Alpenbrevet Goldtour 2014 (172km, 5294m)

 Alpenbrevet er en majestetisk, tradisjonsrik og jovial syrefest i de sveitsiske alpene. I år var det tredje gangen Blodsmak Sportsklubb briljerte med sin deltagelse, og pussig nok første gang jeg gjennomførte innenfor tidsfristen.

I 2012 ble Alpenbrevet avlyst på grunn av snø, så da syklet vi dagen etterpå, på egenhånd (172km, 5294m), også i nokså friskt vær. I 2013 valgte jeg «Platintour» med 276km og 7031 høydemeter, og syklet så sakte at jeg måtte levere startnummeret mitt for å få fortsette.

I 2014 stilte Blodsmak Sportsklubb med hele fire deltagere, og som vanlig var Alpenbrevet en gedigen braksuksess.  Chalet-vert Oddmund hentet oss på Zürich flyplass, og dette bildet viser at det går fem sykkelkofferter/bagger og én løs sykkel inn i en VW Sharan.

Sveits har mange svært gode restauranter, og her er vi på en like ved flyplassen. Klasse.
Hasliberg Reuti: Utsikten fra stuevinduet på Chalet Steini, Oddmunds hytte, er relativt grei. Den ligger 200m fra mellomstasjonen på heisen, og det er enkelt å komme seg ned til Alpenbrevet-starten i Meiringen nede i dalen.

Her er Gruppen på vei til den lokale matbutikken for å kjøpe frokost. Øyvind har gått i brudd!

Utsikt fra turen til matbutikken. Den lille toppen langt der bak er Eiger (3970m).

Dagen før: Nummerhenting og litt oppvarming av skrotten

Det er fullt mulig å ta gondolen ned for å hente nummer, men det er også mulig å sykle en liten tur. Enten kan man ta hovedveien, med litt klatring, eller man kan ta en omvei med en hel del klatring. Vi valgte selvsagt riktig alternativ.

 Noen valgte å gå ned den bratte grusveien, andre syklet ned for å ta bilde.

Vi kom ikke så veldig langt før første tekniske stopp. Øyvind fisker frem gamle sykkelverkstedkunnskaper og får orden på Terjes gir.

Her er vi litt oppe i bakken. Oddmund fyller flasker, og Øyvind innser at dagsformen er temmelig skrøpelig, med verking i armer osv.

Ole, i Blodsmak Sportsklubb-trøye, ankommer (et av?) dagens høydepunkt. Langt der nede er Meiringen (sånn omtrent), og enda lenger unna: Interlaken.

Øyvind: «Jeg er ikke helt i slaget».

Gruppens andre tekniske stopp kom i Innertkirchen, etter nedkjøringen(e): En av boltene i setetårnet til Øyvind knakk, rett utenfor en sykkelbutikk. Beregning. Bolten ble lett borret ut mens vi andre kjøpte slanger, lys og andre småting. Et kvarter senere var vi på vei igjen. PRO.

Race day!

Starten på Alpenbrevet går kl 06:45, og jeg hadde klokken på 04:40. Det er tidlig, selv i Sveits. Vi spiste frokost, kledde på oss habittene, og gikk ut i mørket.

I år var nokså lite kø til gondolen, og vi var nede i Meiringen omtrent en halvtime før start. Nok til å gå i minibanken og gruglede seg litt til dagens strabaser.

– Blir det Platin eller Gold på deg?
– Njaa, det kommer litt an på luftfuktigheten i Airolo, altså..

Oddmund i rød jakke, Kjetil i Ciber-habitt. Det er fellesstart der man bare stiller seg opp der man vil. Ikke noe stress, og ikke en eneste aerohjelm å se. Veldig mye bedre enn en del andre ritt i et land som begynner på N som noen har deltatt på.

Og vi er i gang!  De raskeste forsvinner fort, mens vi middelmådige og dødelige holder er mer humant tempo. Grimselpass er langt, og det er bare det første av fire eller fem pass totalt.

Det er ingen rulle- eller lagtempotendenser, alle sykler som de vil. Topp!

«Det er probleeemer innad i Høøøøyre!»

Er ikke dette episk, så vet ikke jeg. Her har de gamle sveitserne rett og slett gnagd seg en vei rett i fjellveggen.

Det var tåke og kjølig, perfekt for kilometervis med sliting opp mot toppen. Øyvind i blå Rapha-vindjakke.

Lys i enden av tunnelen.

Grimselpass matstasjon.: 2165m. Her ble det servert sjokolade, ost, brødskiver, gele/romfartsmat, vann, sportsdrikk, buljong, bananer og noen litt spesiell kjeksbollegreier. Lite stress her også, folk var passe raske, men det var ikke noe knuffing eller mas. Deilig!

Disse to herremennene sto for musikken. Klasse!

Nedkjøringen fra Grimselpass er alltid stas. Man sykler først opp i skygge og litt begynnende sol, og så kommer man over fjellet og kan klaske til nedover i morgensolen, på super asfalt og suverene svinger.

Her er vi plutselig kommet til Nufenen pass. Det er også langt, og det høyeste på Alpenbrevet med 2478m. Det tar lang tid før man ser toppen, men man har likevel god tid til å skule oppover mot den etter at man har skimtet den første gang. Det er ganske jevnt 10% hele veien opp. Huskeregel: 1000m, 10km, 10%, 10km/t. Og ca 10 rpm.

Øyvind sjekker om jeg henger på.

Utsikt nedover fra det siste partiet opp mot Nufenen pass.

Nufenen pass matstasjon. Her var jeg såpass sliten at jeg ikke husket helt hva man pleide å gjøre på matstasjoner, men etter hvert fikk jeg i meg litt buljong, fylte flaskene og freste videre. Egentlig kan man droppe denne stoppen, eller kanskje bare spise fort, for ned mot Airolo er det rask utforkjøring, og i Airolo er det ny matstasjon.

Øyvind boblet over av overskudd.

Her er jeg, på Nufenen pass med det lille vannet bak. Nedkjøringen starter bak der i bakgrunnen.

Jeg tok ingen bilder under nedkjøringen fra Nufenen pass (det er litt dårlig vei, og det går fort), men dette er tatt litt før Airolo, der man må bestemme seg for Platintour (276km, 7031m) eller Goldtour (172km, 5294m). I fjor var jeg der 11:13, to minutter før Platintour stengte, i år var jeg der ca kl 12.

Vi møtte Kjetil (til venstre) og Terje (ikke med på bildet). Se også sykkelbud-fyren helt til venstre i bildet, korrekt antrukket.

Coca-cola smaker rimelig bra under Alpenbrevet.

Airolo. Sannsynligvis en trivelig by, men jeg rekker liksom aldri se noe særlig av den.

På vei opp St. Gotthard-passet. Det går tre veier opp, Alpenbrevet-ruta går selvsagt på «Tremola»-veien,  med brostein.

Jeg syntes jeg husket det bare var brostein på toppen, men neiiida, det er rikelig med brostein langt nede også.

Imponerende byggekunst.

Brosteinene på St. Gotthard er nokså små, og veien er temmelig bra (til å være brostein). Men det er bratt, og med bare 8-12km/t på smale, harde dekk merker men godt at det rister.

Bratt.

Legendarisk, episk, osv.

Er vi snart oppe? Ja, nei, osv.

Man rekker fint å ta et par bilder på veien opp.

På bildene over synes det ikke at det blåste temmelig kraftig. Vi stoppet derfor ikke mer enn noen sekunder på toppen, før vi rullet videre bort til nedkjøringen, og pepret på ned igjen. Forrige gang var jeg oppe i 84km/t her, men denne gangen blåste det for mye til å kjøre skikkelig fort. Selv med relativt lav profil på felgene fikk vinden av og til bra tak. Stakkars de med høyprofil.

Nede ved Andermatt var det ny matstasjon og tidtaging. Videre fra Andermatt til Wassen er veien smal og trafikkert, så den strekningen er nøytralisert, dvs det tas ikke tid der. Rutinerte ringrever som Oddmund benyttet derfor anledningen til en og en halv time(!) pause innendørs på café før Sustenpass. Han var tørr og (relativt) uthvilt før siste pass. Profft!

Øyvind og jeg var mindre smarte, og syklet bare videre i greit tempo. Det var litt regn, og det var litt rødt lys. Vi passerte kilometerlange køer med biler på vei opp, de måtte vente på veiarbeid.

Regn, rødt lys, slitne, men like blide, sånn ca.

Her er et bilde fra flaten etter St. Gotthard-nedkjøringen, inn mot Andermatt buffet- og buljongstasjon.  Jeg er naturligvis helt oppe i tet: 

Sustenpass (2262m) er siste (ordentlige) klatringen, og lang, lang, lang. Det er ingen svinger før helt på slutten, så det er veldig, veldig ensformig. Første gangen jeg syklet her var det tåke, så jeg ante heldigvis ikke hva som ventet, andre gangen var det mørkt og regn, denne gangen var det først bare overskyet, men etterhvert (selvsagt) regn og tåke.

Dette bildet er tatt et par kilometer før toppen, etter at svingene endelig begynte, og det ble litt variasjon i ensformigheten.

Strava og Garmin klarte ikke å bli enige om at jeg hadde syklet Sustenpass, så jeg vet ikke om det gikk raskere eller tregere enn sist.

Sustenpass matstasjon. Her var det rimelig friskt, og mange hadde samlet seg under et telttak inntil en kassebil for å slippe det verste av regnet og vinden. GPS-en viser at det var ca 5 grader her, og lett regn.

Jeg hadde gått i et veldig, veldig langsomt brudd, og syklet fra Kjetil, Terje og Øyvind (Ole var langt foran, Oddmund satt vel fortsatt og varmet seg på café). Jeg orket ikke vente. Nedkjøringen er jo superlang, og med regn og lav temperatur var det bare å dra avgårde.

Sånn var sikten på toppen. Er det 100m? Skiltet med «Unfall» var guffent, men heldigvis så jeg ingen ulykker.

Nedkjøringen var kald. Det var vått, bare noen få grader, og effektiv temperatur når man ligger i 50km/t var ca .. iskald. Jeg merket at hele sykkelen ristet fordi jeg skalv, og etter hvert måtte jeg se om fingrene var på bremsene, for jeg kjente dem ikke. Jeg hadde terrengsykkelhanskene (uvaskede fra siste stitur, selvsagt), og de var gjennomvåte. Betalingsviljen for et par tørre var høy.

Det var likevel litt morsomt å kjøre forbi en drøss folk, og det hjalp litt på humøret og motivasjonen at jeg visste det var varmere nede i dalen, der temperaturen var høyere og farten lavere.

Dette bildet er tatt av en proff fotograf. Jeg ser kanskje blid ut, men det er fordi ansiktet har stivnet.

Omtrent én kilometer fra mål, i Meiringen, fikk jeg rødt lys pga toget. Makan! Her gikk det trolig 3-4 minutter av livet mitt som jeg aldri får tilbake.

Og vips!, plutselig var jeg i mål. Offisiell tid ble 9:52:11 og 17,22km/t i snitt. Og altså 172km og 5293 høydemeter.

Øyvind kom like etterpå, og var bortimot like glad for å være ferdig.

Alle som sykler Alpenbrevet inspiseres etter målgang.

Slitne og fornøyde, med like jakker (Jan Teigen i bakgrunn, i en annen jakke).

We did it!

Litt senere var alle tilbake i Chalet Steini, nydusjede og fullt restituerte. Øyvind og Tom i kustolene, og Oddmund i sofaen, midt i den viktige analysefasen på Strava.

 Terje og Kjetil passerte bare såvidt svettegrensen i rittet.

Vi spiste et gedigent herremåltid på Hotel Wetterhorn.  Det ble servert alt fra kalv til schnaps, og etterpå rundet vi det av med whiskeysmaking i chaleet (dvs: noen smakte såvidt på et lite glass før vi las oss).

Her er min Strava-logg:

Jeg gleder meg til neste år allerede!