Det regner i Italia… En turrapport.

Normann og RoyE er i Italia. Vi holder hus i Bormio. Første tur gikk over Mortirolo fra Mazzo, etterfulgt av en alt annet enn lett klatring opp Gavia. Gavia hadde bestemt seg for å vise sin vrede og sin fryktinngytende side. Dette skulle ikke være lett. Fra Bormio til foten av Mortirolo var det på vårt veivalg utelukkende nedoverbakke. Dette er relativt utypisk for området, så nyt det. 30 km på 50 minutter med snittpuls på ca 60 % gir deg godfølelsen, og man lurer selvsagt på hvorfor telefonene fra profflagene uteblir.  Vel, man møter kjapt virkeligheten i Mazzo di Valtellina. Stikkord er Passo dello Foppa, bedre kjent som Mortirolo.

Utsikten opp i retning Stelvio fra hotellrommet vårt i Bormio. Hadde dette bare kunnet vare!

Skiltet vi har ventet på! Her starter klatringen. Forsøk på avslappet proffstil, men det er såpass bratt at det ser mest ut som om man skal teste motstanden i autovernet.

Normann i godt driv opp Mortirolo. Fin sykkelsti, men enkelte italienere insisterte på at det gikk an å kjøre forbi syklister med lastebiler i venstre felt på vei nedover. Trangt sier du? Joda.

Første stopp oppe i bakken. Store deler av Mortirolo foregår inne i tett granskog. Dette var førstemulighet for bilder med litt utsikt. Supersixen er tungt lastet med store flasker, sadeltaske på en halv kilo, og girvalget er offensive 34-28. Dette ble den foretrukne utvekslingen 99 % prosent av klatringen.

Bratt, men morsom vei!

Pantani-monumentet. Det kom brått på, og før vi ventet det, men det var helt greit. Herfra og opp er det sjarmøretappe! Kommer du hit, klarer du å nå toppen.

Kameraet er lagt på bakken ved Pantani-monumentet.

To glade gutter på toppen. Drøye 1200 høydemeter er gjennomført i en jafs. Kun 2000 igjen!

Mortirolo går fra første meter rett opp. Bakken snitter ut på ca 11 prosent, Edgen viste vel aldri under 7, ofte rundt 12-13, og på det verste 24…Og slik har man det gående i 12 kilometer. Kos!

Nedkjøringen fra toppen var fin og heldigvis ikke så bratt som på motsatt side. Snutene ble rettet mot Ponte di Legno, utgangspunktet for Gavia, hvor lønsj sto på agendaen.

Yes, vi kom oss til byen. Regnet kom i det vi satte oss ned for å lunsje. Dette hadde vi forutsett etter å ha studert værmeldingene, men at det skulle bli så fryktelig kaldt var vi ikke forberedt på. Et par lokale kom bort til oss og sa:»You know guys, rain and this temperature here, means snow on Gavia…». Tankene gikk til ’88, og Andy Hampstens famøse forsering av fjellet. Etter advarslene om snø ble vi enige om å sykle så langt opp det gikk, evt så langt vi orket med tanke på temperaturen.
Vel, det ble kaldt. Regnet pisket oss hele veien opp, vinden var ubarmhjertig og gikk til beinet. Utsikt kunne vi stort sett glemme, men et lite glimt fikk vi i ny og ne mellom tåkedottene som ble dratt opp langs fjellsiden. Vi var alene på fjellet. Kun en liten håndfull syklister kom rasende nedover, alarmerende godt kledd. Et par italienske bilister sto parkert et par kilometer før toppen og nøt synet av uværet. Tomler opp, imponerte smil og klapping, de hadde ingen anelse om hva det betød for oss, det varmet!
Gavia er ekstremt. Langt, bratt, ingen hvile å spore, høye stup og lange strekker. Vi tok ikke mange bilder, ingen bilder av toppen, enkelt og greit fordi vi ikke orket. Det var for kaldt, vi måtte ned fra fjellet. Heldigvis unngikk vi snøen, 4 grader sto det på toppen. Snøen kom på natten…

Høykarbo lønsj. Tiramisuen til dessert ble dessverre ikke avbildet.

Høyt og bratt. Dette er ca midtveis.

Normann har tråkket litt i forveien under min fotostopp. Pausene ble ikke lange, å holde varmen var mer forlokkende…

Mitt definitive favorittbilde fra turen. Skyene blåste bort et lite øyeblikk. Dette summerer godt opp stemningen opp Gavia. Det pissregner, blåser og vi er så godt alene. Magiskt og minnerikt, men der og da var det tungt. Fryktelig tungt. Kommer vi tilbake? Definitivt.