Oslo har fått sitt eget motbakkeløp, og vi satt oss fore å finne ut om «Oslos bratteste» har blodsmak-potensiale.
OB er et relativt kort løp, litt under tre kilometer, i to slalombakker de fleste oslofolk har et forhold til, på vinterstid. Starten går i bunnen av Wyllerløypa og traséen klatrer 407 meter på 2,67 km til toppen av Tryvannskleiva. Kort nok til at «alle» kommer opp. Bratt nok til at alle kan ta seg helt ut. Det blir som på sykkelen, egentlig. Det blir neppe lettere med trening, det går bare fortere.
I Oslos bratteste starter du (med mindre du er supersavvy og har henta startnummeret dagen før) med å møte på toppen og gå _ned_ hele traseen. Det var såpass tungt for lårene at soigneuren snudde halvveis og gikk opp igjen. Vel nede fant jeg god stemning og glade mennesker som gjorde seg klar. Det gikk greit og orientere seg selv om det var mye folk.
Lenge før du kommer til startområdet oppdager du at Oslos Bratteste er preget av sponsing, uten at dette på noe tidspunkt blir plagsomt.
Det måtte i så fall være treningssenterkjeden som sto for den kollektive linjegymnastikk-oppvarmingen. (Vi som ikke sto lengst framme gjorde en stille overenskomst om å overse dem.)
Gratis kanelbolle fra «Godt brød» mot framvisning av T-banebillett var en vinner. Profft av dem å akseptere flexus!
Det var akseptabelt vær på arrangementsdagen med opphold og fin temperatur. Et intenst regnvær natta før hadde allikevel levert karakterbyggende underlag med gjørme ispedd vanndammer. Det viste seg å bli greiere etter noen hundre meter. Da var det for bratt til at vannet kunne samle seg og vi løp i kun gjørme. Dog unntatt de partiene der vi løp i steinur.
Fra klokka tolv starta puljene med fem minutters mellomrom. Vi var inndelt etter hvor fort vi hadde varsla at vi regna med å løpe. Smart. Ti på halv tolv var det vår tur. Det er en egen stemning når 100 karer står og tråkker foran startstreken og småpraten går løst. Jeg hadde på meg «Eggenipa opp«-T-skjorta mi fra i sommer i et forsøk på å intimidere folk til å tro at jeg var en hardhaus. Jeg merka ikke noe effekt av det, egentlig, men fikk i det minste kontakt med en vestlending som kjente noen som kjente noen som hadde deltatt. Småprat fulgte. Han lurte på hvor fort jeg skulle opp i dag og jeg svarte som sant var at «Njaa, jeg sliter litt med ei nerve som kom i klem etter en hard bakke i sommer, så jeg er vel glad bare jeg fullfører» og han svarte på sin side at «Jaaaa jeg veit hvordan du har det; jeg har et maraton i beina og en lei forkjølelse».
Alt som det skal være der, altså. Menn i 40-åra som ikke til en hver tid har vondt et eller annet sted, kjenner bare ikke godt nok etter!
Oslos bratteste har virkelig lagt seg i selen for å gi tilreisende deltakere den genuine Osloopplevelsen. Som om ikke T-banetur og Holmenkollen var nok, stillte de med svensk speaker som fylte stadion med flytende Skavlan-svorsk. Nærmere lyden av Oslo kommer du ikke! Jammen har arrangørene tenkt på alt!
«Tio sekunder igjæn till start, hvæm vinder spurt-priset i da´?» Kom det entusiastisk fra høyttalerne, og vi var i gang.
Det er mange mellomtider i OB, her skal ingen ha grunn til hvileskjær. Den første er «sprinten» Vinnerne av den var vel forbi streken før vi andre kom fram til start. Deretter er det «Helvetesbakken» Den er bratt. Veldig bratt. Min strategi om å starte bakerst og se om jeg kunne hente inn folk funka ikke så bra her. Det var så mye folk at forbiløping var vanskelig.
På toppen av Wyller er det et lengre stykke med bortover og, faktisk, nedover. SIkkert gøy for de som liker sånt, men her tapte jeg mange plasser. Det skal være bratt, synes jeg.
Underveis er det folk som heier. Både tilskuere og deltakere på vei ned. Det er moro!
Oslos bratteste er en intens opplevelse og det er over før du veit ordet av det. Nærmere den egentlige toppen gikk det opp for meg at jeg ikke hadde tatt meg helt ut. Jeg skjønte det da en funksjonær på siden av traseen ropte «Kom igjen! Smerte er en illusjon». Jeg tok ham på ordet og satte farten opp. Flaut! Jeg var en Dumsterk en. En som skal gå rundt og si at «Jeg kunne løpt fortere hvis jeg hadde giddet». Jeg var i ferd med å fullføre uten å ta meg helt ut. Idiotisk tar det igjen neste år.
De siste tohundre meterne kom som en overraskelse på meg som var debutant. Flagg og tilskuere gir deg «Stadionfølelsen» som gjør at du er nødt til å gi jernet. Noe annet tar seg liksom ikke ut. Kombiner dette med at det er bratt som f, så er du garantert å stupe utmatta over mål. Blodsmak accomplished.
Vel i mål fikk vi goodiebag med karbohydrater og lue med OB-logo på. Vennlig! Det er ikke krav om ryggsekk i OB, så arrangørene tar på seg å kjøre klærne dine og annet du måtte ha med deg, opp for deg. Du putter bare sakene dine i en merket pose du får utdelt sammen med startnummeret. Jeg fikk både pose og sekk på toppen uten nølen. Sørvis i spitzenklasse og knirkefritt gjennomført!
Den store forskjellen fra bakkeløp som går i fjellet er at du slipper nedturen etterpå. Følelsen av å sitte på Holmenkollbanen med en Lohengrin og en vørterøl og tenke på den gangen man brukte tre timer på å gå ned et fjell på visne lår, er noe man bare skal ha med seg. Men da må man som kjent prøve begge deler.
Arrangementet:
Dette Oslos «svar» på Bergens tradisjonsrike Stoltzekleiva opp har blitt en heidundrandes suksess. Det var derfor med en smule skepsis jeg satt meg på T-banen vestover for å delta denne lørdagsmorgenen. Jeg både sykler og løper svært gjerne aleine, og ser ingen grunn til å oppsøke køer. Heldigvis var det ingen grunn til å sette sjøbein denne dagen. Løpet starta bra allerede i forkant med mye god info på mail og på www.oslosbratteste.no.
T-banetider sto på nettsiden og jeg kom fram akkurat når jeg skulle. Jeg slapp å lure på når på T-Banen (Eller «Trikken» som de som bor der hevder at den heter) kom til Voksenkollen, det var bare å følge strømmen av glade friskuser. Posen med navnet mitt på lå klar da jeg kom fram til teltet og T-skjorta jeg hadde bestillt var i riktig størrelse. I det hele tatt må jeg si at jeg ikke kan få rost Slevik il nok for det arrangementtekniske. Det gikk på skinner! T-skjorta var dog i overkant glorete. Kommer neppe til å bruke den. Synd!
Men hvordan gikk det da?
Jotakk. Nummer 61 av 105 startende i min klasse* på en tid som kun var 39 sekunder ** etter mediantiden må sies å være akseptabelt middels! Det ville dessuten holdt til en flott sølvmedalje i klassen herrer 70-74 år. Suksess!
Sees på OB13!
* Jeg bibeholder min prinsippielle men konsekvensløse protest mot at klassen 40-44 år er «min» da jeg kun er trettiniogethalvt år gammel.
** 39 sekunder, nøyaktig den tiden jeg brukte på å ta bilder til dette blogginnlegget samt å fikle med spillelista for å slippe å høre den seige cowboyballaden «wanted dead or alive» med Bon Jovi midt i Helvetesbakken. Det må være lov å trekke fra på slutttida! Jeg påstår derfor at løpet mitt var Perfekt middelmådig! Blodsmak Idrettslag FTW!
Bra rapport i fin blodsmakstil. Virker som et godt løpsarrangement. Når det gjelder fratrekk i tid pga musikkfikling kan ikke dette godkjennes da musikk i ørene under løp ikke er særlig proft. Men tid til bilder underveis kan vel trekkes fra? Satser på å stille på Blodsmak-laget til neste år.
Hm, harde krav til _profisjonalitet_, her! :) Gleder meg til samling på toppen neste år. Ser for meg Beach-flagg med blodsmaklogo og (vørter)øl servert i beger.
Nåvel… Ludvigsen løper med musikk i øret i Stoltzen (og anmerkning til forfatteren for sleivete håndtering av endelser i bergenske stedsnavn). Sååå; musikk i ørene bør vel kunne sies å være proft nok, Kjetil må ta en strafferunde og skrive StoltzekleivEN hundre ganger; og selv om Oslos Bratteste var et veldig morsomt løp; jeg prøver meg nok i Stoltzen neste år. Litt klønete å legge det til samme helg. Ihvertfall for oss som faktisk kunne tenkt seg å få med seg begge til neste år. Ellers godt å se at flere dyrker de middels resultater… Havnet 8 sekunder bak deg, Kjetil.
Ser du slo meg med halvannet minutt, skal sjekke innom bloggen din igjen neste år og se hvordan det står til da ;)
Rune B. Takk for moralsk støtte når det gjelder musikk. Strafferunden for Bergensfornærmelser tok jeg over en øl i sommer, her: https://twitter.com/Staales1/status/229876660302917632 ;)
Steinaldermannen.no: Gjør det. Loven om «regression towards the mean» tilsier at vi kommer i mål på likt en gang i framtida, hvis vi bare fortsetter å stille til start!
Stoltzen og OB arrangeres hhv. siste helg i september og første helg i høstferien. De kommer dermed til å kollidere de neste par tre årene. Deretter åpner et vindu for å delta i begge i noen år.