Jotunheimen Rundt 2011

Dette er rittet for deg som liker at det går oppover her i livet.

eller historien om turen fram til alle monsterbakkers mor

Smerte er uunngåelig, lidelse velger vi selv. Jeg vet ikke hvor mange ganger dette mantraet gikk gjennom hodet mitt på vei til foten av det som av en eller annen grunn har blitt en av mitt livs store inspirasjonskilder. Kjenn din fiende hadde kanskje vært et mer opplagt ordtak. Men det er ikke noe fiendskap her. Det er kanskje mer slik som galt sammenskrudde mennesker gifter seg med Eiffeltårnet eller sover med biter av Berlinmuren i senga. Jeg har i flere år gått rundt med tankene på å mestre en helt spesiell bakke i en helt spesiell situasjon.

Av Tormod Guldvog. Alle bilder er tatt av Siv Ellen Grewe. (Se bilder fra rittet her)

Veien fra Bøvertun opp til Sognefjellshytta, i hjertet av Riksvei 55, er faktisk nord-Europas høyeste asfalterte fjellovergang. I meter over havet er kanskje 1434 ikke så mye å skryte av hvis vi sammenligner med for eksempel Alpene eller Pyreneene. Men i stigningsprosent og lengde er det en ekte monsterbakke. 7,5 kilometer er det fra vi kjører over broen i foten av bakken og krysser den iskalde elva som bokstavelig talt fosser ned fra breene i fjellet ovenfor, til vi passerer Fantesteinen som markerer toppen av veien. Veien er faktisk så spesiell at den har blitt et nasjonalt symbol og offisiell turistvei. Når vi skal vise landets villhet og råskap, er det Sognefjellsveien vi viser fram. For meg har den blitt alle monsterbakkers mor, og nå skal jeg hit igjen.

Men vi må få med oss begynnelsen. Jeg har kjent veien over Sognefjellet siden jeg var guttunge, men syklet den selv for første gang i 2009. Hvorfor det tok så lang tid, vet jeg ikke. Men når jeg først tenkte tanken, var saken klar. Sognefjellet ble forsert i ensomhet, på en varm og fin sommerdag, på en tur fra Lom til Skjolden. Det var et sant helvete. Jeg kom vel kanskje 300 meter opp i bakken før jeg måtte av og gå noen steg. I sjokk over at jeg faktisk var i stand til å gå på sykkelen og fortsette å tråkke – i 10% stigning – kjente jeg at dette var noe helt annet enn, vel, alt annet jeg noensinne hadde foretatt meg. Langt om lenge lå Krossbu Turiststasjon (med uteservering) der som et hånflir, en fristelse for eventyrlig til å være sant, og da jeg måtte trille sykkelen opp hårnålssvingene mens tyske bobiler suste forbi meg, tenkte jeg bare en eneste ting: Dette må det være mulig å gjøre igjen, uten å gå av sykkelen en eneste gang.

Etter litt grunnarbeid fant jeg ut at jeg ikke var alene om å like denne bakken. Det viste seg at det var nok gærninger i verden til at det (selvsagt) ble arrangert et eget ritt. To, faktisk.

Derfor sto jeg på startstreken til Lille Jotunheimen året etter, i 2010. Det var egentlig besluttet lenge før rittet, men jeg meldte meg først på kvelden etter at Trondheim-Oslo med IF Frøy sitt Team 1829 var i boks. Først da var jeg klar. Rittet, som er knappe 137 kilometer over Sognefjellsveien fra Lom til Sogndal, gikk i strålende sol og bare litt kraftig motvind, og bakken ble forsert i et forrykende tempo uten særlige problemer.

I Sogndal forsto jeg likevel en ting. Det var forskjell på deltakerne. Noen var tydelig mer slitne, mer utmattet, og på et vis mer – hva er ordet? – lykkelige? Dette var de som gjorde noe helt annet enn å sykle knappe 14 mil fra Lom. Dette var de som hadde kjørt hele Jotunheimen Rundt. Den ekte, uten ”Lille” foran.

Fra 2011 heter det ikke lenger ”Lille Jotunheimen”, men Sognefjellsrittet, sikkert for å forsøke å fjerne skillet mellom puslingene og gærningene. For Sognefjellet er verdt sitt eget ritt, men nå handler det om Jotunheimen Rundt. Og det krever litt galskap.

Vi var en del 1829-ere som snakket sammen i løpet av høsten 2010, og et stadig tilbakevendende tema var ”Hva nå?” Trondheim-Oslo hadde blitt en knallsuksess, på tross av at vi ikke klarte tidsmålet vårt. Vi hadde fått 20 av 26 startende i mål sammen, i noe som mange av oss opplevde som et eneste langt eventyr (i alle fall i etterkant). Det måtte da finnes måter å få til noe liknende? Forsøk på å dra i gang en ny satsing på Trondheim-Oslo ble møtt med skuldertrekk. Jotunheimen Rundt kom på bordet, og jeg grep sjansen: Dette måtte vi gjøre.

Jotunheimen Rundt er ikke noe ritt for pingler. Det kalles ofte for Norges tøffeste landeveisritt. Det er på 430 kilometer og underveis klatrer deltakerne over tre fjell: Filefjell, Valdresflya og Sognefjell. I manges hoder er dette den egentlige styrkeprøven, mens Trondheim-Oslo er mer en utholdenhetsdisiplin med innlagt bakkekjøring over Dovrefjell. Etter å ha deltatt i begge, er jeg fullstendig enig i den tolkningen.

Forslaget om å kjøre Jotunheimen Rundt 2011 på 18 timer ble lansert på Frøys forum i begynnelsen av februar. Det tok tid før vi fikk særlig interesse, men det gikk seg til. På det meste var det 15 medlemmer i gruppa. I begynnelsen av juni møtte 10 stykker hjemme hos meg til praktiske forberedelser. Men det er åpenbart noe spesielt med dette rittet. Folk blir skremt. Ikke bare av lengden, som i seg selv burde få voksne mennesker til å tenke seg om både to og tre ganger, men av konseptet: Opp og ned tre svære fjell i villmarka midt på svarte natta. Unnskyldninger dukket opp. Manglende treningsgrunnlag, ferieplaner som kræsjer, plutselige sydenturer og annet rask som bare kommer i veien ut av det blå. Heldigvis fikk vi en hard kjerne på fire Frøyere som hadde forbannet seg på at dette skulle fullføres, av ulike årsaker.

Disse fire var Johnny RognsåRagnhild VilmingTorsten Amundsen og undertegnede, Tormod Guldvog. Alle de andre som hadde fulgt oss så langt trakk seg, med unntak av tre som (fornuftig nok) valgte å kjøre Sognefjellsrittet i stedet.

Vi fant ut at en gruppe Frøy-ryttere med utspring fra grupper med lavere tall etter (altså raskere enn oss) hadde fullført på 17:58 året før. I ren ydmykhet nedjusterte vi derfor vårt eget mål fra 18:00 til 18:29, det vil si samme mål som Trondheim-Oslo i 2010. Men vi hadde allerede tatt kallenavnet Jotun 18, og det passet fortsatt.

I løpet av de siste ukene før rittet, mens avskallingen gikk fra naturlig frafall til å bli som å holde i varmt smør, dukket det plutselig, og mot alle odds, opp noen nye navn på laget.

Fra intet dukket Arne Steffensen opp. Plutselig var han med på trening, en vaskeekte, innleid Rye-syklist som ikke bare hadde lang erfaring, men som attpåtil viste seg å være en særdeles likandes kar med ekstrem kjørestyrke. Han ble med oss på fellestrening med 1300 bakkemetere rundt i Follo, og fant åpenbart tonen med oss. Vi trodde vel knapt det vi så. Hvor kom han fra?

Morten Winsnes kastet seg også inn i siste liten og fikk med seg fellestreningen. Han gled rett inn og var i likhet med Arne både kjøresterk og trygg. Hvor kom han fra?

I tillegg var Roar Vilming og Siv-Ellen Grewe innom forberedelsene. Heldigvis for Jotun 18-gjengen valgte de å kjøre hver sin bil (som alle normale mennesker ville ha gjort) i stedet for å sykle de 430 kilometerne. Hvor i all verden kom de fra?

Thomas Nordtorp, som vi kjente fra Team 1829, skulle kjøre rittet, men syntes kanskje tidsmålet var for slapt, særlig siden han hadde fullført på vesentlig bedre tid før. Heldigvis ombestemte han seg og startet med oss. Han visste vi godt hvor kom fra. Han er fra, la oss kalle det Dusteklubben (i denne sammenheng altså definisjonen på et menneske som mangler sunn fornuft og derfor gjør helt ville ting bare fordi de lar seg gjøre), akkurat som resten av oss. Men han har unektelig litt lenger ansiennitet der.

Men et for meg ukjent navn dukket opp på vei ned til startstreken: plutselig hadde vi en høy, mørk kar med Frøy-drakt under en United Bakeries-jakke med på laget. Jon Kristian Jakobsen bare dukket opp, uanmeldt, i Lærdal. Hvor i all verden HAN kom fra, er for meg fortsatt en gåte. Et troll i fjellet har fortalt meg at Jon Kristian og Arne kjenner hverandre godt. Enda et realt lykketreff for Jotun 18. Og han var slett ikke fra Dusteklubben, men fra et noe mer raffinert (les: yngre og sterkere) sjikt.

Godt arbeid krever gjerne mye forberedelser. Det var mye tid og hardt arbeid som lå til grunn for Jotun 18, både praktisk, organisatorisk og treningsmessig. Og til slutt sto laget klart til start i Lærdal, i pulja som startet 21:05.

På startstreken plukket vi til og med opp enda en uventet bonus-rytter: Glenn Roar Berge, som vi kjente godt fra vintertreningene men som jeg ikke kan huske å ha syklet sammen med siden jeg første gang ble frasyklet på en ”rolig” Frøy-langtur. På en av mine første treninger med IF Frøy måtte jeg slippe gruppa og endte opp aleine, og Glenn Roar kom ut av intet og fulgte meg inn. Han var visst fadder for treningen, og var det lovet rolig langtur, skulle det leveres rolig langtur. På startstreken i Lærdal følte han seg rett og slett dårlig og valgte å starte med oss. Han var hjertelig velkommen inn i, i mangel av bedre ord, ”varmen”.

Så Jotun 18 var faktisk en kort stund 9 ryttere.

Starten i Lærdal

Det startet i regn, som det kanskje måtte. Vi hadde alle nærmest manisk sporet enhver lille endring på yr.no og sett at været var i ferd med å gå fra katastrofalt dårlig til bemerkelsesverdig bra. Til tider så det ut som om det skulle bli en eneste lang solskinnshistorie, særlig da yr meldte sol og 15 grader klokka 3:00 på Fagernes. Så bra var faktisk værvarslet at undertegnede valgte å legge bort den nyinnkjøpte (og svært dyre) vindjakka og kjørte med tynn regnjakke utenpå Frøy-drakta. Det skulle nesten bli enden på visa.

Starten i Lærdal gikk egentlig helt greit for seg. Vi hadde ingen problemer med å følge pulja ”vår”, men på grunn av heftig og økende regnvær var det problematisk å holde oversikt over om vi hadde hele laget med oss. Det var ikke trygt å snu seg og se bakover mens vi satt i feltet. Jeg prioriterte å holde gruppa samlet framfor å følge pulja. Det førte til at vi syklet alene allerede fra bunnen av Filefjell, og vi dro med oss en økende hale oppover.

Naturlige behov dukket opp relativt tidlig, og etter å ha sett noen geniale manøvere av andre på laget, la jeg på hjul for å få tømt reservoaret. Selvsagt klarte jeg å gjøre det rett før en sving der klatringen virkelig begynner, så det ble et skikkelig bakketempodrag for å hente igjen laget etterpå. Det var kanskje den eneste gang i løpet av rittet at jeg var i øvre del av sone 4, og det kostet litt mer enn det smakte. Korsryggen stivnet raskt og jeg fikk min første følelse av at ikke alt var som det skulle rent fysisk. Sesongen så langt hadde vært mer eller mindre spolert på grunn av trøbbel i rygg og knær, og en planlagt satsing fra undertegnede på å komme seg opp fra Gruppe 3 til Gruppe 2 var lagt på is til fordel for å kunne fullføre nettopp Jotunheimen Rundt. Og helt plutselig var tungsinnet der, som en isklump på toppen av følelsen som drittværet ga.

Men nå satt vi jo der! Det var bare å bite tennene sammen. Etter hvert fikk vi helt utmerket driv opp til Filefjell. Dette er for meg kjent territorium etter å ha hatt hytte i området for en del år siden. I hodet mitt var Filefjell bare et komma etter første ledd, før rittet egentlig begynte. Så feil kan man ta.

For plutselig var vi forbi Maristova, og plutselig var vi oppe på fjellet, og plutselig satt vi der ikke bare i øsende regn, men vi fikk en iskald vind mot oss som åpenbart skulle jage livsviljen ut av noen og enhver. Glenn Roar ga beskjed om at han brøt på toppen, og dermed var Jotun 18 tilbake til et mannskap på åtte. Vi klarte oss egentlig helt fint til vi kom forbi Tyinkrysset, men så – helt plutselig – gikk ikke ting som de skulle.

Krise over Filefjell

Ned mot Øye var det seriøst veiarbeid. I møkkaværet ble det vanskelig for oss. Selv med god rittrutine og mange mil i beina, er det vanskelig å være forberedt på kilometere i tusmørke med til dels elendig grusvei og pukkfylte strekninger som har sugd opp mange centimetere med nedbør. Det ble en orgie i frysninger og tungsinn. Jeg priset meg lykkelig over at jeg hadde tatt med en skikkelig lykt på sykkelen. Den var nesten lagt igjen hjemme fordi den hadde en litt stor batteripakke, men rett før start valgte jeg å legge batteriet i en taske som satt fra styret og over ramma mot setet. Lykta var bitte liten, men sterk som en lyskaster. Den investeringen i noen ekstra gram på sykkelvekta ga relativt god avkastning i løpet av denne natta.

Marerittaktig stemning mens noen får trøst i isregnet. En punktering her ville vært det samme som å bryte – fem grader og stummende mørke.

På mirakuløst vis klarte vi å holde gruppa samlet. For første gang i rittet ble følgebilene våre en reddende faktor. Roar spurte om jeg trengte noe, og jeg svarte at jeg trengte en jakke. Jeg var gjennomvåt og iskald i storm og regn, og trodde nesten ikke det jeg hørte da Roar sa ”Vent litt”. Så kom han løpende med en Frøy-vinterjakke som jeg fikk trukket utenpå. 100 meter lenger nede sto laget og ventet.

Strekningen ned forbi Øye og inn til Vang er noe av det verste jeg har vært med på i hele mitt liv. Jeg satt bokstavelig talt og skalv på sykkelen, iskald inn til beinet. Det var blitt svarte natta og alt var vått, vannet plasket både ned og opp, det var umulig å se noe i det hele tatt og jeg begynte å tenke en helt forferdelig tanke: Senga mi. I to mil satt jeg og tenkte på senga mi og hvorfor i all verden satt jeg her? Jeg gikk ned i kjelleren, fant et høl i kjellergølvet og krøp godt ned i det. Her skulle det brytes. Jeg må ha sittet i minst 30 minutter og forberedt meg på hvordan jeg skulle fortelle det til laget, at jeg, som hadde brukt masse tid og krefter på å få dette til, og som prøvde meg som kaptein for en gjeng med gærne halvguder, skulle bryte. Men det skulle brytes. For jeg var så mentalt ferdig som det var mulig å bli. Og når sant skal sies: Det var slett ikke moro å sitte der på sykkelen i drittværet. Jeg vet at jeg i perioder regelrett gråt der jeg satt. Og jeg vet at jeg var slett ikke den eneste. Dette hadde vi gledet oss til så lenge, og så ble det bare så galt.

Slik kom vi til Vang og rittets første matstasjon. Jeg satte resolutt fra meg sykkelen og erklærte ”Jeg er ferdig”. Til min forferdelse ville ikke min gode kamerat Johnny, og ingen andre heller for den saks skyld, høre noe på det øret. Jeg kom meg på et eller annet vis inn på kroa som huset matstasjonen, og mens jeg febrilsk prøvde å finne ut hvordan i all verden jeg skulle slippe å noensinne gå ut derfra igjen, sto plutselig en engel foran meg. Det vil si, det var Glenn Roar, som jo hadde brutt på toppen av fjellet på grunn av sykdom, som sto der med en tørr Frøy-jakke og lurte på om han kunne hjelpe meg. Jeg sa at jeg skulle bryte, og han sa noe om at ”jada, det kan vi snakke om på Fagernes, men la meg nå hjelpe deg på med denne jakka.” I løpet av noen minutter hadde jeg fått en tørr jakke innerst, og minst tre lag meg vått tøy utafor, og Frøys vinterjakke utapå der igjen. En halv brødskive og en kopp kaffe senere, så tok det kanskje tredve sekunder før jeg skjønte at det eneste som ville fungere nå, var å komme seg på sykkelen. Jeg spurte Roar Vilming, som sto der med den varme følgebilen sin, om han kom til å følge oss til Fagernes. Når svaret var ja, var det bare å legge i vei.

Lang natts ferd til Fagernes

For sikkerhets skyld la jeg meg i front av laget ved siden av Arne, slik at jeg kunne tråkke meg skikkelig varm. For Fagernes var da bare 6 mil unna?

Her må det også skytes inn at vi skjønte at vi allerede lå en time etter skjema, og min normalt relativt gjennomsnittlig flinke regnehjerne begynte å få problemer med å se hvordan dette skulle gå. Når vi mistet en time på de første ni milene, hvordan i all verden skulle vi klare maksimaltida på 27 timer? Alt så mørkt ut. De mentale musklene fikk virkelig kjørt seg.

Vi rakk så vidt å notere oss at det hadde sluttet å regne, før det begynte igjen. Det ble noen lange timer som jeg husker som en svart natt som føyk forbi i en eim av fossregn og evig mørke. Men på merkelig vis gikk det bra. Og det gikk forrykende fort. Etter hvert måtte jeg gi opp frontposisjonen fordi jeg stivnet, men etter noen rotasjoner i laget satt plutselig Torsten og Jon Kristian i tetposisjon – og jaggu holdt dem ikke helt inn til Fagernes. Det var mange mil med vannsprut rett i trynet, det var vondt å se og enda vanskeligere å holde posisjonen i rekka, for hvis du lå rett bak rytteren foran så var det dusj i øya, lå du til sida så var det vanskelig å se hjulet. Og det ble mørkere og mørkere. Jeg husker strekninger der jeg så kanskje fem meter foran feltet og ikke klarte å se om veien gikk rett fram eller om det kom en sving.

Nedover Valdres satt jeg og reflekterte (man gjør utrolig mye av det på sånne ritt) over hvordan jeg skulle komme meg gjennom dette helvetet. Det var mye argumentasjon fram og tilbake, og jeg husket spesielt bildet av minibussen som plukket opp folk på matstasjonen i Vang. Smerte er uunngåelig, lidelse velger vi selv.Dette hadde jeg valgt selv. Og jeg følte et visst ansvar, både som kaptein og som kamerat, for å holde følge med laget. Når den følelsen kommer, så gir egentlig svaret seg selv. Det er ganske spesielt, at man kan få lagfølelse når halvparten av laget består av folk man knapt kjenner, og spesielt når flere på laget dukket opp fra intet rett før start, men sånn ble det – på 14 mil hadde vi blitt et lag. Hadde vi kommet oss hit, skulle vi vel alltids klare å komme oss videre.

Inn til Fagernes sentrum slo det meg at det ville være kortere å sykle hjem til Oslo (20 mil) enn å reise videre mot Sogndal (29 mil). Den tanken sitter fortsatt i kroppen. Og når vi kom inn til matstasjonen, var det en vanndam minst 15 centimeter dyp foran hele bordet med mat og drikke. Vi vasset bokstavelig talt i regnet, og observerte køen med folk som leverte inn tidtagerchipene sine og stilte seg opp for å vente på hentebussen. Jeg tror mye av rittet ble gjort der og da. Vi sto der som en gjeng med hodeløse høns og skjønte plutselig at dette er alvor. Vi er her, 14 mil fra Lærdal, 29 mil fra mål, og vi må komme oss videre hvis vi ikke skal ende opp i den samme køen. Plutselig fikk vi hodet på plass, alle mann (og kvinne).

På matstasjonen i Fagernes sto vi i fem centimeter dypt vann. Sydvesten var på plass hos de frivillige, selv under presenningen.

Klatringen til Beitostølen

Så vi kom oss i gang opp mot Beitostølen. Knapt tre kilometer opp bakken kom meldingen om at Johnny hadde punktert. Vi så litt fortumlet på hverandre og begynte å rote i tasker og lommer etter slange, mens Johnny sto og banna, men igjen fikk vi hjelp utenfra: en kar som kjørte følgebil for et par ryttere som satt med oss, tok over slangeskiftinga. Vi andre fikk en høyst nødvendig naturpause.

Dermed kom vi oss glatt over det eneste vi hadde av tekniske problemer på hele turen, og det er nesten en bragd i seg selv – en eneste punktering på 43 mil. Og plutselig, som et lite mirakel, slapp mørket. Det var som om noen slo på bryteren, så var det lyst. Og samtidig steg humøret til laget betraktelig. Bakken opp til Beitostølen var slett ikke så tung, og vi fikk et bra tempo. I det hele tatt husker jeg dette som den mest behagelige delen av rittet, disse snaue 4 milene fra mørket i Fagernes til lyset på Beito. Skravla gikk i gruppa, og flere var i svært god form. Jeg husker spesielt Morten som satt i tet og smilte bredt mens han lovpriset oppoverbakker. Det må jo sies å være en grei egenskap å besitte i Jotunheimen Rundt.

På vei inn til matstasjon på Beitostølen.

Da vi ankom Beitostølen var det tydelig at været hadde kostet oss mye. Vi soset rundt uten mål og mening. Jeg husket plutselig at jeg hadde sendt en sekk til matstasjonen her, og fikk omsider skiftet både t-skjorte og sokker. Det var utrolig deilig å få på seg tørre klær etter 18 mil i iskaldt regn. Jeg skal ikke påstå at det var enkelt. Jeg underholdt vel halve forsamlingen på stedet da jeg fortvilet forsøkte å få av den våte t-skjorta uten å ta av hjelmen først, så Roar måtte komme løpende for å hjelpe meg. Men det var ikke bare festlig – jeg tenkte ikke helt klart, og gjorde en tabbe her: Jeg beholdt stort sett alle lagene med våte klær utenpå. Så jeg satt der med t-skjorte, våt ullgenser, Frøy-jakke, vindjakke, våt Frøy-vinterjakke og en våt vindvest utenpå der igjen.

Veien over Valdresflya

Da vi kom i gang igjen etter oppholdet på Beitostølen, ble det tross kulda rimelig varmt inne i kleshaugen etter hvert som vi klatret videre. Samtidig hadde jeg kastet de gjennomvåte regntrekkene til skoa, og satt med tynne vindtrekk og enkle sokker. Ikke den beste kombinasjonen, og tærne ble helt frosne etterhvert. For dette er virkelig på høyfjellet: det er fortsatt to mil igjen til toppen når du er på Beitostølen, det er åpne vidder og vinden får godt tak. Det ble en lang ferd oppover.

Nå begynte et annet problem å melde seg: trøttheten satte inn. Kroppen ville plutselig ikke være med lenger. Jeg hadde innerst inne gledet meg til turen forbi Bitihorn. Det er et utrolig vakkert område med en unik utsikt. Den så vi lite, eller mer konkret – ingenting – til, for tåka satt tjukt rundt oss og sikten var neppe mer enn 30 meter på det verste. Vi satt i en boble av lysende tåke og så verken sol, utsikt eller neste sving. Og svinger er det en del av oppover denne veien, opp mot Valdresflya.

På vei rett inn i skyene. Bitihorn rett fram.

Men etter hvert løsnet det, og selv om skydekket ikke brøt opp, fikk vi glimt av viddene der oppe. Noe av det sykeste jeg husker er likevel Jon Kristian som stakk av i foten av en bratt bakke. Jeg antok at han hadde naturlige behov, men da vi kom etter sto han jaggu og ventet på oss med kamera. Og det er et godt bilde på den sterke rytteren: Han kjørte ringer rundt oss andre uten et knyst. Taus, solid og sterk var han kanskje den på laget som i størst grad dro oss gjennom løypa gjennom å bidra med lange drag i front og et utrolig godt glimt i øyet. Hvor i all verden kom han fra?

Her fikk jeg min andre tur ned i kjelleren. Ikke bare var jeg trøtt, men beina begynte å si stopp. Bakkene opp til Valdresflya er ufattelig lange og seige, og det blir ikke bedre av at du ser veien strekke seg uendelig langt foran deg, med en nesten umerkelig stigning som suger kreftene ut av kroppen. Jeg lå knapt i 5-6 km/t og var helt fortvilet, fordi jeg satt bakerst i gruppa og begynte å miste de som lå foran av syne på grunn av tåka. Arne ga Ragnhild psykologisk hjelp, og ikke rent lite fysisk hjelp, til å komme seg oppover, og jeg ble hengende etter. Jeg tror jeg ropte ut en del skjellsord og konstaterte sikkert ganske tydelig hva jeg syntes om dette idiotrittet. Et mer reelt problem var at jeg hadde så mange lag med klær på at jeg ikke klarte å grave fram verken sjokolade, energibarer eller gelepakker, og drikken i flaskene var rimelig tynn. Jeg husker ikke om det var sportsdrikke eller saft i flaskene, men jeg opplevde på flere av matstasjonene at drikken var svært tynt blandet.

Men her skal det ikke legges skyld på arrangøren. Kroppen gikk uansett fullstendig i veggen. Arne spurte om alle varsellampene lyste rødt, og først skjønte jeg ikke engang hva han snakket om. Men det var jo nettopp det som var i ferd med å skje. Han ga meg en energibar og jeg satte beina i bakken for en bitteliten stund. Deretter bet jeg tenna sammen og malte og malte pedalene videre oppover, og gradvis våknet kroppen litt opp fra dvalen. Da vi endelig kom til toppen sto Siv Ellen der med peanøtter og sjokolademiks, og hun hadde også en reservegel som jeg fikk.

Det var omtrent på dette punktet at noen ropte ut, ”nå er vi halvveis!” Min egen sykkelcomputer var mildt sagt i tåka og hadde store problemer med å gi riktig distanse og fart, så jeg var ikke helt oppdatert. Men det var egentlig ikke noen god følelse å innse at her, etter hva – ni timer? – hadde vi fortsatt 21,5 mil igjen og kroppen var allerede helt på felgen. Det er, mildt sagt, utrolig hva man klarer å dra seg gjennom.

En sammensveiset gjeng på vei ned fra Valdresflya

Ned til Lemonsjøen

Så var det nedover igjen. Torsten hadde på forhånd erklært at de virkelige utfordringene i Jotunheimen Rundt ikke er fjellene, men strekkene mellom og oppå. Og det fikk han rett i. Avstanden fra Beitostølen til Lemonsjøen fortoner seg i hodet mitt fortsatt som nærmest uoverkommelig, selv om vi snakker om en avstand på knappe sju mil. Men hele distansen foregår altså oppå fjellet. Dette er det mest utsatte området i løypa og helt klart det lengste strekket i rittet, både fysisk og psykisk. Heldigvis slapp tåka ganske bra når vi bikket over toppen, og da vi fløy ned fra Valdresflya så vi endelig sola skinne på toppene langt foran oss. Men enda var det kanskje en times tid før vi fikk kjenne litt sol på kroppen selv.

Vi fikk omsider sol på kroppen etter over ti timers kjøring.

Det var uendelig langt ned til Lemonsjøen, og selv om det gikk mye nedover, var det fortsatt mange bakker som måtte forseres. På denne strekningen var vi, i motsetning til resten av rittet, helt isolert fra andre. Det var bare oss åtte, fjellet og været. Ting normaliserte seg etter hvert som vi la Valdresflya bak oss, og vi fikk opp både farta og humøret. På matstasjonen på Lemonsjøen sto det mange syklister, og flere hadde åpenbart brutt – det var som om vi hadde kommet tilbake til sivilisasjonen etter et langt opphold i eksil!

Lemonsjøen! Gjengen våkner til liv.

Suser av gårde til Lom

Herfra gikk det unna. Det er bratte og lange bakker ned til Vågåvannet, men de fleste av oss hadde endelig fått av oss minst to-tre lag med tøy, og lufta var blitt varmere. Vi suste ned til Vågå i flott driv, og samlet oss i bånn før vi la i gang på de ”flate” 25 kilometerne inn til Lom. Dette er en undervurdert strekning, så vi holdt et fornuftig tempo og begynte å ta igjen andre syklister på veien. Jeg prøvde å få Thomas til å love en slutt på alle oppoverbakkene, men han sto hele tiden fast på at det var nok minst en igjen. Det føltes rett og slett som en uendelig rekke med lange, sløye bakker – men heldigvis ikke fjellstigninger på 6-8%. Uansett hadde knærne mine nå begynt å klage såpass mye at jeg hadde problemer med å tråkke skikkelig. Brusken bak kneskålene var vel for lengst frosset til is og sprukket.

Og plutselig var vi i Lom. Vi hadde gledet oss til varm gryterett i timevis, og brukt det som agn for å få hverandre til å kjøre på. Men den litt lunke lapskausen vi ble servert var nok ikke all verdens beste næring for kroppen der og da. Støttebilsjåfør Siv Ellen hadde takk og lov vært innom Bakeriet og kjøpt verdens største boller! De gikk rett ned sammen med kaffe og cola. Jeg har av erfaring lært at man aldri skal sette seg i en stol når man er på lange ritt, for du kommer aldri opp igjen. Men vi hadde vel kanskje ikke noe valg – vi bar ut stoler og satt i en ring i sola (sola!) og tørket opp. Selv var jeg så sliten at jeg husker ikke stort av hva som skjedde i Lom, i grunn. Men når jeg i etterkant fikk vite at vi var der i FØRTI MINUTTER fikk jeg nærmest sjokk. Er det virkelig mulig? 40 minutter på en matstasjon, under et ritt?

En noe sliten gjeng glemmer klokka i Lom. I papirposene ligger Verdens Største Boller.

Opp til Sognefjellet for å ta monsterbakken

Uansett var det fortsatt nesten 14 mil igjen, eller en tredjedel av rittet, og nå bar det ut fra Lom med følelsen av at siste etappe var i gang. Vi la ut på veien opp Bøverdalen, endelig i gang med Riksvei 55 og på vei mot Sognefjellsveien, og nå begynte monsterbakken å ta oppmerksomheten min. Men ikke lenge etter at vi forlot Lom fikk jeg skikkelig vondt i magen. Jeg satt der på sykkelen, spysjuk og sliten som aldri før, og vurderte seriøst å stoppe og legge meg i veikanten for å spy. Jeg skjønner ikke helt hvorfor, men jeg ville helst at laget skulle kjøre videre uten meg. Tanken var ikke å bryte, men å slippe å møte monsterbakken sammen med denne kjøresterke gjengen. For ikke bare var jeg spyferdig, men jeg begynte å bli alvorlig bekymret for min egen evne til å klatre opp til Sognefjellet.

Her måtte jeg ned i kjelleren en tredje gang. Og denne gangen var det verken været eller stigningsgraden som sleit meg ut, men rett og slett bekymringen over å ikke klare Sognefjellsbakken. Arne var veldig tydelig på at hvis jeg stoppet, kom han til å stoppe og holde følge med meg videre, og det skulle det ikke være noen tvil om. Dessuten fikk jeg klar beskjed om at det var lurest å holde på maten i stedet for å spy, for jeg trengte virkelig næringen. På vei opp mot monsterbakkene var det psykologen Arne som ga meg den mentale dytten jeg trengte for å følge laget videre.

Og det var kanskje det jeg satt og drøvtygde på oppover. Jeg trengte å snu denne frykten jeg følte for bakkene til noe positivt. Jeg elsker jo å klatre oppover, og jeg hadde kjørt disse bakkene uten problemer året før. Skulle jeg mislykkes nå, etter så mye jobb, og etter å ha holdt ut i 33 mil? Men – når alt kommer til alt, så er det bare å fortsette å tråkke. Bakkene kommer faktisk helt av seg selv bare du tråkker lenge nok.

For nå var jeg endelig der jeg hadde drømt om å være i så lang tid – på vei mot alle monsterbakkers mor. Alle som har kjørt disse bakkene fra Bøverdalen opp til Sognefjellshytta, vet at det er ikke småtteri vi snakker om.

Fra foten av stigningen nede i Bøverdalen og opp til Sognefjellshytta stiger det omtrent 700 meter. For sikkerhets skyld stiger det flere ganger, fordi først må vi opp fra dalen til Jotunheimen Fjellstue. Denne første monsterbakken er i realiteten like lang, om ikke lenger, enn selve Sognefjellsbakken, men den har noe lavere stigningsgrad. Den er likevel en seig jævel, og har den herlige egenskapen at hver gang du tror det er over, så skimter du en ny sving og rundt den svingen så oppdager du at bakken er minst dobbelt så lang som du trodde. Den fjerde eller femte gangen det skjer begynner det virkelig å gå deg på nervene – og ikke minst på kreftene. Da vi endelig samlet oss på høyden ovenfor Jotunheimen Fjellstue måtte jeg rett og slett legge meg på ryggen et lite øyeblikk. Jeg lukket øynene og tror at jeg glatt kunne ha sovnet, der og da, og ferdig med den saken. Det verket overalt, i ryggen, i knærne, og i tankene.

Vi seilet nedover mot Bøvertun, som er en slags siste sjanse til å tenke fornuftige tanker mens man suser forbi et nydelig fjellvann og nærmer seg Bøverton fjellstue (ja, med «o») som ligger innerst i kroken, rett før selveste Monsterbakken begynner. Det er en slags skjebnens ironi at for å komme til foten av Monsterbakken skal man først ned et par hundre meter. En eller annen naturdesigner har hatt en dårlig dag på jobben og tenkt at her, akkurat her, skal jeg servere idioter som skal på sykkeltur i fjellet en skikkelig dårlig deal.

For med ett er du forbi Bøvertun og du er dypt nede i ei kløft der veien nærmest bryter seg gjennom fjellet, over brua der elva renner i brede strømmer ned med det iskalde smeltevannet fra breene, og når du ser oppover så ser du veien fortsette i det uendelige, som en slange som klamrer seg til fjellsidene mens den klatrer inn i himmelen. For den forsvinner bokstavelig talt i skydekket. Mellom vasket råfjell og is, fossefall og lange snøfonner ligger Monsterbakken der som en asfaltert visjon av alle fjellgeiters våte drøm.

Vi ble ønsket velkommen med et skikkelig isregn. Ragnhild og jeg valgte å ta en kort stopp for å dra på regntøy, mens de andre fortsatte oppover. Det er nærmest umulig å sykle i organiserte grupper oppover denne bakken. Den er rett og slett for bratt, med minst 10% stigning i snitt. Veien snirkler seg oppover, men den går i en slags trappetrinnsmekanikk, der du av og til må opp og stå på tyngre gir for i det hele tatt å få bevegelse på sykkelen, til du når platåer på ”bare” 6-7% hvor du kan hente deg inn med å tråkke raskere og få litt sirkulasjon i beina. Det er som i en science fiction-film, der bølge etter bølge av ufyselige monstere kommer tyste i mørket for å ta heltene en etter en, og du vet at til slutt er det din tur, til slutt skal også du møte din skjebne.

Med knær som skrek etter oppmerksomhet gjorde jeg som alle de andre syklistene jeg møtte i bakken – bøyde hodet ærbødig overfor alle monsterbakkers mor og tråkket i stillhet oppover. De neste 7,5 kilometerne husker jeg som en lang og seig bønn om hjelp. Jeg tenkte at klarer jeg i det minste å komme meg til Krossbu, så kan jeg vurdere å ta en pause der. Den ytterste skam ville være å gå av sykkelen og trille opp bakken. Men jeg var vel nesten der et par ganger, det gikk så tungt og sakte at det nesten ikke var fart nok til å holde sykkelen rett på veien. Jeg skimtet lagkamerater langt oppe i bakken, ikke minst Arne som tauet Ragnhild hele veien opp (hvor i all verden kom han fra? Krypton?) og trodde kanskje i mitt stille sinn at nå var det slutt.

Men her fikk jeg omsider lønn for strevet. For omtrent halvveis opp i bakken kjente jeg at beina ville være med igjen. Jeg klarte å kjøre på litt tyngre gir og begynte sakte, men sikkert, å ta igjen folk i bakken. Det ga meg mot. Da jeg nærmet meg Krossbu, flatet veien såpass ut at jeg virkelig kunne dra opp farta, og rett før Krossbu satt støttebilsjåfør Roar i bilen og hvilte. Jeg holdt opp en tom drikkeflaske for å spørre om vann, men han ristet på hodet og hadde ingenting å tilby. Jeg så nok rimelig alvorlig ut der jeg tråkket stille forbi ham.

Jeg vurderte et øyeblikk å stoppe for å fylle flaska i bekken, men kom heldigvis på at det ble frarådet å drikke fjellvannet på grunn av bakterier. Med tomme flasker og stivt blikk tok jeg fatt på hårnålssvingene. Her, hvor du kanskje begynner å tro at bakken er slutt, skal du fortsatt gjennom 3 kilometer med tung klatring i tre svinger som er laget med en eneste hensikt: Å tvinge syklister av sykkelen. For det er nærmest umulig å holde farta oppe i svingene, hvor doseringen gjør at du nesten står rett opp og ned og tråkkfrekvensen blir helt feil. Men jeg klarte å holde et fint tempo, og selv i den siste biten, der Monsterbakken viser sitt sanne jeg og begynner med lurer-deg-rundt-svingen-teknikken som vi lærte i forrige bakke, og du tror hver topp du ser er Toppen helt til det åpenbarer seg en ny en, selv der klarte jeg å holde farta i gang og tok endelig igjen noen fra laget.

Thomas gir uttrykk for en kollektiv tanke. Blodsmak!

Så var vi på toppen. På vei inn til matstasjonen på Sognefjellshytta kjente jeg en helt utrolig gledesfølelse i kroppen. Alle vonde tanker slapp, og jeg visste for første gang i løpet av Jotunheimen Rundt 2011 at dette rittet kom jeg til å fullføre. Dette var vendepunktet i rittet. Jeg hadde klart det! Jeg hadde knekt alle monsterbakkers mor, selv med 33 mil i beina, selv etter tre vanvittige turer ned i kjelleren, og denne veldig, veldig, veldig lange historien begynte endelig å komme fram til lyset i tunnelen.

”Nå smiler du!” sa Roar som møtte meg med en stor klem på toppen. Her sto resten av laget og dyttet innpå vafler (jeg tror Torsten spiste syv stykker). Det var åpenbart at folk var rimelig utslitte, for vi ble også her stående for lenge, og flere av oss ble kalde og stive. Men nå var det verste over, og alle hadde fått kjørt seg skikkelig ut i bakkene, og var klare for resten.

Alt blir smått i fjellheimen, bortsett fra klagesangen fra knærne.

Nedkjøringen til Lusterfjorden

Det gikk i rykk og napp over Sognefjellet, for det er lange og drøye bakker i rimelig kupert terreng, og det vil liksom aldri helt gi seg, men så plutselig er det over og vi styrtet ned fra fjellet, forbi Turtagrø og videre mot Fortun. Det ble full samling i bånn, for bakken nedover var våt og det tar virkelig på armer og hender å sitte i bukken i to mil i nedoverbakke. Men det må sies at godfølelsen du har når du seiler ned fra det siste store fjellet i dette rittet er ubeskrivelig.

Nå var det endelig varmt og sol, men folk var merkbart slitne. Selv grunnfjellet Arne klaget over formen, og hadde vondt i magen. Vi la på vei mot Skjolden og fikk et greit driv rundt Lusterfjorden. Det var ingen som hadde særlig krefter igjen. Jeg la meg først foran for å bidra til å trekke oss nedover, men knærne nektet å være med på moroa. Heldigvis tok Jon Kristian og Torsten igjen på seg oppgaven, og dro oss godt i gang den første delen av de siste fem milene.

Hele laget hadde vært enige om å kjøre forbi den siste matstasjonen på Dale skule i Luster. Men da vi kom dit var det noen som bare måtte på do, så vi tok en rask stopp der. Nå var disiplinen igjen helt på bærtur. Da jeg kalte til oppstilling, forsvant halve laget ut fra skolegården via en gangvei i motsatt ende, og da vi tok dem igjen, fant vi fort ut at Arne og Jon Kristian manglet. Jeg snudde og syklet kilometeren tilbake til skolen, og da blinket det en del varsellamper i hodet mitt. Du kjører feil vei! Heldigvis kom de to trillende mot meg. Vi fikk kjørt en tremannsrulle – den eneste lille strekningen under rittet hvor vi faktisk kjørte rulle! – og tok igjen laget som hadde stoppet for å vente.

Siste skanse: Hafslobakken

Det var bare en utfordring igjen – den uendelige Hafslobakken fra Gaupne og opp til Hafslo. Under rittet året før hadde jeg helt glemt denne bakken da den traff oss på vei ut av tunnelen mellom Gaupne og Marifjøra. Bakken ser litt uskyldig ut der den ligger klemt mellom Molden på den ene siden og fjellene opp mot Jostedalsbreen på den andre. Men bakken er 8-9 kilometer lang og stiger jevnt og trutt. Dette er enda en av lurebakkene som overrasker deg rundt hver sving, og som er minst fire ganger så lang som du tror. Jeg hadde passet på å advare laget mot denne bakken, og særlig Ragnhild gruet seg fælt. I bakken delte laget seg raskt i to, og vi var en trio som ble liggende litt i bakkant. Thomas og jeg diskuterte oss fram til når vi var på toppen, og igjen fikk han rett i at det var minst en sving til, men det flatet etterhvert nok ut til at jeg fikk giret opp og kunne tråkke skikkelig av gårde. Jeg tenker fortsatt på det, at man etter nesten 41 mil kan finne styrke til å dra på i motbakker, men det skjer altså. Det er utrolig hva vi har i oss når det kommer til stykket. Jeg seilet opp toppen og hentet igjen ”utbryterne”, før vi startet nedkjøringen til Sogndal.

Den herlige bakken ned fra Hafslo til Sogndal er et lite mesterstykke, og går gjennom to tunneler før den flater ut i Sogndalsfjøra med bare noen få kilometer til mål. Veien snirkler seg langs vannkanten i Barsnesfjorden, og til slutt får du endelig se brua som viser at du er på vei inn til Sogndal. Vi fosset inn mot den siste rundkjøringen, og fikk samlet oss skikkelig. Man sykler ikke 430 kilometer for å kappes om å komme først i mål. Alle skulle inn sammen, og det klarte vi.

En fornøyd gjeng i mål etter 430 kilometer gjennom ild og vann. OK, ikke noe ild. Men uendelig, uendelig mye vann.

Endelig i mål

Omsider var den lange ferden slutt. Det var en ubeskrivelig følelse å komme i mål etter Jotunheimen Rundt. Vi klarte ikke tidsmålet vårt, men jeg tviler på om noen i Jotun 18 er misfornøyde med det vi oppnådde. Været ga oss en skikkelig tung start, og den første halvdelen av rittet var beintøft for alle. At vi deretter klarte å kjempe oss gjennom 21,5 mil til var utelukkende fordi vi var et sabla godt lag med særdeles hyggelige og flinke folk. Ingen var villige til å gi opp, og når noen var på kanten, var de andre der for å støtte opp. Tidsmålet vårt tøyset vi bort på matstasjonene, og ferdig med den saken.

Min drøm om å sykle Jotunheimen Rundt var oppnådd, og lagets mål om å fullføre sammen var i boks. Grillmaten som ble servert i mål gikk ned på langs. Thomas fikk t-skjorte for å ha fullført tre ganger, og forlenget dermed ansienniteten i Dusteklubben enda et par hakk, og alle var overlykkelige og rimelig utmattede.

Såpass sliten var jeg at da vi kom til hotellet, at da den hyggelig jenta i resepsjonen fortalte at de hadde reservert 5 enkeltrom i stedet for 5 dobbeltrom, var det eneste jeg maktet å fiske fram mobiltelefonen og vise fram e-posten med bekreftelsen på at joda, vi hadde bestilt fem dobbeltrom. Så gikk jeg og satte meg i sofaen i resepsjonen. Hotellet fikset sakene og vi endte opp med en lang rekke enkeltrom i stedet, til og med billigere enn planlagt. God service fra Quality Hotel Sogndal, og en god nyhet for slitne syklister som trengte et rom for seg selv etter å ha vært et ståltungt fellesskap i nesten ett døgn.

De av oss som ikke sluknet tvert, møttes til en øl på Lægreids-pubben. Der traff vi flere Frøy-ryttere som hadde syklet på 16:40 og som hadde hatt drittvær hele veien. Det var nærmest uvirkelig å sitte å snakke med andre mennesker etter å ha tilbrakt 20 timer på landeveien med Jotun 18. Og på tross av at vi fullførte, var stemningen helt klart sånn den er rett etter tunge ritt: Dette skulle aldri gjentas. Dette var ren tortur.

Jotunheimen Rundt og rundt

Da vi møttes til frokost dagen etter, begynte det selvsagt. Tenk om vi hadde kommet raskere opp til Filefjell. Da hadde det vært lysere når vi møtte veiarbeidet ned mot Øye. Da hadde vi spart mye tid. Og vi kunne ha droppet stoppen i Fagernes. Og vi burde ha hatt en makstid på noen minutter på hver matstasjon. Og vi kunne ha brukt 10 minutter på Lom. Og tenk om hvis og sånn…og plutselig slapp vi ordene ut, og ”neste gang” kom på banen.

Det er kanskje det som skiller oss gærninger fra sunne, fornuftige mennesker som ikke betaler i dyre dommer for å klatre opp og ned tre fjell i tusmørke og møkkavær. Vi får rett og slett ikke nok.

For meg handler det egentlig mest om monsterbakken opp til Sognefjellshytta. Jeg må tilbake. Den slipper ikke taket. Jeg har taklet den tre ganger nå, men jeg har ikke beseiret den. Det må komme en oppfølger. Det må gå an å gjøre det bedre, med mindre vondt, det må være mulig å komme seilende opp Bøverdalen med friskere bein, med et mer våkent sinn, med mindre hovne knær. De 33 oppvarmingsmilene før bakken må bli mer effektive. For bakken skal tas. Igjen. Men jeg tør ikke love at det blir neste år. For skyggene av isregnet og nattemørket sitter fortsatt i ryggmargen på meg.

Jeg skal tygge på denne karamellen lenge: Alle åtte i IF Frøys Jotun 18 fullførte et ritt der hele 108 av 366, nesten 30%, av de startende valgte å bryte. Et ritt som etter sigende kanskje hadde det dårligste været i rittets historie. For oss handlet det om lagånd, om å fullføre sammen. Så får vi ta knekken på tida neste gang.

Denne lidelsen har jeg valgt selv, og jeg er mektig, mektig stolt av det vi fikk til.

Epilog

Det gjorde ikke saken verre at Sogn Avis dagen etter hadde et flott bilde av Jotun 18 i det vi krysser målstreken, med følgende tekst:

”Mange av ryttarane la vekt på at det er viktig å sykla i grupper på slike turar. Både av praktiske årsaker og for moralsk støtte.”

Det må vi vel si var å treffe spikeren på hodet! Og vi ble premiert med dette fantastiske bildet.

Laget:
Torsten Amundsen
Tormod Guldvog
Jon Kristian Jakobsen
Thomas Nordtorp
Johnny Rognså
Arne Steffensen (SK Rye)
Ragnhild Vilming
Morten Winsnes

Støttebilsjåfører:
Roar Vilming
Siv Ellen Grewe (som også har tatt alle bildene som er brukt i denne teksten)

Reddende engler:
Glenn Roar Berge
Ukjent sjåfør som skiftet Johnnys slange på vei opp til Beitostølen

Og til slutt:
Jeg sender en STOR takk til alle de frivillige i som stiller opp og gjør en utrolig god jobb i rittet. Alle de blide fjesene vi møtte på matstasjonene er med på å gjøre dette til et ritt i særklasse.

Rittets hjemmeside er på http://www.jotunheimenrundt.com.

Og helt til slutt: Knærne mine, som ble akk så ignorert på tross av at de bokstavelig talt skrek ut under rittet, har tatt hevn. To måneder etter Jotunheimen Rundt 2011 har jeg fortsatt ikke fått fullført en skikkelig sykkeltrening. Men alternativ trening fungerer utmerket. Og planene har begynt å koke…hodet lengter tilbake til de evige sykkelflatene over Valdresflya…ultrabasillen sitter godt i kroppen. Håper den blir der, innerst i sjela, for alltid.

Dette innlegget ble publisert i rapport og merket med , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

12 svar til Jotunheimen Rundt 2011

  1. CL sier:

    Satan! Høres ut som forferdelig grufulle forhold sammenlignet med da Bjarte, Øyvind og jeg syklet i fjor. Suveren rapport, føles nesten som jeg var med..

  2. Silacruz sier:

    En fantastisk velskrevet historie om et blodslit jeg vet jeg aldri i mitt liv kommer til å begi meg ut på.
    Noensinne. Aldri. Om jeg skulle ønske at jeg var i så god form at jeg kunne vurdert å henge meg på? Definitivt..

    Ser frem til å lese videre på denne bloggen, og gratulerer virkelig alle sammen med en utrolig kjempeprestasjon!

    =)

  3. Fabelaktig godt lesestoff! Humrer og grøsser og nyter tanken på at jeg aldri, aldri skal gjøre det samme. Hvis ikke… nei. Men takk!

  4. John sier:

    Virkelig fornøyelig lesning ja. Kjenner nesten på smerten i knærne jeg også.
    Ja, og så er det ganske artig å se at det går rimelig raskt fra «Aldri mer!!» til «…neste gang». Lærer aldri tydeligvis ;)

  5. stigbd sier:

    Takk for fantastisk bra rapport! Etter å ha sykla Styrkeprøven eit par gongar kjenner eg meg godt att i dine skildringar. Måtte både le og gråte. :-) Eg har stor respekt for Jotunheimen Rundt, eit ritt eg derfor aldri har turt å prøve meg på. Det som har hittil har stått som den verste utfordringa for meg, er å sykle om natta. Bakkar er jo ein ting, men søvnmangel er min verste fiende. Imidlertid gav din rapport meg ny inspirasjon. Er redd eg kjem til å rappe ditt mantra.

    «Smerte er uunngåelig, lidelse velger vi selv».

  6. Mari sier:

    Veldig bra skrevet! Var ikke klar over at du var en slik spreking/galning, Tormod!
    Hilsen Mari (i EPiServer).

  7. tormodg sier:

    Hei Mari! Det har vel kanskje blitt en slags lidenskap etterhvert… :)

    Takk for hyggelige kommentarer, alle sammen.

    Forresten, mantraet er ikke min oppfinnelse! Det er såvidt jeg vet et buddhistisk ordtak («Pain is inevitable, Suffering is optional»).

  8. Thomas sier:

    Takk for strålende (beklager det ironiske ordvalget) rapport. Inspirerende!

  9. Tilbaketråkk: Nordmarkstraver’n 2011 | Blodsmak

  10. tormodg sier:

    En bitteliten oppdatering: I går, over to måneder etter JR 2011, ble knærne mine *endelig* friskmeldt etter slitasjen fra Jotunheimen Rundt. Heldigvis ikke behov for operasjon, og jeg kan begynne «normal» trening igjen. :) Så da er det bare å forberede Trondheim-Oslo 2012. Mon tro om det blir JR 2012 som bonus? Eller mest sannsynlig Sognefjellsrittet, tenker jeg.

  11. Tormod Guldvog sier:

    Og der er påmeldingen til Jotunheimen Rundt 2012 i boks…eventyret venter. Og knærne er litt bedre forberedt. Men først skal jeg sykle Trondheim-Oslo.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.