Grenader-løpet 2013

Grenader-løpet: 90 fin-fine kilometer langrenn gjennom noen av de flotteste delene av Nordmarka, kun sporadisk avbrutt av desperat fråtsing i saft, sportsdrikk, cola, kaffe, kjeks, brødskiver, sjokoladekake og vafler! Blodsmak Sportsklubb stilte med en rekke løpere, og det ble ny klubbrekord.

Historien til Grenader-løpet er som den bør være:

Grenader-løpet er et minneløp som har sin bakgrunn i vår historie fra svenskekongen Karl XIIs angrep på Norge. Grenaderløpet skal minne deltakerne om den prestasjonen en ukjent skiløper utførte, da han den 27. mars 1716 gikk på ski fra Hakedal Verk til Gjellebekk Skanse i Lier. Han brakte med seg budskapet fra forpakteren på Hakedal Verk, Søren Løchstør, til den norske øverstkommanderende, General Lutzow, «om at ca. 1000 svenske dragoner var på vei mot Drammen med den hensikt å omringe skansen ved Gjellebekk og angripe de norske troppene i ryggen».

Hans budskap tilhører i dag historien, men den fremragende prestasjon som den ukjente skiløper den gang gjennomførte, med en innsatsvilje og en utholdenhet som for alltid kan stå som eksempel, fortjener å bli minnet om.

Løpets profil er fin og kupert (klikk for vegg-til-vegg-versjon):

grenaderlopet-profil

Her er en grundig løypebeskrivelse, som jeg skulle ønske jeg hadde lest litt bedre.

Det er vel like greit å åpne med Strava-loggen, så vi har et kart å forholde oss til?

Forberedelser

Siden Grenader-løpet er et turrenn, er det knapt nødvendig å forberede seg. Rennet er en glimrende anledning til å kunne gå på ski en hel dag, med servicestasjoner perfekt plassert underveis. Derfor ladet jeg opp som jeg pleier, ved å hvile meg i form. Denne gangen foregikk dette i Spania, og her er to bilder av det:

Les Mas Sant Joan at night.

Cheese! Wine!

Etter en snau uke hadde jeg gått opp 2kg, og var klar for Grenader-løpet.

Race day

Som alle konkurranser (antar jeg), begynner også Grenader-løpet tidligere enn mange legger seg. Starten gikk 07:30 i Hakadal, noe som betyr at man må stå opp enda tidligere.

Jeg hadde satt klokken på 05:20, siden jeg skulle bli hentet av medsammensvoren Tommy kl 06, og gjerne ville både spise litt og pusse tenner. Vel, det ble det ikke noe av, for 06:00 våknet jeg av SMS: «På plass!» Tommy sto utenfor, men jeg hadde ikke hørt et pip fra vekketelefonen, siden jeg hadde brukt en alarm som bare ga lyd på hverdager. Etter 9 minutter var jeg likevel klar, med en stor og fin matpakke raskt komponert av søvnig samboer. Vi kjørte til Øyvinds treningssentral hjem litt nærmere Hakadal, der samboer nummer to, Baketjenesten, satt klar i teambilen for å kjøre oss tre til starten i Hakadal. I bilen ble matpakke ble spist, drikke ble drukket, og vi var såpass geniale at vi stoppet på en bensinstasjon for å unngå å fryse fast i frosne festivaldoene ved start.

Her er Øyvind og jeg før start, fortsatt så trøtte at vi ikke vet hva vi driver med:

Vi er mye kjekkere litt utpå dagen.

Sånn så startområdet ut:

I bakgrunnen kan man skimte en liten klynge iskalde festivaldoer med lang kø utenfor.

Det var akkurat lyst nok til at man nesten kunne se hvilken skismøring man brukte, og det var et fiffig oppslag med temperaturene man skulle få oppleve underveis, både i lufta og snøen:

Det var snø på Løvlia, den hadde bare ikke temperatur.

Her ser vi et eksempel på desperat panikksmøring i siste liten (ikke medlem av Blodsmak Sportsklubb):

Starten er delt i tre grupper: De som skal gå ekstremt fort, de som tror de kommer i mål på under 7 timer, og de som satser på under 8 timer. Var det ikke sånn?

Jeg tror jeg stilte meg i gruppen som skulle under 8 timer, noe som etter hvert viste seg å være helt latterlig optimistisk. Tommy og Øyvind mistet jeg før oppstilling. Jeg mistenker at Øyvind bare begynte å gå med en gang.

Starten er rolig og fin, og det ér startpistol. Løypa går raskt inn i vanlig dobbeltspor, og det er en lang bakke der alle prøver å komme seg raskt fram, men uten å være til ulempe for andre. En glags gentlemansversjon av bikkjeslagsmål i tornekratt. Det var veldig tett med folk, men overraskende lite stress og håndgemeng. Alle som går Grenader-løpet er skikkelige folk.

Vær og føre var forresten helt fabelaktig. Det var klassisk blåswixføre, ingen vind, og litt tåke/dis. Jeg hadde begått følgende under skiene:

  • Glidet etter alle kunstens regler hos Holtet Ski og Sykkel
  • Smeltet inn to lag Swix VG30
  • Smeltet inn ett lag V40
  • Lagt på ett tykt lag, type «er det tyggis?», med VR45 ved start i Hakadal, halvhjertet korket ut i halvsøvne

Dette fungerte brillefint, og jeg trengte ikke engang smøre underveis.

Mange hadde sikkert pugget høydekurver og avstand mellom matstasjonene, men jeg hadde vært for opptatt med å spise ost i Spania. Derfor varte gleden over å kjenne meg igjen ved Gørja, og håpet om noe å drikke rett rundt svingen, bare noen sekunder, før jeg innså at det ikke ble en dråpe før Kikut. Dette kan være greit å vite, siden det er 17km til Kikut. Jeg drakk fire eller fem glass saft eller energidrikk (aner ikke), og fikk kommentarer som:

– Jasså, det er såpass, ja?
– Tisser du mye underveis?

Det rakk jeg ikke å svare på, for jeg skulle videre. Jeg tror jeg spiste noe på Kikut også, men er ikke sikker. Kanskje en halv Kvikk-Lunsj? Det var ikke så veldig stress der, men jeg var ekstremt tørst, og ville jo ikke sose bort for mye tid på å debattere væskebalanse.

Her er vi på vannet rett etter Kikut, det må vel være Østre Fyllingen? Vestre? Øvste?

Her ble jeg fragått av en voksen dame som senere (vi tok en prat da jeg tok henne igjen i en bakke) kunne opplyse at hun var den eldste i kvinneklassen. Hun hadde gått Grenaderen en rekke ganger, og slo meg med ca 20 minutter. Rrrrrespekt!

Jeg tok ikke så veldig mange bilder, men til gjengjeld ble en del av de jeg tok skikkelig duggete pga. kroppslig perspirasjon. Dette bildet, f.eks., er fra litt etter Storflåtan, tror jeg? Topp vinterstemning, luguber bildekvalitet:

Strekningen fra Kikut til Løvlia er nokså slitsom, med mye bakker og lite variasjon i utsikten. Det er det vel flere som har funnet ut.

Dette bildet lurer jeg på om kan være tatt etter ca 30km:

Etter ca 42km (altså en maraton, og under halvveis) kommer man til Løvlia, turens høydepunkt. I hvertfall det høyeste. Her er det også matstasjon, før man «setter utfor». Hvis man er såpass langt bak som meg, betyr det at man bør passe seg i utforkjøringene. Det var ofte en blanding av hard, skrapt snø/is, med antydninger til vaskebrett, med store hauger løssnø ujevnt fordelt rundt omkring. Jeg hadde én ekstremt dårlig gjennomført «forlengs», ellers gikk det greit. Vel verdt å ta det litt med ro og miste noen sekunder, enn å dundre på og kanskje knekke en stav eller noe annet.

Rundt Løvlia-traktene var det ekstra mye snø på trærne, og bortimot eventyrstemning. Dette er rett vest for Auretjern (takk, GPS!):

Etter hvert kom jeg meg til Kleivstua International Ski Arena, hvor det var det en matstasjon med både sjokoladekake og preppeservice. Imponerende! At noen av barna som skulle dele ut kake spiste litt selv, er bare rett og rimelig.

Her tok jeg en prat med Tommy, som jeg hadde gått omtrent like fort som siden en gang etter Kikut. Vi tok et slags følge videre, og så hverandre ofte, men gikk ikke sammen. Grenader-løpet er såpass langt at man får gå i sitt eget tempo. Øyvind så vi ingenting til.

Partiet fra Kleivstua, forbi Sørsetra og til Sollihøgda er litt tungt. Her er det flere knekkere, og for meg er terrenget ukjent (har bare vært der én gang før). Det betyr mange overraskende oppoverbakker, og hyppig titting på GPS-klokka for å se om man ikke snart har gått ca 65km og snart kan se Sollihøgda.

For hva er det som venter på Sollihøgda? Jo: Kolabrus og vafler!

Den hyggelige stilhopperen overfor delte ut nystekte vafler med geitost og/eller syltetøy (aner ikke!). Jeg tror jeg spiste seks, og drakk 4-5 kopper cola. Fantastisk godt!

Så kom den kjedeligste, tyngste og minst interessante delen av løypa for mindel. Mil etter mil(?) med intetsigende, småkupert landskap, og stedsnavn jeg ikke kunne huske noe om. «Var ‘Mikkelsbånn’ en bunn i en dal? Skulle vi først til bunns, så klatre opp igjen, og  få  ca 20km nydelig utførkjøring? Hvordan var det igjen? Tenk så flott det hadde vært om det var høydeprofiler ved matstasjonene!» Omtrent sånn gikk jeg og tenkte.

Hos arrangøren er det en litt annen tone:

Fra Sollihøgda følger vi rødmerket skiløype i stigende terreng opp til Burås. Herfra er det lett løype rundt Svartvann og opp til Mikkelsbonn.

Jada. Opp til Mikkelsbånn, altså. Det visste ikke jeg.

Litt tidligere, kanskje til og med før Kleivstua, hadde jeg møtt en franskmann(?) som (helt korrekt) sa at partiet etter Sollihøgda var det verste, men at de siste 10km var lette og raske. Jeg trodde egentlig det var de siste 20km som var lette, så dette var jo en ørliten liten nesestyver.

Vel-vel, jeg gikk og så på klokken og kilometerne, og det gikk sa-a-a-a-kte mot 80km. Fra løypebeskrivelsen:

[Fra Mikkelsbånn] er det vekslende terreng med en tung mote og en frisk utforkjøring før sjette matstasjon ved Sandungen. Ca 81 km er unnagjort. Bare 9 km gjenstår.

Tenk om man hadde lest det på forhånd – og husket det.

På Sandungen matstasjon helte jeg i meg en halv kopp nøtter, to-tre glass cola, og satte utfor. Tommy var sikkert rett bak, og nå begynte det knallharde slitet for å ikke bli tatt igjen av han helt på slutten.

Nå som vi er i mål kan jeg vel innrømme at jeg snudde meg temmelig ofte? Heldigvis så jeg han ikke, bortsett fra helt på slutten, med ca 2km igjen til Jansløkka skole. «Tar han innpå?! Shit, hvor langt er det igjen, egentlig? Åååååh, tung i beina! Nei? Enda en bakke? Hvor mye er det igjen etter den? Er det 90km, eller er det like dårlig målt opp som Holmenkollen ‘skimaraton’?»

Det gikk bra. Jeg kom i mål på 8:36, og Tommy suser her inn til 8:39:

Øyvind hadde kommet i mål et par dager i forveien (7:29:27 ), og hadde faktisk kjøpt hus og blitt pappa mens Tommy og jeg var ute og gikk. Sammen med Baketjenesten sto han og trippet og ville hjem. Jeg hinket opp en trapp inne på Jansløkka skole for å vise at jeg hadde enorme kraftreserver igjen.

Så var det på tide med en Lohengrin:

Refleksjonsnotat

Før start hadde jeg et lite håp om å kanskje muligens kunne klare å komme meg ned mot 7 timer. Etterhvert som alle forsvant forbi meg innså jeg at det kanskje ikke var hel realistisk, og justerte til «under 8, da?» Det fungerte bra helt tilm jeg tok den lille praten med Jean Claude Baguette, som mente at under 9 var mer realistisk. Det var den tiden de andre vaffelspisende løperne på Sollihøgda mumlet om også. Og sånn ble det.

Jeg er fornøyd med å ha kommet i mål og gjennomført et av verdens tøffeste skirenn (se DN: «Et av verdens hardeste skirenn gikk av stabelen i dag«), og neste år skal jeg under 8 timer.

Bankett

Baketjenesten disket opp med bankett i majestetisk, meksikansk stil for alle tre med samboere. Det var en superb avslutning på dagen, som ble rundet av litt tidligere enn en vanlig lørdag, fordi enkelte (ca halvparten av deltagerne på banketten) var litt trøtte.

Restitusjonstur

Dagen etter luftet jeg rubbeskiene fra Sandbakken i Østmarka, gikk meg bort på ukjørte løyper, og måtte hentes på Losby:

Om Christian

Chief mEdiocre Officer.
Dette innlegget ble publisert i ymse og merket med , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

5 svar til Grenader-løpet 2013

  1. Thomas sier:

    Bra rapport. Og imponerende innsats! ! Jeg tør jo aldri melde meg på i frykt for ikke å være i god nok form. Du derimot…

    • Blodsmak sier:

      Takk! Det er jo få som kjemper om seier, og så lenge man ikke gjør det, er ikke formen så viktig. Jeg skulle bare i mål, og det gikk jo brillefint. Neste år skal jeg slå min egen tid, det burde også være mulig. Grenader-løpet er et supert renn, og alle som orker å gå (sakte?) på ski en dag kan melde seg på.

  2. Hallvard sier:

    Respekt for Grenaderer.

  3. Håkon Gudding sier:

    Super rapport! Kjente meg godt igjen i overraskelsen over at det er så mye kupert terreng og oppoverbakke etter Sollihøgda. Tøft når hue og kroppen er innstilt på at det går mest nedover til Asker, dengang ei.

    Det tøffeste med Grenaderen synes jeg er at det er så lite hvile i nedoverbakkene. Spesielt i midtpartiet rundt løvlia, kleivstua, sollihøgda er de fleste utforkjøringe så bratte, svingete og oppkjørte at de gir ingen hvile. Fiskebein opp, ploging ned. Verdens tøffeste skirenn !

    • Blodsmak sier:

      Takker! Jeg hadde heldigvis fått med meg at det ikke var bare å skli til mål fra Sollihøgda, men skulle ønske jeg hadde fått med meg litt mer detaljer enn det.

      Utforkjøringene var temmelig krevende for de som kom så langt bak som meg. Spesielt ned ved Fjellsetra synes jeg det var friskt. Skrapet snø/is og hauger med snø var tøft (er jo vant til 130mm ski under støvlene), og med flere mil igjen av rennet er det ikke verdt å ta store sjanser.

Svar på HallvardAvbryt svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.