Ötztaler Radmaraton 2014 – Blodsmak var der

or9

Øystein Hjelm (bildet) har vært en tur neddi Utlandet, og skrevet rapport:

Mens resten av landeveissyklistene hadde samlet seg på Rena for å sykle til Lillehammer satt jeg på flyet til Innsbruck. Tysk-Østerisk presisjon og sykkelbag fra verdens beste fotobutikk FotoVideo gjorde at sykkel og rytter ankom Sölden rimelig smertefritt. Logistikken er grei, med start og mål i Sölden.

Jeg tok kollektivt, mens andre ankom med litt mer stil:

or1

Startnummer og sekk med diverse ble hentet. Utdeling var raskt, effektivt og godt organisert. Det krydde av stands i sentrum der man kunne kjøpe alt man hadde glemt hjemme, pluss annet man ikke trenger. På kvelden var det pastaparty, show og obligatorisk informasjonsmøte. Alt er veldig proft med renndirektør, sikkerhetsdirektør og intervju med gamle vinnere. Til og med en meteorolog er hentet opp fra Innsbruck for anledningen. Alt foregår på due-tysk og italiensk, mens den viktigste informasjonen også står på engelsk på storskjerm.

or2

Starten går 0645. Etter frokost og en bøtte med kaffe setter jeg kursen ned til sentrum. Det er drøyt 4000 startende med fellesstart. Første del av feltet er forbeholdt seedet gruppe med semi-proffe og spesielt inviterte (blant annet Jan Ulrich som endte på 33. plass…). Jeg står ganske langt bak. Rundt meg kryr det av spagetti-italienere og solbrune tyske maskiner. I det hele tatt ser folk over snittet spreke ut, selv til syklister å være. Joda, det er en og annen tjukkas og et par stykker på FS med slicks(!), men det ligger en tykk eim av tigerbalsam, testosteron og dyr karbon i lufta.

or3

Spent stemning før start.

Plutselig ser jeg noe som umiddelbart senker skuldrene mine. Om denne fyren stod på start med planer om å fullføre så skulle en middelmådig nordmann også kunne det (jeg så han syklet i mål ca 2,5 time etter meg, fortsatt kledd i de samme klærne…). Dålig bilde, men han har altså kurv foran, bagasjebrett bak og helt vanlige terrengdekk. Imponerede!

0r4

Fra Sölden går det stort sett nedover og bortover, med unntak av noen små dumper i veien. Planen var å bruke de første snaut 3 milene til å få i gang beina og komme meg fremover i gruppene. Alt går etter planen. Hastigheten er bra, kroppen kjennes bra og jeg rykker stadig fremover. I den slake bakken til Brenner er det fint å ha en god gruppe tenker jeg og rykker stadig fremover i køen. Veien er stengt av, men folk holder seg stort sett disiplinert på høyre side (og passerer i venstre fil). Veien går gjennom små landsbyer der folk har stått tidlig opp og tatt med seg kubjeller og god stemning ut i løypa. Moralen er god og stemningen likeså. Så skjer det noe. Det blir tungt å trå og jeg skjønner fort at noe er galt. Stopper opp og oppdater at kassetten er løs… Ettersom det hverken er kjedepisk eller kassettavdrager på mini-verktøyet må jeg vente på servicebilen. Så tidlig i rittet ligger de helt sist så alle jeg hadde passert dundrer nå forbi meg igjen. Drøyt 10 minutter senere er jeg på sykkelen og DESIDERT sist. Selv «feiebilen» har passert. Jeg trår de siste kilometerne til Ötz 820 moh før veien dreier opp til dagens første fjell: Kühtai.

Kühtai er 1200 hm unnagjort på 18,5 km. Totalt sett ikke voldsomt bratt, men den inneholder noen knekkere på opptil 18% stigning. Kuer og hester går løs og ser ikke ut til å bry seg om pustende og pesende syklister. En fordel med at jeg havnet helt bak er at jeg jevnlig passerer folk oppover (syklet meg opp 1100 plasser!). Moralen stiger og jeg glir sakte men sikkert forbi relativt mange syklister. Garmin slo seg helt vrang så jeg har ingen anelse på hvor langt det er igjen til toppen eller hvor fort det går. Det går uansett i letteste gir og jeg bestemmer meg for å bare kverne på. Passerer forøvrig en dverg/kortvokst dame på veien opp. Imponerende! Jeg når toppen etter ca. 2:15 og oppdager til min store glede at jeg ligger 15 min foran skjema til mitt middelmådige mål på 10:45 – til tross for problemene jeg har hatt. I gledesrusen av den gode tiden fyller jeg raskt flaskene og kaster kun i meg et lite rundstykke før jeg setter kursen nedover igjen.

0r5

Kyr og hester stod langs (og innimellom midt i) veien.

Ned fra Kühtai går det fort. Styggfort faktisk. Over 1300 hm gjøres unna på 15 km. Veien er oversiktlig så man kan bare legge seg i bukken og dundre på. Inn til Innsbruck finner jeg meg en gruppe å ligge i. Planen er å gjøre minst mulig frem til toppen av Brenner-passet. Her må det være mulig spare krefter. Men når stigningen ut fra Innsbruck starter sprekker det helt opp. Jeg bestemmer meg for å bare trå til og satse på at jeg finner meg en raskere gruppe etter hvert. Vi sykler bak hoppbakken fra OL i 76 da det meldte regnet bøtter ned. Det varer bare i 10-15 men jeg rekker å bli klissvåt. Jeg er dog forberedt ettersom jeg var overdressed fra start… Det er ikke bratt til Brenner, men ganske langt. Snaut 4 mil med jevn stigning. Det ender opp med at jeg, i stedet for å spare krefter, drar lange tog med andre syklister. Fuck it, tenker jeg, det er min tur og jeg vil jo ikke hvile meg til en god tid (hjernen min bærer sterkt preg av at jeg har syklet mest terrengsykkelritt…). Siste del av stigningen er det et par kneiker og her merker jeg at det er lenge siden sist matstasjon og at jeg har spist litt lite. Er sulten og begynner å kjenne litt på kjøret. Gira på mat setter jeg inn et lite støt opp den siste bakken før matstasjonen.

or6

Det går fort ned bakkene når man ser ut som Michelin-mannen i den vanligvis ganske tighte Gore-jakka…

Ved Brennerpasset, som ligger på grensen mellom Italia og Østerrike, spiser jeg som om jeg aldri har sett mat før. Kaker, bananer, brødskiver og rundstykker går ned i stort tempo. Sjekker klokka og ser jeg nå er 30 min foran skjema. Rusa på sukker og den gode tida setter jeg snuten ned bakken og inn i Italia. Fjell nummer to for dagen er kun et par mil nedoverbakke unna.

Jaufenpass er 15,5 km lang og man klatrer 1130 m. Første del går i skogen og er egentlig ganske kjip. Som første fjell er det bare å gire ned og kverne på. Når vi passerer tregrensen blir det brattere og jeg begynner å kjenne det. Planen var å knipse noen bilder på veien for å vise hvor rått dette er, men det holder å sykle akkurat nå. Før toppen er matstasjonen hvor jeg også har sendt skift og Blodsmak-trøya for å kunne flekke denne i mål. Jeg innser at jeg har snudd klesplanen på hodet, tømmer posen for barer og setter meg i gresset for å dytte i meg litt mat og en mengde Pepsi-cola. Det føles farlig digg, og til tross for at det er 4-5 grader og ganske så vått tar jeg meg selv i å tenke at her kan jeg bli. Kommer fort ut av zombie-mode når en italiensk zombie vipper frem utstyret for et lite dobesøk litt vel nærme intimsonen min. Etter snaut 7 timer på setet begynner noen og enhver å miste gangsynet. Jeg er fortsatt 30 min foran skjema, men innser at 10-timers drømmen ryker. Veien ned fra Jaufenpass er spektakulær med hårnålssvinger og plutselige innsnevringer.

or7

Når man kommer ned fra Jaufenpass sykler man gjennom St. Leonard. En liten landsby i Syd-Tirol som ikke bærer nevneverdig preg av å ligge i Italia. Stilen er lik som resten av Tiroler-byene og samtlige skilt er på tysk. På vei ut av landsbyen henger et banner: «Süd-Tirol ist nicht Italien». Uten å legge meg borti lokalpolitikken tenker jeg for meg selv at Europas 10. høyeste asfalterte pass fungerer jo fin-fint som grense. For nå kommer monsterfjellet. Rosinen i pølsa tenker syklister. Knalltøft ja, men hvor ofte får jeg muligheten til å sykle høyere enn Norge? Stigningen til Timmelsjoch starter på 750 moh, øker eksponentielt i stigning og ender opp 2509 mho. Altså nesten 1800 meter opp i lufta, og dette gjør man på 28,7 km. Det er varmt i St. Leonard så jeg kaster jakka, bretter opp ermene og de løse beine. Stilpolitisk helt ute og kjøre, men jeg kokte innvendig. Den første mila til Moos går greit – sakte, men greit. Så blir det brått brattere, kaldere og tåka siger inn. Jeg kjenner at det kun har blitt en tur over 10 mil i år (for øvrig en veldig fin tur rundt Trollheimen: http://www.strava.com/activities/171318682). Klarer ikke sykle og spise samtidig og kunstpausene for å nyte den spektakulære utsikten blir fler og fler. Hele kroppen gjør vondt, skikkelig vondt. Det begynner i tillegg å regne og blåse. Jeg klarer ikke å sykle med lav nok kadens, så jeg kverner på så godt jeg kan – stopper – og kverner på igjen. Syklistene rundt meg klarer å holde jevn fart og må ha trodd jeg var en idiot. 2-3 av de passerer jeg sikkert 10-15 ganger opp fjellet. Stemningen er tung. Folk stirrer i bakken og ingen sier en dritt. Et øyeblikk lurer jeg på om fjellet kommer til å beseire meg. Men så, ut av tåkehavet stiger fanden sjøl. Synet av hornene og gaffelen fra TdF gjør noe med gruppa. Vi føler oss pro, moralen stiger og selv i mitt mørke hull klarer jeg å slå av en dårlig vits på skole-tysken min. Det går fortsatt latterlig sakte, men jeg bestemmer meg for at visst f#¤%¤% skal jeg opp.

or8

Et ukjent antall hårnålssvinger senere står en smørblid østerriker ved inngangen til en tunell som visstnok er toppen og muligens også grensen mellom Italia og Østerrike. Jeg tar meg selv i utbryte et krigsrop på vei inn i tunellen for nå er det jo bare nedover igjen (eller…???).

Jotunheimen Rundt har den beryktede bakken rett før Sogndal. ÖR har 230 hm som man nesten ikke ser på høydeprofilen. Den er i tillegg bratt. Og her får jeg hammer’n. Kulda, distansen og fjellene har gjort sitt med kroppen og jeg får krampe i begge beina. Vispe ut i godt over 10% stigning utgår. Så jeg kommer meg på et vis av sykkelen og tøyer. Mens jeg står der og strekker ut blir jeg faktisk påkjørt av en annen syklist. Han er helt i Froom-modus (looking at stem…). Farten er jo mikroskopisk, så det hele er heller udramatisk. Beina løsner nok til at jeg kommer meg opp bakken og jeg setter snuten ned mot Sölden. Det regner og er 3 grader. Jeg bestemmer meg for å holde i bukken uansett hvor vondt det blir i lengden. Etter hvert er jeg så kald og stiv i kroppen at jeg antageligvis ikke er i stand til å bytte posisjon. Brillene sitter i hjelmen fulle av dugg og trass i maks mys treffer regnet meg som nåler i ansiktet.

or9

Når jeg ankommer Sölden og ser 1000m-skiltet (for øvrig det eneste distansemerket hittil) er jeg så klar for å komme i mål at jeg legger inn en liten spurt og passerer 3-4 man de siste hundre meterne. Jeg klokker inn på 10:39:55 og havner på 1906. plass av drøyt 4000 startene. Relativt middelmådig altså. I mål får jeg ullteppe og varmt smil av en av de mange frivillige. Jeg utveksler en high-five med østerrikeren som lo av vitsen min opp Timmelsjoch.

Frossen og kald kommer jeg meg hjem til hotellet (som for sikkerhets skyld ligger på toppen av en bratt bakke på et par km…). Etter en halv time i dusjen kommer jeg meg inn i sivile klær og drar ned for å hente beviset på at jeg har fullført. Trøya er faktisk veldig fin. Etter nok en pasta-middag og en øl (begge inkludert i startavgiften) er det eneste som frister senga.

or10

Dagen derpå er det tid for ettertanke. Rittet er helt rått. Bratte og høye fjell vi ikke har i Norge. Meget velorganisert. Kommer jeg til å sykle igjen? Garantert! Men da skal jeg ha mer enn en langtur i beltet før jeg drar. Og så hadde det vært trivelig med litt selskap. Ettersom jeg bare har dårlige venner (les: ingen som synes 24 mil og 5500 hm på sykkel høres ut som en god ide…) tok jeg turen alene. Kanskje det blir en liten delegasjon fra Blodsmak i 2015 eller 2016? Blodsmak-garanti er det i hvert fall…

http://www.oetztaler-radmarathon.com/

Strava: http://www.strava.com/activities/189134473

– Øystein Hjelm

Dette innlegget ble publisert i Blodsmak Sportsklubb, rapport og merket med , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

2 svar til Ötztaler Radmaraton 2014 – Blodsmak var der

  1. NN sier:

    Hva var vitsen?
    Altså den du fortalte, poenget/vitsen med turen skjønner jeg…

  2. Øystein Hjelm sier:

    En fugl kvitret at det lå et spørsmål her. Vitsen var noe sånt som «deutlich is die Weg zum Holle oben». Ord for ord blir det noe sånt som «veien til helvete er tydeligvis oppover… Syyykt morsomt med andre ord…

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.