Hvert år (sesong) deltar jeg i mange løp, men bare ett eller to løp per år anser jeg som hovedmål. For 2013 har det vært dette løpet på 24 km og 1456 høydemeter i de franske alpene som har vært hovedmål. Ønsket om å løpe Mont Blanc Cross ble til allerede i juli i fjor da jeg leste om det på blodsmaker Frode sin blogg. For et sted og for noen bilder. Dette ville jeg være med på.
Påmeldingen åpnet i september og med kun 1500 startnummer var det ingen grunn til å somle. Det var ikke Birkentilstander, men løpet var fulltegnet lenge før 2013 hadde begynt. Etter en del frem og tilbake for å få sendt legeattest på de riktige franske papirene ble jeg endelig godkjent som påmeldt. Franskmenn er litt nøye på at papirene skal være i orden.
Treningen ble forsøkt tunet inn mot terrengløping og de bakkene jeg har tilgjengelig i Østmarka ble hyppigere enn tidligere brukt som treningsarena. Hvis noen trenger tips på bratte stier i Østmarka er det bare å si i fra!
Endelig ble det klart for avreise og med baggen full av løpesko og løpeklær for all slags værs-scenarier ankom jeg Chamonix halvannet døgn før startskuddet skulle gå. Ikke akkurat nok til å akklimatisere seg, men nok til å legge igjen litt penger i byens utallige sportsbutikker og nok til å ta del i denne løpshelgen. På fredag var det motbakkeløp(1000 høydemeter på 3,8 km) og Ultra (80 km og 6000 høydemeter, vinneren brukte snaue 10 timer, de siste i mål brukte rett over 24(!) timer)
Lørdag var det min tur. 24 km, 1456 høydemeter opp og 414 ned. Underlaget var en blanding av lettløpte stier, grusbakker og mer tekniske partier. I tillegg fikk vi totalt et par kilometer med asfalt gjennom noen mindre landsbyer.
Starten gikk halv ni og klokka åtte begynte regnværet. Perfekt. Lett regnvær til å begynne med, tungt regnvær den siste timen. Dette kombinert med 3 varmegrader i målområdet gjorde del hele til en våt og kald opplevelse, men dette ble bare en parentes i forhold til den løpsopplevelsen dette løpet var.
De første kilometerne var trege, jeg lå som vanlig for langt bak ut fra start og måtte bruke disse relativt flate kilometerne på å avansere i feltet. Dette kostet litt krefter, men var helt nødvendig, det er tross alt lettere å løpe forbi på en kjerrevei enn på smale stier med stupbratte skråninger på yttersiden.
Jeg hadde en slags målsetting om å komme meg i mål på tre timer, dette var kun basert på tidene jeg hadde sett det ble løpt på i fjor, i utgangspunktet er dette passe meningsløst i et slikt løp da det er haugevis av faktorer man umulig kan forutse.
Frode har også fått på seg obligatoriske klubbfarger på hodet. Foto: Sharon Broadwell
Bare noen kilometer etter start, fremdeles tørr og fin. Foto: Sharon Broadwell
Etter en litt masete start fant jeg etter hvert en fin flyt på stiene, brukbar fart på flatene og nedover og rask gange i de brattere motbakkene, etter omtrent 5 km kom vi til den første lille landsbyen og til tross for tiltagende regnvær var det masse folk ute og heiet oss fram! De heiet på alle og det var applauser, kubjeller, high-fives, musikere og ALLEZ , veldig mye ALLEZ! Og på de tyngre delene av løypa ropte de COURAGE! Veldig moro og veldig motiverende. Viva la France! Der og da bestemte jeg meg for at dette måtte nytes lang drag.
Topp stemning langs løypa. Bildet er lånt fra espenringom.no som løp og fotograferte samtidig på søndag. Derfor altfor bra vær. Foto: Espen Ringom
Etter dette bar det virkelig opp i de høyere luftlag. Fra 14 til 19 km steg vi fra 1300 til 1800 m.o.h. Med andre ord en gjennomsnittlig stigning på 10 %. Først var det gjennom bratte skogspartier, deretter mer åpne landskap. Tidsmessig hadde jeg for lengst sett at tretimers målet jeg hadde satt var godt innen rekkevidde, men jeg hadde ikke peiling på hvor i feltet jeg lå.
Like før matstasjon. Bildet tok jeg på søndag under maratondistansen, men vi løp her vi vi også, bare i øsende regnvær.
Kvalitet!
To kilometer før mål kunne jeg høre speakeren bable i vei fra målområdet, jeg kunne fremdeles ikke se noe til toppen, men ivrig fransk babling over PA-anlegget motiverte mer enn nok til å klemme ut de siste restene av krefter opp slutten av løypa. Siste kilometer fulgte likegodt en alpinbakke. Dagens bratteste! Heldigvis flatet det noe ut de siste hundre meterne så det var mulig å legge inn en liten sluttspurt. Armene i været. Medalje rundt halsen og sluttid på 2 timer og 43 minutter.
Har ikke noe bilde av min egen målgang, men her er det reisefølge Jon som kun har få metere igjen til mål. Foto: Espen Ringom
Her oppe var det tre grader og tett regn. Det ble servert te, kaker, sjokolade, kjeks, cola og bananer. Te har aldri smakt bedre og kommer muligens aldri til å gjøre det heller. Løpet, været, utmattelsen, teen, stemningen eller muligens totalen av alt dette gjorde så sterkt inntrykk at jeg felte en tåre før jeg kom meg videre til klespose med tørre klær og skiheisen som tok oss ned i dalen igjen.
På hotellet ble det restitusjon som var langt annet enn middelmådig, det ble kaffe avec, med påfølgende boblebad med lunken champagne i plastglass. Perfekt! Med tilgang på nett kunne jeg konstatere at jeg var nummer 23 i klassen av totalt 250 fullførte og på 101 plass totalt av 1300 fullførte deltakere. Storveis fornøyd med det også, men har sjelden brydd meg mindre om tid og plassering som på dette løpet.
Oppsummering fra Live-servicen. Forøvrig et veldig bra opplegg. Det betyr at hvem som alle løperene kan følges live på internettet!
Til tross for møkkavær, dette løpet ga mersmak. Trailrunning i storslått natur er moro, Chamonix er en veldig hyggelig by og neste år skal jeg forhåpentligvis tilbake. Målet for neste år? Full maratondistanse med 2500 høydemeter. Gjerne under seks timer, men først og fremst for natur- og løpsopplevelsen…
Helt grei utsikt underveis, Med værforbehold. Bildet er fra løpet i 2011
Teknisk parti i steinur etter ca 20 km
Veldig godt skrevet, føler vi har opplevet det sammen med deg.
Mamma og pappa