Aarbakkerittet Lysebotn – Bryne 2011

Aarbakkerittet Lysebotn – Bryne er 148km langt og det er 1900 meter klatring. Omtrent 950 av dem er i én bakke, rett etter start:

Forberedelser

Som vanlig har jeg hovedsaklig hvilt meg i form, med mengder med god mat og drikke. Etter ferien ble dette kombinert med ca 8 timer stillesittende arbeid hver dag. I tillegg har jeg  blant annet syklet Sørensens sløyfe, en runde på Oslo øst med mange små knekkere. Å sykle superbratte småbakker på 50-200m er selvsagt perfekt trening for seige bakker på mange kilometer.

Øyvind hadde forberedt seg omtrent som meg, med å «spise, spise, spise og drikke, drikke, drikke».

Bjarte hevder å ha «syklet en del intervaller».

Javel?

Vestover

Baketjenesten (og Øyvind) var allerede på plass borte på Vestlandet, og Bjarte og jeg kjørte bort på fredag. Da så det blant annet sånn ut:

Norsk snaufjell på sitt absolutt beste. I virkeligheten er det skarpt. Vi skal snart sykle her. Det burde alle gjøre.

Rittbasen/hovedkvarteret var strategisk plassert på Bersagel, for derfra var det bare 10km til Lauvvik fergekai, hvor båten til Lysebotn (og altså starten) gikk fra:

Dessuten ligger Baketjenestens familiehyttepalass på Bersagel:


Baketjenesten hadde altså skaffet oss base med helt suveren beliggenhet (at parkeringsplassen var en svært myk gressplen, faktisk så myk at vi måtte harve oss løs med Quattro etter to dagers nedsynking, ser vi bort fra).


Våpnene: Trek (Baketjenestens, ikke konkurranse), Trek (Germs), BMC (Bjartolini)og Canyon (Blodsmak). Racing.


Ærlig talt, Bjarte! Dette er ikke racing!


Utpå kvelden åpnet Øyvind endelig rittkontoret, og fordelte startnummer og annen rekvisita. Bjarte var godt fornøyd med denne ordningen.


Langeposene hadde en farge som selv sløvslitne syklister skulle få øye på. Rusken var vår hovedsponsor (enten dét, eller så måtte vi følge med om det lå noe i veikanten som vi måtte plukke med oss).


Siste finpuss: Chiper festes.


Ærlig talt, Øyvind! Dette er ikke racing!

Vi la oss før midnatt, og bare Inge Elise og jeg drakk øl denne kvelden.

Rittdag!

Jeg hadde vekketelefonen på 06:45, men våknet 06:15 av noe jeg tror må ha vært en blanding av konkurransenerver (10%) og en sånn utendørs sylinderuro som lager plingplonglyder i vinden (90%).

Etter bare en snau halvtime med vriing og vending i sengen var det på tide å stå opp og gyve løs på dette:


Rittfrokost. Det var selvsagt ikke spart på noe.

Vi lagde matpakker som vi skulle spise på båten. Etter litt fram og tilbake endte vi med å satse på halvlyse rundstykker, siden det mørke rugbrødet kanskje hadde for lange karbohydrater.


Lauvik brygge, hvor båten inn til Lysebotn gikk.


Vi tenkte vi skulle vente til alle andre hadde gått ombord, så kunne vi bare snappe opp syklene våre (som sto ytterst) og begynne oppvarmingen med en gang vi kom til Lysebotn.


Resultatet var at vi kom på båt nr. 2, Fjordfart (sett inn engelsk vits her).


Syklene våre: Sånn ca midt i.

På båten var det stappfullt av syklister, og så å si bare herrer. Mange virket ekstremt rutinerte, og hadde stålkontroll på næringsinntak, skifte av antrekk når vi nærmet oss Lysebotn, handling i kiosken, dokø, osv.

Vi satt der med matpakkene våre, og angret på at ingen hadde med penger så vi kunne kjøpe noe å drikke. Urutinert.

Jeg spurte en fyr i dokøen om han hadde syklet før. «Ja, 13 ganger.»

Vi satt på venstre side av båten, og jeg tok blant annet dette bildet i løpet av den timeslange turen:


Prekestolen.


Tilbakeblikk: Lysefjorden.


Frislipp av syklister i Lysebotn.

Opplegget med båt var veldig bra. Ikke noe stress, topp rutiner og komfortabel transport.

Fremme i Lysebotn gikk vi umiddelbart til en utendørskran og fikk oss litt å drikke. Jeg var litt usikker på om det var drikkevann, men tok sjansen. Det tar jo noen timer før man blir skikkelig gæern i kørja uansett.

Fra Lysebotn kan man se opp til Ørneredet, som også heter Øygardstølen. Fjellsiden er veldig/satans bratt, og jeg kunne ikke se veien i det hele tatt (nå vet jeg at en del av den går i tunnel). Det er veldig/grusomt langt opp til Ørneredet, og da er det jo fint å huske på at det ikke er toppen, men heller ca halvveis.


Utsikt opp til Ørneredet.

Når man kommer til Ørneredet får man nemlig øye på mer av veien, langt, langt, langt der oppe (hvis man sykler i mitt tempo vil man da også se syklister langt, langt, langt der oppe).


Aarbakkerittet har tradisjoner langt tilbake, og her er et 23T tannhjul fra den gangen syklene var større og tyngre. Ørneredet i bakgrunnen.


Bjarte leverer baggen med overflødig sykkelutstyr, så den kan transporteres til målområdet (baggen inneholdt ikke podiumsko, noe som neppe er racing).


Og vi er i gang!


Neida, det er vi ikke. Selv om jeg hadde kamera på ryggen under hele rittet, rakk/orket jeg ikke ta det opp én gang for å ta bilde.


Lysebotn. Stille før start.


«Åh, herreguuud, altså! Skal det ikke starte snart, eller?»


Straks start. Landeveismoten står ikke tilbake fra langrennsmoten.

Rittet

Som nevnt, tok jeg null bilder. Jeg rakk det ikke. Med en gang starten gikk, gjaldt det å kreke/trille/sykle i stim over startmattene, og bæng så var det i gang. I tillegg til å ikke rekke å ta bilder, rakk jeg heller aldri å ta av meg vesten eller de løse ermene. I det hele tatt var det veldig mye mer stress og jobb å sykle ritt enn det er å dra på rolig langtur med gutta.

Bakken og hårnålssvingene startet omtrent med en gang. Bakken er lang og bratt (se høydeprofilen), og selv om jeg nylig har syklet lange og bratte bakker rundt Bourg d’Oisans (Alpe d’Huez, Col du Galibier, etc), var dette betydelig mer slitsomt. Det var akkurat som om alle skulle rekke noe, som om noe hastet.

Jeg hadde planlagt å ligge på maks 165 i puls opp bakken, for med høyere puls blir beina stive som pinner. Med en gang bakkene startet gikk pulsen rett opp i 170, og ble der (og vel så det). Heldigvis stivnet ikke beina (da), og de ble ikke til gelé heller. Jeg tråkket og tråkket, og prøvde å holde meg på 165-170:

Jeg syklet forresten med kompaktkrank (50/34) og 11/25-kassett. Det gikk greit, men 27 hadde sikkert vært fint.

Er det best å gire 1-2 gir ned og stå og trå i innersving, eller er det bedre å sitte i yttersving? Jeg prøvde litt av hvert, og det var i hvert fall greit med litt variasjon.

Etter noen svinger syklet vi inn i tunnelen. Der var det mørkt, så jeg festet brillene på hjelpen. Pro. Noen sekunder senere hørte jeg «sproing!» og så lå brillene på asfalten, foran hundrevis av syklister som nesten ikke så hva de drev med. Ikke pro. Jeg rakk akkurat å tenke hvor dritt det ville blitt å sykle uten briller i utforkjøringene, før jeg fikk stotret meg rundt og plukket opp brillene – helt uskadd!

I dette skjebnesvangre øyeblikket passerte Øyvind meg. Han hadde syklet seg opp og akkurat kommet seg på hjulet mitt (chapeau!), og i det jeg fikk  teknisk trøbbel, kjørte han forbi. Han rykker (sammen med alle andre)! Her venter man ikke på en venn som har problemer, nei (dette kommer jeg tilbake til senere). Jeg merket ikke noe til dette, og ante ikke en gang at Øyvind var i nærheten.

Ute av tunnelen, etter brillehendelsen, så jeg Øyvind 50-100m foran meg opp nesten hele bakken, og trodde selvsagt at jeg hadde ligget bak han hele tiden. «Øyvind er i bra form, ass.» Jada.

Bjarte forsvant med en gang starten gikk, og så så vi han ikke får vi kom i mål – og han hadde ventet i 40 minutter.

Det var skikkelig nedtur å komme opp til Ørneredet og se hvor mye stigning det var igjen, spesielt siden jeg husket høydekurven og visste at den første toppen bare var begynnelsen på toppene. Forarbeidfaglig svakt at jeg ikke hadde sjekket hvor i bakken Ørneredet lå, og det jeg husket fra fottur til Kjerag for noen år siden var ikke nok. Bakken virker ikke så lang i bil.

Med en gang jeg kom over toppen (eller den første av toppene), prøvde jeg å ta igjen gruppen foran. Jeg kjørte som en gud (syntes jeg), og tok kanskje innpå 100m. Så ble jeg antageligvis tatt igjen av en gruppe, for plutselig var det folk på alle kanter, og det var noe som lignet på føringer. Så var det en ny topp. Og utforkøring. Og litt kupert. Og svinger. Jeg ante ikke hva som ventet over neste høyde/topp eller rundt neste sving.

I utforkjøringene ned til Lyseheia (riktig?) gikk det unna, og i en høyresving ved en bekk var det en som hadde kjørt rett ut. Guffent! Det var allerede flere som hadde stoppet, så jeg freste forbi. Senere møtte vi en ambulanse. Håper det gikk bra med vedkommende!

Det var selvsagt helt fabelaktig å få kjøre i nedoverbakke etter å ha slitt opp nesten 1000 høydemeter. Siden det var syklister over alt (jeg lå jo ikke helt foran), ble det litt forsiktigere enn ellers, men likevel frisk kjøring.

Etter hvert kom vi ut i flatere terreng, men ikke uten denne omveien:

Virker veldig unødvendig. Kan det ha vært i nærheten av Ånestøl, kanskje?

Etter Fisketjødn var det litt klatring igjen, og så ble det flatt i 15-20km. Da ble det rulle! Basert på min erfaring med å sykle rulle i ritt (den er null), syntes jeg rulla fungerte bra. Jeg tipper vi var 15-20 stykker, og selv om det ikke gikk rasende fort, gikk det i rundt 40km/t. Ikke ble jeg spesielt sliten heller.

Her dukket også Øyvind opp igjen, og vi rullet avgårde i samme rulle. Hyggelig!

Og stress. Det var strevsomt å sykle rulle, og mye å passe på. Noen virket ikke som de hygget seg i det hele tatt, og noen fikk tydelig beskjed om å tette luker, følge med, etc. Noen fikk også høre «bra jobba!» så det var vel egentlig greit. Jeg klarte meg uten ris/ros, men det var uansett ingen tid til å ta av vest eller knipse bilder.

Jeg hadde selvsagt håpet på medvind hele veien, men det virket som det blåste litt fra alle kanter, og mye fra siden. Akkurat over toppen av Lysebotn-bakken blåste det kraftig motvind, takk for dét.

Ved ca 55km var det en klatring som, såvidt jeg vet, bare heter «Rv 45 climb«. Den hadde jeg lagt merke til på høydeprofilen, og jeg kom meg opp uten store problemer.

Etter den var det nemlig klart for over 40km med gloriøs utforkjøring! (Kun avbrutt av en liten klatring). Dette hadde jeg gledet meg til: Frese nedover Hunnedalen i medvind i mach schnell, og kanskje slå Valdresflya-rekorden fra Jotunheimen rundt i fjor (86km/t).

Vel-vel, i virkeligheten ble det jobbing nedover store deler av «utforkjøringen», og mange steder gikk det dessverre ikke for fort for 50-11. Øyvind og jeg ville ta igjen gruppen vi hadde foran oss, men de ség sakte, men sikkert avgårde uten at vi fikk gjort noe med det.

Ved ca 95km, ved Oltedal, sto Baketjenesten med familie klar for langing. Herlig!

Bjarte kom selvsagt til langing flere timer før Øyvind og meg, og med sine eminent rutine holdt han flaskene klare til utbytting – med et smil:

Bildet over, og de neste, er tatt av Inger Elise (Baketjenesten).

Lenge etterpå kom Øyvind og jeg (legg gjerne merke til min elendige plassering i veibanen – foran til venstre):

Øyvind og jeg var blitt enige om å ta en liten pause ved langing, kanskje et minutt. Jeg rakk å gnofle i meg en «Smash»-sjokolade og drikke en halvliter vann, så kastet vi oss på syklene igjen, med nye flasker og nye sjokolader i lomma. Da hadde vi selvsagt mistet gruppen vår, og det hjalp neppe at jeg 10 sekunder senere kom på at jeg hadde måttet tisse siden Ørneredet, og måtte ha en ny (lyn)stopp.

Ivar ga oss sekundering: «Jada, dere rekker nok fram før det blir mørkt». Øyvind venter på at jeg skal få i meg den knusktørre Smash!-sjokoladen min.

Så var vi i gang igjen 4 sekunder senere ble det en liten tissestopp):

Baketjenesten ga meg en bolle på langingen, og den brukte jeg hele bakken på å spise. Bakken var drøy, og kan studeres på Strava.

Jeg vil fraråde alle som syklet å ta med seg Smash-sjokolade. Jeg syntes navnet «smash» passet bra til sykling, men det er innmari tørre greier. Når man er sliten og andpusten vil man ikke spise noe som er så tørt at man begynner å hoste, og faktisk må spytte ut halvtygget sjokolade. Hvor mange sekunder tapte jeg på kreftene jeg sløste bort på Smash-hosting?

Øyvind og jeg fant en ny gruppe, men her var det svak disiplin (og/eller bein). Det var spredte tilløp til bra rulle, men mange ganger kom det ingen opp etter meg (og andre), og det er jo litt irriterende å ha 5-10 stykker som bedriver «wheel-sucking» etter 5-10 som jobber.

Øyvind og jeg holdt sammen (mer om dette senere), og selv om det rullefaglige var skrøpelig, syklet vi i en slags klump.

Det sto imponerende mange langs løypa og heiet. Folk hadde rigget seg til i campingstoler, langet til både kjente og ukjente, og det var heiing og kubjeller og skikkelig stemning. Gøy!

Etter hvert fikk jeg ekstremt lyst på kolabrus, men jeg hadde jo allerede fått langing (og glemt å bestile cola av Baketjenesten), og nærmeste cola var i Bryne, 30-40km lenger framme.

Så: Overraskelse! En dame i gruppen fikk en cola fra en fremmed da jeg lå rett bak henne, og da hun kastet den fra seg etter bare å ha drukket halvparten, var det omtrent som dette:

Litt senere så jeg en umåtelig flott fyr i veikanten med to colabokser, og da fikk jeg den ene! Fantastisk! Det er lett den beste colaen jeg kan huske å ha drukket. Takk og takk og takk og takk, fremmede langer!

Jeg drakk og storkoste meg, og syklet en stund med boksen i hånda, siden jeg ikke ville kaste den i veikanten – dette var jo et turritt, og det er dårlig stil å slenge fra seg søppel. Etter en stund innså jeg at det var lite søppelkasser langs veien, og endte med å kaste boksen bort ved et av skiltene som viste hvor langt det var igjen til mål. Kanskje noen plukket den opp?

På en flat strekning (som jeg ikke aner hva heter) gikk det en velt i feltet vårt, bare noen få meter bak oss. Jeg vet ikke hva som skjedde, men hørte høy piping/skraping og noen som ropte/skrek. Ekkelt. Jeg snudde meg kort, og så at flere hadde gått i bakken. Det sto en del folk og biler like ved, så de fikk vel hjulpet til. Håper det gikk bra..

Mot slutten, da det var rundt 30km igjen, gikk løypa på svingete småveier i kupert terreng. Jeg husket ikke om det var noen knekkere igjen, men visste at det var en markant oppoverbakke rett før mål. Den skulle jeg spare meg til, og ikke gå på en Brink.

Hvis jeg hadde vært litt bedre kjent, hadde jeg visst at det ikke var noen knekkere igjen, og at jeg heller burde satset alt på å følge gruppen. Det gikk ikke, både Øyvind og jeg måtte slippe i en liten bakke. Det tror jeg faktisk var rett etter her (bildene er «lånt» av Bård Berntsen – se de andre bildene hans her, og enda mer bilder her):


Blodsmak strategisk plassert på høyre side av feltet før venstresvingen. Dette er sånt man ikke kan lese seg til, det må læres i ritt.


Klar.. (Øyvind titter fram mellom damene, forresten)


..og kjør! Jeg droppet lett damen på herresykkel med kurvfeste på styret. Deilig!

Legg merke til hvordan vesten er blåst opp bak, så det ser ut som jeg har like lite nakke som Cadel Evans. Nydelig.

Hvor mange watt trakk vesten, mon tro?

Like etter dette glapp gruppa, og Øyvind og jeg kjørte stort sett alene. Vi hadd en fyr med oss et stykke, men siden han tok føringer på 5 sekunder mot våre på 60, droppet vi han. Hah!

Det var forresten litt pussig at flere av de som ikke hadde orket å ta føringer i gruppen vi mistet, plutselig hadde futt i beina til å følge der vi ikke orket. Dårlig stil? Bra taktikk? Populært?

Dette minner veldig om det Stanley Tislavold skriver om i sitt referat:

Merkelig nok klarer en som har sittet død på halen av rulla den siste timen å henge med når det gås til, merkelig nok.

Merkelig, det der..

Helt mot slutten kom endelig medvinden jeg hadde håpet på, og det var stas å ligge med Øyvind (så, så) i 50km/t på fine veier. Det ble faktisk sol også, etter å ha vært nokså grått mesteparten av dagen.

Jeg trodde rittet var nøyaktig 150km, men da det nærmet seg 148km syntes jeg det sto veldig mange langs løypa. Målområdet kan vel ikke være så fullt at folk må stå flere kilometer i veikanten? Neida, det var mål jeg kunne se! Mål!

Øyvind og jeg hadde pådratt oss en annen fyr, og vi tre kom sammen mot mål. Da fikk jeg det plutselig for meg at jeg skulle ta ut det siste jeg hadde, og spurtet de siste 100(?) meterne. Dette ga meg formidable tre (3) sekunder bedre tid enn Øyvind.

Utklassing.

Men unnet Øyvind meg det? Åneida! Jeg fikk høre hvordan han hadde ventet på meg da jeg tok en ørliten tissepause, at han kunne syklet fra meg i bakkene, osv. Sånt skal man få høre, altså, av mannen som rykker når brillene mine spretter av hjelmen i en tunnel.

På grunn av min ekstreme fart i mål, rakk Baketjenesten bare på ta bilde av Øyvind:

Uoffisiell tid ble 5:14:24. Jeg startet klokken da jeg rullet over matta i Lysebotn, og stoppet den ca 10m etter målgang. Offisiell tid er 5:15:25 (tre sekunder bedre enn Øyvind, hah!), og jeg lurer på hvor det ble av det minuttet. Forsvant det i tunnelen?

Vinnertiden var 04:11:01. Snakkes.

Her er litt mer detaljer fra min klokke:

116km/t er da ikke så verst? Kan det ha vært da jeg skjøt ut av tunnelen på vei opp fra Lysebotn?

«Total Ascent» er helt ubrukelig på Garmin Forerunner 310XT, for den finner høyden med GPS, og logger hver minste variasjon pga unøyaktigheter. Man kan stå stille og stige med en meter i sekundet. Riktig er visst ca 1900m.

Etter målgang møtte vi Baketjenesten og Bjartolini. Han hadde syklet inn på knallsterke 4:36! «En del intervaller» gir resultater. Dessuten er Bjarte fra Tasta, og derfor lommekjent.

Det smakte bra med kolabrus:

I målområdet så jeg blant annet dette (jeg måtte sette meg ned, og så derfor bare det som befant seg i omtrent krankhøyde):


Dette er ikke racing!

Vi ble sittende litt..



Plundring med klær, og måping over egen innsats.

Bjarte hadde ventet i 40 minutter, og fortalte oss hvordan han hadde lagt opp rittet:


«Jeg bare la meg ut i supermann, jeg!»


Gruppefoto. Fyren i midten virker relativt glad for å være ferdig?


Inne i dette bygget delte de ut t-skjorter og gratis pølser.


Gleder seg nå!


Pølser!

«Kan vi dra hjem og spise ræger snart, eller?»


Støtteapparatet/Baketjenesten gjorde en formidabel innsats, og uten Inge Elise hadde vi kanskje brukt lørdagen på enda en tur til Ski/Enebakk/etc i stedet for å delta i denne perlen av et ritt. Mange tusen takk!

Litt tall

Det ble en knallsterk 312. plass! Jeg endte på første halvdel av resultatlista, mitt beste resultat i Aarbakkerittet noensinne.

Tørre tall:

Hadde jeg over 10 minutter stillestående pause? Neppe. Og gjennomsnittsfarten er høyere enn den offisielle. Her er det noe pussig.

Siden jeg var rask(ish) til å legge inn loggen på Strava suste jeg rett inn på topp 10 (altså 10. plass) på klatringen «til Ørneredet» på Strava:

Ikke verst! Men allerede nå mens jeg har skrevet dette er det noen flere som har lastet opp sine logger, og jeg er ute av topp 10. Det var gøy så lenge det varte.

Var det episk?

Selvsagt.

Après race


Bjarte er sponset av Idrettsklubben Herlige Lervig Pilsner. Dessverre damer, han han er  opptatt.

På Bru har de verdens beste reker/ræger, og det var det vi fikk til middag. Suksess!


«Øy! Er’e mulig å få litt mat, eller?!»


Se dér, ja! Reker fra Bru (verdens beste) og hvitvin fra Chablis i Utlandet.


«Hvem vil ha vin?»


Raust.


Grævla godt! Løye stemninge!


Baketjenesten hadde selvsagt disket opp med en gedigen Daim-kake. Klasse!


Til slutt så vi på TV. Vi hoppet inn midt i Star Wars, så 20 minutter, fant ut at alle hadde sett den før, og gikk og la oss.

For en dag!

Interessert i Strava og Garmin Connect? Javel!
Interessert i alle resultatene? Javel!

Tusen takk til Bryne Cykleklubb for et supert arrangement!

Dette innlegget ble publisert i rapport og merket med , , , , , , . Bokmerk permalenken.

28 svar til Aarbakkerittet Lysebotn – Bryne 2011

  1. Tilbaketråkk: Stavanger-Oslo: 1. etappe | Blodsmak

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.