Vestfold Ultra Challenge 2013: Du får ikke mer blodsmak enn du lager selv

Store_fine_premier

Vestfold Ultra Challenge (VUC) er et terrengultraløp på 82 km  og ca. 2400 høydemeter. Løpet ble avviklet for andre gang  i strålende sol søndag 26. mai. Primus motor er Tomas Pinås som også arrangerer Holmestrand Marathon, og som hadde en liten beef med idrettsforbundet tidligere i år om retten til å arrangere en maraton. Respekt.

Løypa til VUC er altså 82 km, det vil si at man løper 41 km i retning Drammen, snur og løper tilbake. Det er også mulig å snu tidligere og løpe 50 km eller droppe “ultra” og løpe årets nyhet, en ”sprintdistanse” på 27 km. Uansett distanse er det en krevende løype med mye blåsti og klatring opp og ned.

På løpsdagen ble det en tidlig start med vekkerklokken på 0515. Trafikken gled naturlig nok  bra ned til Holmestrand. Merket meg at det var 77 km å kjøre, så jeg fikk et forhold til distansen der jeg suste nedover i venstre fil. Jeg skulle jo bare løpe 5 km lenger.

Etter utdeling av kart og elektronisk stemplingsbrikke (for kontrollposter) og mottatt siste instrukser gikk starten kl 0730. Jeg gikk ganske friskt ut fra start men kom etter hvert på at det kunne være lurt å spørre hvilken distanse de rundt meg løp. Han første jeg spurte ”50 miles eller kilometer?” svarte ”27” og jeg tenkte at jeg kanskje var litt for ivrig. Men det føltes så greit da. Det ble fort ganske stor strekk i feltet, og allerede ved ca. 10 km var jeg alene og klarte å løpe feil da stien kom ned på en grusvei. Jeg mistolket en pil og løp et par kilometer i nedoverbakke til jeg kom til en gård. En polakk i traktor pekte å kartet mitt og bekreftet det jeg hadde hatt en snikende mistanke om: Jeg skulle løpt til venstre.

Fin sti_foto Olav Engenjpg
Foto: Olav Engen, som kom på 16. plass på 52km.

Tilbake opp de samme kilometerene til krysset og videre oppover. Ble litt for ivrig etter å ta igjen det tapte. Litt rart å løpe forbi folk for annen gang. Tapte vel ca 20 min, noe som irriterte meg en stund men som fremsto som latterlige lite utover dagen. Skjønte snart at svært mange løp litt feil her og der. Aller mest feil løp nok vinneren av kvinneklassen som antagelig løp i overkant av 2 mil ekstra(!) Hun løp forbi meg gjentatte ganger, sist gang like etter vending hvor hun parkerte meg grundig i en lang, men ikke veldig bratt motbakke.

På vei tilbake begynte jeg å merke varmen for alvor. Jeg drakk masse, men fikk ikke i meg noe særlig næring, bare to Winforce gel og to Squeezy gel på hele turen. Burde hatt i meg noe salt også, for jeg svettet som en gris.

Og så kom krampene. Kramper i låret, i leggen, i hofta og under foten. Jeg har tidligere aldri opplevd mer enn ca 10 sekunder krampe i den ene leggen da jeg hektet i en rot i Nordmarkstravern. Nå klarte jeg knapt å bevege meg fremover. Nå er det ikke så uvanlig å gå i et ultraløp, det er faktisk ganske smart. Først og fremst opp bratte bakker er det for de fleste av oss lite å tjene på å løpe. Når man bruker mye mer krefter på å bevege seg bittelitt raskere er det lurere å gå over til rask gange. Men nå måtte jeg gå bortover og nedover også. Det gjorde litt vondt i stoltheten min, og var ikke i nærheten av å være middelmådig. Det var bånn i bøtta.

Fin_utsikt_foto Olav Engen
Foto: Olav Engen.

De siste 15 km gikk jeg hele tiden med et par ynkelig forsøk på småjogging på noen flater. Ble forbiløpt av tre hyggelige konkurrenter, som hver slo av en kort prat før de løp videre, dog ikke raskere enn at de så vidt ville blitt disket i kappgang. Da jeg kom ut av skogen ca 2 km før mål, var jeg tom for drikke og veldig tørst. Orket ikke vente til målgang med å slukke tørsten. Jeg luntet over veien til Shell og med tørr hals og svak pipestemme klarte jeg å be om litt vann i flasken min. Det smakte godt og jeg gledet meg til kald cola, kjeks og potetgull i målområdet. La til og med inn en liten spurt på ca 45 meter til ære for dem som ventet i målområdet og heiet meg inn. Utrolig mange flotte folk i dette lille, rare miljøet. Og tross alt en super sommerdag i flott natur.

Ikke_akkurat_Berlin

Terrenget i Holmestrand og omegn minner ikke mye om Berlin.

Neste lange løp blir for meg Kristins Runde i august, 81 km over Nordmarkas fem høyeste topper, mesteparten av løypa på fine grusveier. Løp her i fjor og hadde en fin opplevelse (og mange timer færre i løypa). Satser på fin oppladning med vino og skinke i Toscana med familien. Et lite ps. til alle blodsmakere som synes dette høres spennende (men kanskje litt langt) ut: jeg hadde kun hadde ett maraton under vesten da jeg løp dette i fjor. Så vil du være med så kan du lese mer om dette løpet her.

Dette innlegget ble publisert i rapport og merket med , , , , , . Bokmerk permalenken.

5 svar til Vestfold Ultra Challenge 2013: Du får ikke mer blodsmak enn du lager selv

  1. Blodsmak sier:

    Thomas leverte forresten en sterk 8. plass i 82km-klassen, og Kondis har en fin-fin sak om løpet her.

  2. Ronny sier:

    Du er en gal, gal mann! :) Men fantastisk bra gjennomført!

  3. Johannes sier:

    Råbra løpekompis! Flere sprøe erfaringer skal jeg lure ut på treningsøktene våre;)

  4. Tarjei sier:

    Jepp, gal gal mann! Brillefint! :-)

  5. Rolf sier:

    Kudos og respekt! Missunnelig er jeg også!

Svar på TarjeiAvbryt svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.