Lang klistertur i Østmarka

Denne uken ble den tradisjonsrike hverdagsturen til Kikut byttet ut med en ekstra lang runde i Østmarka (ok, runde og runde, det ble i hvert fall et slags Østmarkspotpurri). På grunn av tropisk hete (+4°C) ble det tatt i bruk klister, med alt det innebærer.

Vi begynte selvsagt ikke turen frivillig med klister (det er tross alt mars), men med VR60. Så langt kom vi før vi fant ut at det hadde vært greit med et snev av feste:

596m, ja. Det var imponerende bakglatt, og vi orket ikke en gang fullføre den første bakken. Vi strødde ski og staver jevnt utover løypa, fisket motvillig frem klistertuben, og gikk til verks. Mens vi var travelt opptatt med å fordele svineriet under skiene (og oppå skiene, på hanskene, bukser, jakker, etc), kom en fyr susende ned bakken vi gjort om til Mikado:

  • Mann: «Fløtt dere! Faen!»
  • Jeg: «Unnskyld! Håper det ikke ødela hele dagen din!»
  • Mann, nå et godt stykke lenger nede i bakken: «Hva var det?!»
  • Jeg: «Unnskyld!
  • Jeg: «Og noe annet!»

Vel-vel, tross avbrytelser fra folk som har det vanskelig (og en hyggelig fyr som like etterpå suste forbi uten problemer), fikk vi klisteret på plass:

Etter dette gikk alt meget bedre. Vi hadde treskruefeste (spikerfestets sta fetter), bare såvidt antydninger til kladder, og føret holdt seg omtrent likt (eller like varierende) på hele turen. Skarpt føre og god gli, og tilsvarende stemning i gruppen.

Vi kom etter hvert frem til Vangen, og etter litt diskusjon fant vi ut at 17km ikke var under en tredjedel, men faktisk bortimot halvveis. Dette ble feiret med banan og trippel nytelse:

Minneverdig kommentar før vi kom frem til Vangen:

Der er det et lys! Det er enten Vangen, eller en stjerne.

Det var som sagt skarpt føre, og det ble mye staking. Faktisk har vi kommet frem til at ca 30 av de 42 kilometerne var staking. Stakingens høydepunkt var over Nord-Elvåga, der sporene var av ren is. Vi fikk raskt inn rytmen/monotonien, og i løpet av de ca 3 kilometene med uavbrutt staking noterte vi maksfart på 25km/t.

Etter Vangen gikk vi uransaklige veier uten å sjekke spesielt nøye hvor vi var, og etter hvert var vi tilbake der vi hadde vært før. Det skjedde faktisk to ganger. Så, etter en god del staking, kom vi til Mariholtet. På turen over vannet fikk vi skrapet av en god del smøring, akkurat nok til at det ble bakglatt den siste biten hjem, men ikke nok til at vi slapp unna renselsesprosessen (se under).

Her er turen som vist i Garmin Training Center, hvis man har ordentlig kart installert – klikk for stor versjon:

Mer detaljer og dilldall på Garmin  Connect (bytt til Google Maps der, da vel?).

Alt i alt var dette en vellykket og temmelig lang tur for en mandag, og all stakingen har sikkert gjort godt både for mage- og armmuskler. 42km med 13km/t i snitt må sies å være godkjent (jeg holdt meg bakerst i gruppen så å si hele turen). Det kan hende det hadde vært like greit med skøyteski, og det kan hende neste langtur legges til et terreng der det blir noe mer diagonalgang.

Etterspill

Det spesiellt med klisterturer er at man ikke er i nærheten av å være ferdig når man kommer hjem. Det er nemlig da renselsesprosessen begynner. Kropp og klær blir normalt klisterfrie etter henholdsvis douche og vaskemaskinvask, men skiene krever mer arbeid:

Nedenfor har jeg funnet frem en del av remediene: 4-5 liter sitrusvask og nok fiberpapir til å gå Christo og Jeanne-Claude i næringen:

I tillegg trenger man en sikling for å skrape av det verste, randsikling for å få opp guffet i midtranden, sterk såpe til håndvask og ikke minst en vørterøl å restituere med til slutt.

Så kan man til slutt begynne helt på nytt igjen: Pusse opp smøresonen med sandpapir, smelte inn grunnvoks og kanskje litt V40, glide med noe man tror vil passe til temperaturen på neste tur (for det blir jo ikke klister), gni av litt klisterrester man overså (kanskje på bindingen?) tross nøye arbeid, osv..

Dette innlegget ble publisert i rapport og merket med , , , , , . Bokmerk permalenken.

4 svar til Lang klistertur i Østmarka

  1. øyvind gjermshus sier:

    Jaja, det virket jo stas. Inger Elise (altså bakertjenesten as, ja martine) og jeg gikk fra sognsvann til Kobberhaughytta og hjem igjen. Det var nok for oss.

    Det du kan forberede deg på Christian er klistersesongen. Den er i gang, og er fantastisk. Varm inn et tynt lag med isklister, altså et blått klister for mange minus, og velg dagens assorterte klister, evt pakk inn med tørrvoks.

    Ingen grunn til å klage. Innvarming av grunnvoks trenger man vel neppe å gjøre før neste sesong, dersom det ikke kommer nynsø vel og merke.

    Idag var det team KTL – klubbmesterskap. Det var hardt.

    • CL sier:

      Imponerende med medbragt baketjeneste, det kaller jeg service! Jeg er ganskwe bortskjemt selv – etter turen ovenfor kom jeg hjem til kald vørterøl, ferdiglaget smoothie og påslått fjernsyn.

      Takk for klistertips, skal vurdere å grise til strykejernet etter hvert, men siden jeg planlegger et nytt høydetreningsopphold til helgen (de neste to dagene er jeg heldigvis opptatt med andre ting), blir det forhåpentligvis deilig, deilig VR40 på neste tur.

      Jeg skjønner at klubbmesterskapet var hardt, siden du sliter med å stokke bokstavene i TKL riktig. Sterkt å arrangere klubbmesterskap hver uke, forresten.

  2. engelski sier:

    Enig med KTL. Anbefaler at klister appliseres med håndledd. Ikke noe grunn til å frykte klistersesongen når det er lett å fjerne ved å gni hendene i bukse. Grunnklister/isklister kan varmes inn med konas hårføne når hun er ut på handletur.

    Klister er også lett å fjerne fra skiene. Legg fiberlen på klister og sprut baserens på papir. Dermed bruker man plastsikling/skraper til å skrape av hele dritten.

    Husk å rense hendene ved å tørke dem på bukse.

    Lykke til

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.