mai (altså ikke datoen i bildet ovenfor). Kjøp så det svir!
En gang på senvinteren i 2018 spurte jeg på Facebook om jeg kjente noen andre idioter som kunne tenke seg å sykle Oslo – København i Kr. Himmelfart-helgen. Det gjorde jeg selvsagt! En rekke idioter syntes det var en kjempegod idé som de veldig gjerne ble med på, og mange begynte umiddelbart å gruglede seg til en internasjonal sykkeltur.
Noen uker senere var det greit å begynne å planlegge litt (men ikke mye), så jeg inviterte den entusiastiske gjengen til en titt på kart og sånn. Da viste det seg at det egentlig bare var én som ville være med: Terje! De andre hadde glemt at det skulle sykles, de hadde ikke tid likevel, hadde ikke syklet nok (haha), osv.
Samme det – Terje og jeg skulle på tur!
Planen var altså å sykle Oslo – København, som er ca 600 km hvis man kjører bil. Det betød, for oss, to overnattinger underveis, og en durabelig middag pluss overnatting i København, før retur med cruisebåt.
Vi fant nokså fort ut at det ble for mye logistikk. Hvor skulle vi f.eks. bo i København? Og hvorfor? Og det ble da veldig stress å ha en båt vi måtte rekke, eventuelt vente på, når den bare gikk én gang i døgnet? Hva om vi ikke kom fram – skulle vi betale for hotell og cruise likevel?
Løsningen ble selvsagt å sykle andre veien: København – Oslo. Da var det bare å komme seg til København, og så sykle hjem igjen. Lett.
Forberedelser
Siden dette var Kr. Himmelfart-helgen, var det nokså tidlig på sykkelsesongen – for én av oss. Terje sykler nemlig hele året, 15 km til jobb og 15 km hjem igjen, mens jeg hadde syklet totalt ganske nøyaktig 6 km før denne turen (det er mulig at 5 av de 6 kilometerne var selve turen fra Nordstrand ned til båten). Pytt-pytt!
Bortsett fra den kløktige endringen av sykkelretning, og litt nonchalant sjekking av avstander på Google Maps (200-250 km per dag går vel greit? Da blir det maks to overnattinger), planla vi ikke noe særlig. Vi satset på å sykle i de samme klærne hver dag, og vi hadde med et aftenantrekk: Underbukser, sokker (tror jeg), sandaler, lett bukse og t-skjorte av ull.
Ellers hadde vi med det man normalt tar med seg på en lang sykkeltur: Slanger, pumpe, dekkspaker, miniverktøy, GPS, telefon, lader, kredittkort, solkrem, osv. Vi hadde det meste på ryggen, og aftenantrekk o.l. i vesker bak setet (se bilder). Pluss tannbørste, tannkrem og deo. Det har man jo ikke med seg på alle sykkelturer.
Dag 1: Oslo – København, et cruise
Her er vi i fergekø i Oslo, toppfornøyde med optimalt cruisevær.De beste plassene på soldekket, og sol. Kan det bli bedre? Neppe.Joda!Adieu, Oslo!Etter hvert ble det kaldt på dekk, og vi trakk inn i baren. Aperol Spritz. Vi la det selvsagt ut på Instagram. Observer at Terjes sokker matcher interiøret.Vi satset på solfaktor 80.
Dag 2: København – Helsingør
Etter en innholdsløs natt på båten, med ganske bra lugar, uten snorking, var det på tide å sykle. Vi syklet rett fra bildekket og direkte til Helsingør. Det er flatt og flott, og man sykler visstnok gjennom ganske fornemme strøk.
Fornemt, dansk nabolag. Litt som Legoland.Sånn så jeg ut. Som seg hør og bør, syklet jeg i Raphas Brevet-trøye.Den har ekstra reflekser, og ekstra store, lommer. Praktisk.Vel fremme i Helsingør, etter 41 km sykling, fikk jeg beskjed om å restituere i 23 timer.Vi koser oss i fergekø, og gleder oss til et nytt cruise.Terje fikk en luke!Sånn så min sykkel ut, med alt parg og drass stroppet fast. Setevesken merkes ikke, unntatt når man går «a bloc». Det var det lite av.Nærbilde av 14-liters Apidura-seteveske. Den er vanntett og tipp-topp på alle måter.Adieu, Danmark!
Dag 2: Helsingborg – Varberg
Cruiset fra Danmark til Sverige var betydelig kortere, og her var det heller ingen bar, verken på eller under dekk, der man kunne ta seg en velfortjent drink – som på cruiset dagen før. Det gikk likevel greit, og like etter at vi ankom Sverige syklet vi oss øyeblikkelig bort i et virvar av rundkjøringer og parkeringsplasser i havneområdet.
Så syklet vi nordover. Siden vi nå var i Syden, var det godt og varmt, og vi hadde til og med medvind. Det er noe som heter Kattegattleden, som er en skiltet turvei omtrent hele veien langs kysten. Den er fin å sykle, hadde vi fått beskjed om.
Det var den, selv om det var litt dårlig skilting noen få steder, og selv om stien ledet inn på noen skogsveier et par ganger. Det gikk fint med 25 mm dekk og perfekt teknikk. I 2018 ble Kattegattleden kåret til årets sykkelvei i Europa, men det visste ikke vi.
I Varberg bodde vi på et ganske fint hotell, som jeg har glemt navnet på. Var det Scandic?
Strategien var uansett hver dag å sykle til vi ikke gadd mer, eller det ble mørkt, og så: Opp med telefon, finne ut hvor neste by/tettsted var, finne et passende overnattingssted på booking.com, ringe hotellet og bestille direkte. Da kunne vi nemlig også sjekke om det var greit å ha med sykler som måtte stå sikkert om natten.
Bonus: Huske å spørre hvor lenge kjøkkenet er åpent, og om de eventuelt kunne spare et par middager til oss. Det gikk flott, og i Varberg var det to ferdige, kjøleskaptempererte, middagstallerkener da vi rullet inn i 22-tiden. Og to digre stärköl. Hver.
Sverige, altså. Det er ikke så verst.Ingen tvil om at vi var i Syden.Øde, svensk landevei. Passe varmt, og passe medvind.Kattegattleden er ganska bra skiltet. Her går den til høyre. Det er 269 km til Göteborg.Av og til går Kattegattleden inn i skogen, og som regel er det helt fint å sykle på landeveissykkel.Grei skogsvei. Dette var ikke den verste. Mange liker jo sånt nå. Folk med ironiske tatoveringer kan ikke få nok grus og rural autensitet.Varberg, omtrent. Et majestetisk panoramabilde, som WordPress velger å vise ekstra lite.Her har vi syklet 190 km, og da må vi har vært i Varberg. Lav snittfart, that’s how we roll. Også stopper vi ikke tiden når vi tar pauser.På hotellet i Varberg spurte de om de kunne stille ut syklene våre til de andre gjestene. Klart det.
Dag 3: Varberg – Lysekil
Neste dag dro vi videre. Plutselig møtte vi langturfenomenet Helge Grytnes, som vi såvidt hadde snakket med på cruiset fra Oslo til København. Han hadde omtrent samme plan som oss, men var i betydelig bedre form, og skulle dessuten ta til venstre over Oslofjorden etter hvert, og sykle til .. var det Hovden? Uansett: Helge senket farten litt, og vi syklet sammen en stund. Vi rakk både en rask lunsj på et gatukök og en standsmessig burgerlunsj på en restaurant ved en golfbane. Hyggelig!
Köttbullar och kolabrus.Helge og Terje på restaurang.Grus!Asfalt!Burger! Dette var på restauranten til en golfbane. Stay classy.Alltid stas å sykle langs havet.Helge gikk i brudd!Vi rakk et slags minicruise i Sverige også. Ingen bar.Krydde av folk.Et fantastisk måltid! Kvalité och finess!Her har vi syklet tempo i stappmørkt i flere kilometer, for å rekke siste fergen over til Lysekil. Det gikk! For å feire det, la jeg igjen den ene «Sanuk»-sandalen min på dekk i det vi syklet videre på andre siden.Adieu, Sanuk! Det var ikke lov å gå på denne delen av bildekket, og jeg orket ikke å prøve å få tak i de som jobbet der. Men: Jeg fikk kjøpt nøyaktig samme på internettet, samme kveld. Suksess!I Lysekil bodde vi på Grand Hotel Lysekil. Såpass bør det være. Vi kom etter at alle i Lysekil hadde lagt seg, så vi fant nøkkelen på avtalt sted og tok med alt inn på hvert vårt enkeltrom. Jeg drakk opp begge ølene i minibaren, og spiste begge sjokoladene også.
Dag 4: Lysekil – Oslo
Siden dette skrives nesten to år etter turen, husker jeg ikke noe spesielt av starten på turen videre fra Lysekil. Jeg mener det var en del skau?
Et av de store høydepunktene på turen var en fyr vi møtte på et gatukök seint på kvelden (under köttbullemiddagen på bildet litt lenger oppe). Han spurte hva vi drev med, og vi sa vi syklet fra København til Oslo. Han kunne ikke helt forstå at vi hadde helt vanlige liv i Oslo, med leiligheter, jobb og det hele. Etter at vi forgjeves hadde forsøkt å forklare at vi bare syklet fordi vi likte et, sa han: «Men varför har ni valt detta livet?!»
Et slags mellommåltid et sted på Bästkusten.Er det Norge eller Sverige? Hah! Alle ser at det er Sverige, for i Norge har vi gul midtstripe.Gränsen.Det er fint i utlandet, men jammen er det stas å komme hjem til Norge igjen, og det fantastiske, norske kjøkkenet.Vi møtte en tysk herre som var på litt lenger tur enn oss. I følge bloggen hans, stoppet turen i oktober 2018, etter ca. 7 år på veien. Rrrrrrespekt.Fra surfeeldoradoet Sarpsborg.Den siste knekkeren: Opp på broa i Sarpsborg.
Refleksjonsnotat
Så, hvordan var det? Helt suverent!
6 km er helt perfekt grunnlag for en sykkeltur av denne typen, jeg hadde ikke antydning til problemer med noe som helst.
Det største høydepunktet var nok «Men varför har vi val detta livet?!«, og det var også fint å sykle i solen langs øde, svenske landeveier med medvind i 40 km/t uten å slite. Egentlig var det veldig mye bra sykling. Mye fine veier, stort sett bra vær hele tiden, og ingen nevneverdige problemer av noe slag.
Et slags blaff av uro inntraff da bosset i baknavet mitt plutselig sluttet å lage lyd et sted i nærheten av Rygge. Den liflige summingen fra Campagnolo-bosset var borte vekk! Sånt skjer jo typisk rett før det går i stykker, og jeg tenkte med gru på å måtte ta toget den siste biten hjem. Heldigvis gikk det greit: Med veldig forsiktig og jevn tråkking kom jeg meg i mål.
Totalt ble turen på 758 kilometer. Litt lenger for Terje, for han syklet ca 15 km videre hjem etter at bildet under ble tatt. Chapeau!
Det er mange flere som har Vipps enn PayPal, i hvert fall hvis vi nøyer oss med å telle de som bor i Norge. Til utenlandske medlemmer tilbyr vi klassikeren overføring rett til konto (15037654733).
Blodsmak Sportsklubb betaler nå kun lusne 2,50 kr i gebyr pr innmelding med Vipps, mot 6,20 kr hos PayPal. Vi har redusert innmeldingskostnadene med 60%! Det er et kupp. Styret planlegger et råflott og overdådig julebord med disse pengene.
Du kan nå leve 100% kontantfritt, siden du slipper å ta ut penger i minibank, sette det inn i kredittkortet ditt, finne en café med trådløst nett, laste opp kredittkortet til Paypal (som du ikke har fått deg allerede), og så betale med PayPal-kredittkort-kombinasjonen, som gjør at Blodsmak Sportsklubbs styre må styre med manuell overføring til norsk bankkonto, osv. Dette er det nå slutt på. Huuusj!
Mange av Blodsmak Sportsklubbs medlemmer har fortsatt en del egne tenner igjen, og det er derfor med stor glede klubbens styre i dag annonserer en meget gunstig rabattordning:
Til tross for at Colosseumklinikken har et helt forbløffende moderne og langt fra middelmådig tilbud, mener vi dette er en klassisk vinn-vinn-situasjon: Blodsmak Sportsklubbs medlemmer får lavere tannlegeutgifter, og tannlegen vår får flere kunder. Kanskje det betyr mindre jobb, og mer tid til familien og/eller bilen på bildet.
(Som en liten kuriositet kan styrets middelmådige leder opplyse om at han vokste opp i huset som kan skimtes i bakgrunnen på bildet, og at startstedet for «boksen går» og «slåball» var på veien rett bak bilen.)
Luene er her! Blodsmak Sportsklubb arrangerer derfor et lite restitusjons- og lueutdelingstreff på Peloton Oslo torsdag 20. august (i overimorgen) kl 18-20.Middelmådige representanter fra styret vil være lett gjenkjennelige.
Som kjent er det servering av både det ene og andre på Peloton, og vi håper så mange som mulig prioriterer en tur innom! Det er helt ok å bare svippe innom for en espresso og lueoppsnapping også, altså.
Og: Hvis noen IKKE har kjøpt, kan vi høyst sannsynlig ordne det også. De som bor mer sentralt enn Oslo vil få tilsendt luene de har bestilt. Spørsmål?
Blodsmakere! Vi har vært i kontakt med ny leverandør og er nå klare for å motta bestillinger på denne lekre sykkelluen. Vær kjapp for å sikre deg Blodsmak Sportsklubbs svært eksklusive sykkelluen.
Pris er 175 kr per stk. Kjøper du 3 stk betaler du kun 500 kr. Alle priser er inklusiv frakt. Sykkelluen er av ekte italiensk kvalitet, nærmere bestemt Nalini. Luen kommer bare i én størrelse: middelmådig.
Betaling foregår via Paypal og bestilling må gjøres i løpet av en drøy uke, siste frist er mandag 29 juni kl 20.00.
Tusen takk til alle som kom på Blodsmak Sportsklubb-klubbkveld- det ble jo en enormt middelmådig kveld! Hatten av for Morten, Andreas, Bjørge og alle i Scandinavian Photo (FotoVideo), og til legendarisk foredrag av legenden Knut Knutsen, briljant poesi- og konferansierjobb av Arild Eriksen, suveren vinsmaking fra Mimi og Jan Erik i Arctic, overdådig mat fra Juan Serrano – jøjes, for en kveld! Les videre →
Mange (ok, ingen) har ringt og sendt epost og spurt: Hvorfor tar ting så innmari lang tid?! Hvor blir det av DeLuxe-pakker, hvorfor har dere ikke laget sykkelluer, og hvor blir det av sommeren? Jo, det skal vi si dere! Les videre →
Hallo, viktig melding! Tirsdag 2. juni blir det Blodsmak Sportsklubb-klubbkveld med meget kjente fjes og en rekke middelmådige overraskelser. Det blir hos Scandinavian Photo i Møllergata 4 i Oslo, og det blir stas! Nå er en del av programmet klart.
Er du en dynamisk og effektiv persjon som forventer effektivitet? Klart du er! Da har du sikkert irritert deg litt over at det er temmelig plundrete å ta med speilreflekskameraet på tur. Enten må det dingle rundt nakken (og kanskje en arm) og være en god del i veien, eller så må det oppbevares i sekken, og da er det så plundrete å ta det ut og frem at det ofte blir liggende der litt mer enn det burde («Hei, folkens! vent litt til – igjen – så skal jeg ta av meg sekken, fiske opp kameraet, ta et bilde, og forsinke alle enda et par minutter – igjen!»). Hvis dette høres kjent ut, kan det hende at Peak Design Capture PRO Camera Clip (PRO, ja) er noe for deg.
Som vanlig har Original gitt oss to nettbutikker, der man må logge inn med to forskjellige brukernavn for å få tilgang til alle varene. Se tidligere saker med alle detaljene. Dette er den korte oppskriften:
Blodsmak Sportsklubb skal lage t-skjorter! Med krage og knapper! For å sikre oss helt eksepsjonelt middelmådig design, utlyser vi herved en designkonkurranse med fin-fine premier: Utenlandske penger, sokker, overraskelser og alt mulig! Les videre →
Gaustatoppen: Perfekt destinasjon for en dagstopptur! Du kan dra etter frokost og være tilbake til happy hour (forutsatt at du selv bestemmer når happy hour starter). Gaustatoppen er 1883m høy, og du får ca 1000 meter kjøring. Det er akkurat passe langt å gå opp, og du kjører helt tilbake til bilen. Etterpå kan du ta Krossobanen og spise middag på Gvepseborg, en fin, ny, lokal restaurant med super mat og flott utsikt til der du har vært.
Herrene Geir Stian Ulstein og Tor Simen Ulstein har begått boken Drømmenes fjell: Legendariske klatringer i Tour de France, og omslaget tyder på at dette kan være noe for Blodsmak Sportsklubbs medlemmer. Spartacus forlag disker derfor opp med et medlemstilbud: Spar en hundrings, og få den (boken, altså) gratis levert.
Mange av Blodsmak Sportsklubbs medlemmer har fortsatt en del egne tenner igjen, og det er derfor med stor glede klubbens styre i dag annonserer en meget gunstig rabattordning:
Tusen takk til alle som kom på Blodsmak Sportsklubb-klubbkveld- det ble jo en enormt middelmådig kveld! Hatten av for Morten, Andreas, Bjørge og alle i 
Hallo, viktig melding! Tirsdag 2. juni blir det Blodsmak Sportsklubb-klubbkveld med meget kjente fjes og en rekke middelmådige overraskelser. Det blir hos 
Blodsmak Sportsklubb skal lage t-skjorter! Med krage og knapper! For å sikre oss helt eksepsjonelt middelmådig design, utlyser vi herved en designkonkurranse med fin-fine premier: Utenlandske penger, sokker, overraskelser og alt mulig! 
